Vente

Maria er mitt gode minne om trofasthet. Hennes «ja» tar opp i seg alle mine små «ja», hennes «ja» foregriper­ og sammenfatter alle mine senere «ja». Hennes «ja» var «ja, jeg venter på Herrens komme».­

Desemberstress – i stress finnes det alltid et element av redsel. Da kjenner jeg det er godt å hvile øynene på dette bildet, Madonna ved fontenen, av Jan van Eyck, Nasjonalgalleriet eier det. Fred, ingen redsel, tenker jeg. Hun står i hagen, blant blomster, ved en fontene. Hun holder Jesus-barnet tett til brystet, i venstre hånd har han et kjede med koraller – en beskyttelse mot alt ondt, mente de gamle. Jeg er med på det.

Hun står i paradiset, hagen er paradisets symbol. Slik tenker jeg henne inn i Guds skapelsesfortelling, Maria som paradisets dronning. Vi synger ave Maria – ave blir Eva baklengs.

Maria står foran en rosebusk uten torner, tornene rører ikke Maria, det vil si – tornene hører syndefallet til, Maria er ikke der. Rundt henne forteller blomstene på sitt nedarvede symbolspråk – fiolen som forteller om Marias ydmykhet, forglemmegei og liljekonvall om Jesu komme, de er de første blomstene som kommer om våren. Og sverdliljene minner meg på én av hennes sju sorger, Jesu korsfestelse.

Bildet er der, midt i mitt kaos. Mitt eget snakkerikes­ kaos.

---

Fakta:

---