Kunst

Eksemplarisk om tålmodighet og håp

Uforenlige perspektiver klinger med hverandre i kunstneren Victor Linds siste verk.

Det er noe dypt uro­vekkende med en ­filosof som trenger så dypt inn i virkelig­hetens bestanddeler, og som ­forandrer hvordan vi forstår ­verden, men som likevel har fordommer som fører inn i anti­semittismen. Det er ­ dilemmaet vi står overfor med Martin ­Heidegger, av enkelte betegnet som den moderne tids største tenker.

Hva var det som førte ham dit og hvordan skal vi som er ­inspirert av ham forholde oss til tenkerens nazifortid? Det er utgangspunktet for Victor Linds siste utstilling.

Kontrastfullt møte

Vi ­presenteres for et tredelt videoverk i loop.

Den første delen viser ­Heidegger akkompagnert av ­sitater som gjør det svært tydelig at han var antisemitt. «Spørs­målet om jøden er ikke et rasespørsmål, men et ­metafysisk spørsmål», sier han i en ­forelesning som siteres i verket. De nyutgitte «svarte heftene» 
– tankedagbøkene han skrev store deler av sitt liv – står i ­sentrum her, siden de byr på ubestridelige bevis for hvor langt inn i nazismen Heidegger hadde forvillet seg.

På den tredje skjermen ser vi den jødiske poeten Paul ­Celan som mistet hele sin ­familie i ­konsentrasjonsleirer under ­andre verdenskrig. Mellom dem, på en egen skjerm, ser vi ­Heideggers hytte i Todtnau-
berg.

Celans berøring med Holocaust – han satt til og med selv i en konsentrasjonsleir – står i skarp kontrast til Heideggers nazisme.

Tilsnakkelig du

Likevel ­respekterte Celan Heideggers tenkning og filosofen hadde stor sans for Celans poesi. De tre ­delene av verket kan derfor beskrives som et slags minnesmerke over møtet de to hadde i Heideggers hytte den 27. juli, 1967.

På lydsporet til Celan-­verket leser Lind diktet «Todtnauberg», hvor Celan beskriver møtet med Heidegger. Abrupte bilder av ­omgivelsene (av ­blomster, av brønnen) samt snapshots av skuffelser og forventninger han hadde til møtet skrives frem. ­Celan hadde håpet på en innrømmelse fra Heidegger, kanskje en unnskyldning, men får det ikke. Likevel har han et «håp, idag./ om en tenkendes/ ­kommende/ ord/ i hjertet.»

For Celan var poesien en måte å finne frem til en levelig ­verden igjen etter Holocaust; han skrev på tysk – som var over­gripernes språk, men samtidig hans morsmål – for å gjenerobre det­ ­forgiftede språket som sitt eget. Han skrev for å finne et håp der noe var ødelagt.

Han skrev for å finne frem til andre, et «tilsnakkelig du» som poeten formulerer det i en forelesning, altså noen som ville høre på Celan eller som Celan selv kunne lytte til.

Kunstens tålmodighet

Det er Celans poesi som angir retningen i Linds installasjon.

Den tabloide vinklingen på ­Heidegger ender lett i en ­avvisning fordi han var anti­semitt, men Lind forlenger i stedet ­Celans ­ønske om et ­«tenkende ord i hjertet». Det betyr på ingen måte at han ­aksepterer ­Heideggers jødehat, naturligvis ikke, men både han og poeten nekter å forholde seg til tenkeren med et språk som defineres av enten-eller. Han «skiller ikke ja fra nei», for å parafrasere Snakk du også, et annet Celan-dikt.

Verket inngår dermed i en linje av andre Lind-verk hvor fortidige øyeblikk som ikke er forstått hentes frem igjen. Blant de mest definerende er Linds I'll Bring You Home (1997) hvor kunstneren leide 100 taxier for å gjenoppføre ferden tilsvarende mange taxier tok da jøder ble deportert med den tyske båten Donau 26. november 1942.

Verket gjorde synlig igjen ­deler av en hendelse som ­fortsatt er et sår i norsk historie. For hvordan kunne norsk politi samarbeide med nazistene?

Uforsont troskap

I ­denne ­utstillingen er det ikke en ­uavklart hendelse i nasjonens historie som hentes frem, men et skjebnesvangert øyeblikk ­mellom en tenker og en poet som har definert det 20. ­århundre. Møtet dem imellom blir et prisme for dissonanser og uklarheter som fortsatt hjem­søker oss i dag. I fastholdelsen av den uforsonte troskapen er det nemlig noe mer allment i verket som forbinder oss med Celan og Heidegger: Video­installasjonen understreker verdien av reelle møter ­mellom tenkemåter og mennesker som ikke kan forsones, men likevel er bundet til hverandre fordi man håper på en dialog, en samtale, en unnskyldning, en bedre verden hvor vi kan leve sammen.

Gjennom Celans dikt skisserer Lind et alternativ til å forkaste den som har gjort noe grusomt; for så lenge vi kan finne frem til noe som knytter oss til den som har gjort noe utilgivelig – en bit av kjærlighet, respekt eller beundring for en annen side ved dette mennesket enn det grusomme – noe som gjør at vi ikke helt kan gi slipp på den andre, ja, så er det fortsatt håp.

Hinsides stereotypier

Linds verk manifesterer en nysgjerrighet og en tålmodighet vi ikke alltid kan unne oss i det virkelige liv – hvor antisemitten ofte ikke kan møtes med annet enn et «nei» – men som kan ­holdes åpent i diktet og i kunsten. I kunsten kan vi ta oss tid til å forfølge nysgjerrigheten for hvorfor noen gjør som de gjør uten å henfalle til stereotypier eller enkle svar.

Dermed har Lind også ­laget et kunstverk hvor dumhet, ondskap og ­menneskelige ­karakterbrister kan møtes med ­tålmodighet og et ønske om «en ­tenkendes kommende ord i hjertet.» Om vi kan finne frem til et tilsnakkelig du kan vi komme i prat med dem som er mest forskjellig fra oss – og selv om vi avvises, selv om vi ikke får noen innrømmelser, er det mulig å fortsette å insistere på dialog i stedet for selv å lukke ørene.

Kjetil Røed

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Kunst