Kunst

'Dyret stirrer på meg og jeg klarer ikke se vekk.'

Bilder av dyr som brenner knytter an til større naturødeleggelser, skriver Kjetil Røed.

Jeg står foran en utstoppet løve. Eller snarere de stakkarslige restene som er igjen etter den har blitt utsatt for en flammekaster. På veggen på motsatt side av rommet ser jeg et fotografi av samme dyr, stolt kneisende selv i sin preparerte form. Et minne om det prektige dyrets autoritet i dets naturlige miljø. Det står på en liten steinforhøyning i et betongrom hvor det siver lys inn fra et sted langt der oppe. Jeg får en fornemmelse av et kirkerom.

Forestillingen om dette mektige vesenet er fortsatt intakt selv når flammene tvinner sine første ildtunger omkring den flammende, gule manken. Men på bildet ved siden av, hvor flammene har gjort sitt, er det ikke mye igjen av skogens konge tilbake. Men selv om kroppen er forkullet ulmer det i dyrets øyne.

Nakne slangeskjeletter

Christian Houge har samlet på utstoppede dyr i årevis, men i dette prosjektet brenner han dem. I fotografier og videoverk ser vi forskjellige dyr slik de var, før brannen fortærte kroppene: justert inn i dramatiske eller lyriske arrangement som samsvarer med menneskers forestilling om hva dyrenes liv kan ha vært. Men når dyret er brent er det bare et skjelett tilbake, som de to slangene som svaier faretruende over en jerv med åpen kjeft. Det er et både vakkert og skremmende syn, men i neste bilde, er de avkledd sin grandiose dyreham gjennom ilden. Det er bare ståltråden som holdt slangekroppene oppe tilbake. Ståltråden, som utstopperen møysommelig har krummet til for å gi de utstoppede slangene et dramatisk inntrykk, vises i utstillingen. De ser ute som abstrakte skulpturer i det harde lyset.

Hva vil Houge si oss? At vi former dyrene etter våre ønsker om hva de skal være og hva de skal gjøre. I utstoppet form fryses de fast som et pervertert bilde av menneskets behov etter å temme og eie dyrene. De udødeliggjort i døden, som et bilde av hvordan vi vil se dem.

LES MER: Christian Houges utstilling undersøker hvorfor ulven vekker så sterke følelser.

Fremskynder ødeleggelsen

Det er jo heller ikke bare dyr vi former i vårt bilde. Mennesket har lagt under seg naturen som sådan og til tross for at utallige klimaeksperters varsko ser det ikke ut til at vi vil gjøre det som trengs. Vi vil helst utvinne ressurser og betrakte naturen etter våre ønsker, selv om denne bruken i realiteten er en ødeleggelse av den. Slik sett blir Houges bilder ikke bare et bilde på hvordan vi utarmer dyrene, men hvordan vi er i ferd med å ødelegge denne skjøre kloden.

Mens jeg betrakter bildene dukker kunstneren selv opp og forteller. Han frigjør dyrene fra et kunstig liv som døde, sier han. Og på mange måter er det noe fint – eller ihvertfall forsonende – i det; de har jo levd en zombie-tilværelse på alskens peishyller og museumsmontre rundt omkring i verden i lang tid. Stappet fulle av halm, vatt og stivet opp med ståltråd og trepinner har de stått der, revet vekk fra flokken sin og sitt naturlige habitat.

Det minste vi kan gjøre er å vise dem barmhjertighet, gi dem en endelig død, en verdig og endelig avslutning.

LES MER: Francesca Woodmans fotografier viser en naken kvinne plassert – lik et utstoppet dyr – i en glassmonter.

Riktig balanse

Som et stort anlagt memento mori forteller bildene at det ikke bare er vi som skal dø, men naturen og dyrene som bor i den. Når Houge brenner dyrene fremskynder han bare prosessen, han lar ødeleggelsen som allerede er i gang slå ut i full blomst som en form for destruksjonens poesi.

Det er både uhyre vakkert og forferdelig.

Vitaliteten i dette prosjektet skyldes blandingen av patosfylt skjønnhet som – det må sies – beveger seg i retning av det svulstige. Når ild, død, flammer, skjønnhet – og i noen tilfeller en bakgrunnstapet som minner om kolonitid – kommer sammen uten at kunstneren prøver å ro seg vekk fra eller smile ironisk over det så må man treffe blink for å redde seg i havn. Dette kunne endt ille, riktig ille, men balansen er på rett sted.

Dette burde være et solid gjennombrudd for Houge, slik jeg vurderer det.

LES MER: Skal Bjarne Melgaards dødshus ligge på Høvikodden, bør han betale for seg med en ny skulpturpark, skriver Kjetil Røed.

Forvridd løveansikt

Roen etter klimaks, stillheten etter smellet, gjør oss numne og kan lede til en følelse av renselse som prikker i kroppen. Midt i flammehavet finner jeg derfor en slags stillhet, hvor det er mulig å følge de store linjene utstillingen inviterer til. Det er paradoksalt, men det er denne sinnstilstanden – rammet inn av ødeleggelsen – som gjør det mulig å bli klar i toppen og tenke videre.

Roen er likevel kortvarig og har en bitter ettersmak, for kulissene som står igjen, de preparerte dyrelikene er groteske, istykkerbrente, speilbilder av oss. De står der uten sminke som en påminnelse om hva som skjer med verden rundt oss når vi skal eie alt, forme alt, slik vi vil ha det, og samtidig insistere på at det skal være presentabelt. Men det går jo ikke å sminke et oppløst lik i lengden. Før eller senere vil forråtnelsen slå gjennom den forseggjorte masken. Det forvridde løveansiktet gir form til det den kaotiske virkeligheten vi er i ferd med å skape.

Den stirrer på meg og jeg klarer ikke se vekk.

Les mer om mer disse temaene:

Kjetil Røed

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kunst