Kunst

Forsker: – Tidemand drev samfunnskritikk med pensel

Adolph Tidemands malerier er mer enn nasjonalromantisk idyll. Gjennom Haugianerne og En katekisasjon skimrer samfunnskritikken, ifølge ny biografi.

Kunsthistoriker Tone Klev Furnes har tidligere skrevet kunstnerbiografier om et knippe andre av Mandals store sønner, Amaldus Nielsen, Olaf Isaachsen og Emanuel Vigeland. I hennes ferske biografi, som nettopp er gitt ut på Dreyers forlag, er det Adolph Tidemand det handler om, en kunstner som viser seg å være langt mer enn en nasjonalromantiker:

– Dette er det generelle bildet av ham, og det er en helt riktig vurdering, fordi han regnes sammen med Hans Gude som den store, samlende skikkelsen i norsk kunst i denne epoken. Men hans store samfunnsengasjement er blitt langt mer tydelig for meg enn før under arbeidet med denne boken, sier Furnes.

Livsvilkår

Hun jobber til daglig som kulturrådgiver i Agder og Telemark bispedømme, og har arbeidet med forskningsmidler siden 2011 Det har blant annet ført henne til Düsseldorf, byen der Tidemand bodde i 40 år.

Han ble den første av Mandalskunstnerne som satte kurs mot denne tyske kunstmetropolen, og i boken trekker Furnes frem hvordan Tidemand ved kunstakademiet i Düsseldorf utviklet en sjelden fortellerstyrke. Her tok professorene ham blant annet med i teateret, for å studere alt fra rekvisitter og drakter til det som foregikk på scenen. Dette er tydelig for eksempel i et maleri som En katekisasjon fra 1847.

Her sees en gutt fra fattige kår som skal overhøres for å få konfirmasjonsattest. Men også tilhørerne har tydelige roller. Noen smiler av gutten, andre har medlidenhet med ham, mens klokkeren ser nærmest spottende på ham. Det er et avgjørende øyeblikk: Består ikke gutten overhøringen, får han ingen konfirmasjonsattest. Og uten denne kom man ikke langt i datidens samfunn.

– Maleriet viser Tidemands engasjement for enkeltmenneskets livsvilkår, og hvordan han prøvde å belyse makt- og ansvarsforhold. Han retter klar kritikk mot kirkens behandling av mennesker, konstaterer Furnes.

LES OGSÅ: Hva skjer når forfattere skal skrive for makten? Møt forfatterne som er taleskrivere for statsråder.

Jødeparagraf

I boken utforsker hun hvordan også Haugianerne forteller mye om dette samfunnsengasjementet. Ved siden av Brudeferd i Hardanger, som han malte sammen med Hans Gude, er dette et av Tidemands mest kjente motiv.

Maleriet fremstiller en lekpredikant som holder en andakt i en årestue.

– I utgangspunktet er det ikke noe provoserende ved dette, sier Furnes, og viser til at scenen som fremstilles var fullt lovlig i 1848, året da Haugianerne ble ferdigstilt.

Konventikkelparagrafen var nemlig blitt opphevet i 1842.

De første ideene til verket fikk Tidemand allerede i 1945, samme år som dissenterloven ble sanksjonert. Før dette hadde det vært forbudt å bryte med statskirken og grunnlegge noe eget trossamfunn i Norge. Nå ble dette lov. Men fortsatt sto det en annen paragraf i Grunnloven som la klare begrensninger på religionsfriheten: Grunnlovens paragraf 2. Den sa at jøder ikke hadde adgang til Norge.

Tegningen Jødenes mottakelse i Christiania viser at Tidemand hadde valgt side i diskusjonen om jødeparagrafen. Denne laget han i 1844, på oppfordring fra Henrik Wergeland. Wergeland skrev propoganda-dikt for å få endret loven, og ba sin venn Adolph Tidemand om å illustrere dette.

– Sett i lys av samtiden, og dette andre verket, kan derfor Haugianerne sees som et prisme: Haugianerne hadde frihet, men denne friheten visste Tidemand godt at ikke gjaldt for alle, poengterer Furnes.

LES OGSÅ: Sterke tanker om døden og evigheten lå Harald Sohlberg på hjertet da han skapte Vinternatt i Rondane

Barn av 1814

Tidemand var et ektefødt barn av nasjonsbyggingen. Han var sønn av Stortingsmann Christen Tidemand, og var selv født samme år som Grunnloven ble til. Det var en tid der det handlet om å utmeisle hva norsk nasjonal identitet var.

Og Tidemand ble for billedkunsten hva Asbjørnsen og Moe ble for litteraturen.

I løpet av totalt 17 studiereiser samlet han inn og dokumenterte norsk kulturarv, gjennom tegninger, akvareller og skisser. Stoffet tok han med seg tilbake til Düsseldorf, hvor han utarbeidet maleriene i løpet av høst og vinter. I maleriene sees både norsk hverdagsliv og tradisjonell folkekultur, den norske bonden blir fremstilt med en helt ny verdighet, og maleriene gjør at vi i dag kan vite mye om datidens byggekultur, klesdrakter, skikker, og religiøsitet.

Produksjonen hans var konsentrert rundt en rekke motiv som var hentet fra datidens kristenliv, sier Furnes, og peker på at han har malt en nattverdsyklus, og motiver der læstadianere og kvekere er representert. Tidemand malte også altertavler til Bragernes kirke, Trefoldighetskirken Oslo og Tyristrand kirke.

LES OGSÅ: Hans Gude ble avvist av læreren, men endte opp som en av våre største malere

Til Paris

Hans virke fikk betydning både for andre nasjonalromantiske kunstnere, og for forfattere, som Jørgen Moe, Peter Christen Asbjørnsen og Bjørnstjerne Bjørnson. Men også på den europeiske kunstscenen gjorde han seg bemerket. En katekisasjon, der motivet er lagt til Heddal stavkirke, er et eksempel på hvordan Adolph Tidemand formidlet særnorsk bygningskunst til et internasjonalt kunstmarked, der både det historiske maleriet og folkemaleriet var sjangre som sto sterkt. Gjennombruddet på denne scenen kom nettoppp med Haugianerne. Maleriet ble umiddelbart kjøpt opp av Kunstmuseet i Düsseldorf, og i 1852 malte Tidemand en ny versjon, som ble vist under verdensutstilllingen i Paris i 1855.

– Hva fant tyskerne i dette maleriet?

– Et ekte uttrykk for norsk kultur og religiøs frihet. Vi ser folkedraktene og bygningskunsten, og dette guddommelige lyset som er med på å forsterke inntrykket av et åndelig samvær, sier Furnes.

Fastholder

Undertittelen til biografien er At fastholde, vad endnu bestaar. Dette er et sitat av kunstneren selv, som Furnes mener på mange måter oppsummerer Tidemands «program».

– I dette uttrykket ligger det vel også en opplevelse av at det skjer store omveltninger i samfunnet?

– Ja. Det stemmer. Det som enda består, må festes til lerretet. Og dette «noe» gjelder ikke bare klesdrakter, arkitektur og skikker, men i høyeste grad også menneskenes livsvilkår, og møtet mellom mennesker. Det er dette som vi ser så godt i En katekisasjon. Der det er nettopp menneskene, og spesielt møtet mellom gutten og klokkeren, som er hovedsaken. Det er et dramatisk øyeblikk som skildres, der hele guttens fremtid avgjøres, avslutter Tone Klev Furnes.

---

Adolph Tidemand (1814-1867)

  • At fastholde, vad endnu bestaar.
  • Biografi av kunsthistoriker Tove Klev Furnes.
  • Dreyer, 2019

---

Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kunst