Museene må tenke nytt

Hvordan skal vi ta vare på kunsten? I dokumentarfilmen Munch i helvete (Stig Andersen, 2018) – som sendes på NRK i morgen – presenteres vi for hvordan Munchs kunst har blitt stemoderlig behandlet fra første øyeblikk. Det tok langt tid før han ble satt pris på, og da det først skjedde var det svikter over hele linja. Mange vil fordype seg i denne problematikken, og kanskje vi endelig får et Munch-museum det står respekt av i Bjørvika.

Det jeg blir sittende å tenke på, i kjølvannet av denne traurige historien, er hvordan offentlige museer i det hele tatt presenterer kunsten. Munchmuseet og Nasjonalmuseet sitter på nasjonale skatter, det er vi alle enige om, men blir den egentlig formidlet særlig godt?

LES OGSÅ: Burde vi ikke heller diskutere hva slags innkjøpspolitikk Nasjonalmuseet bedriver, enn å gi hverandre karakteristikker? spør Kjetil Røed.

Museal treghet

Hvor spennende var eksempelvis +Munch-serien på Munch-museet, hvor kjente nålevende og tidligere kunstnere som Jasper Johns og Vincent van Gogh ble stilt sammen med Munchs malerier? Jovisst kan Munch sammenlignes med en lang rekke andre kjente kunstnere – og vi kan finne ut mye rart om både Munch og andre på den måten – men kommer vi lenger i hvorfor vi skal bry oss om kunst gjennom disse utstillingene? Jeg tviler.

Bruken av kjendiskunstnere er et problem for kunstsystemet, fordi det vi allerede vet resirkuleres. Museet burde i større grad benytte seg av samtidskunsten, kanskje til og med kunstnere som er like ukjente i dag som Munch en gang var! Ikke bare for å aktualisere Munch, men for å skape kraftfelt som trekker Munch inn i hva som skjer i verden vi lever i akkurat nå. Å koble på samtidskunsten ville være en begynnelse på en slik dialog, og ikke bare en rekapitulering av historien.

Kun en av +Munch-utstillingene evnet å røske opp i tanken om Munch som «stor kunstner»: sammenstillingen med Bjarne Melgaard. Hvorfor fungerte den? Fordi den frigjorde seg fra en «korrekt» presentasjon av Munch og fordi den forvirret og ødela auraen av verdi og respekt som kan legge seg som en hinne mellom betrakter og Munchs mest kjente verker. Vi trenger utstillinger som forteller rare og nye historier som får oss til å undres hva kunsten vi betrakter egentlig er for noe, hva den har å gi oss. Forvirring, nysgjerrighet og undring nullstiller oss, får oss til å se og tenke skikkelig i stedet for å hengi oss til etablert kunnskap.

Det er først når vi mister respekten for den store kunsten og fortellingene som holder den på plass som viktig at vi får øye på andre ting.

LES OGSÅ: Det er i ansiktene noe står på spill mellom Marlene Dumas og Edvard Munch i Månelys.

Sammenstillingen med Bjarne Melgaard fungerte bedre for Munchmuseet, fordi den frigjorde seg fra en «korrekt» presentasjon av Munch, skriver Kjetil Røed. Foto: Vegard Kleven

Nye fortellinger

Vi trenger utstillinger som setter Tiedemand og Gude, Peder Balke, Edvard Munch, Inger Sitter, Per Kleiva og Aase Texmon Rygh i urimelige og kanskje også absurde og uventede sammenhenger. Vi må frigjøre de kunsthistoriske ikonene fra historien som, på grunn av konservative museumstradisjoner, langt på vei er blitt deres skjebne. Se på Gerhard Munthe-utstillingen på Nasjonalgalleriet, for eksempel. Flott og solid, bevares, men hvilke forbindelser finnes mellom den verden vi lever i og kronologien Munthe låses fast i? Ikke særlig mange. Men det kunne vært mange kontaktpunkter om utstillingen hadde vært gjort annerledes.

Museene må tørre å sette helt fersk samtidskunst og historisk kunst sammen. For på den måten settes begge deler i bevegelse.

Jeg mener også museene aktivt bør engasjere seg i sin egen samtid i langt større grad – også virkeligheten utenfor kunstens kretsløp. Dette gjelder ikke bare formidlingen av Munch. Hvorfor ikke lage en utstilling og migrasjon og flyktninger? Om vestens forestillinger om orienten? Solidaritet, vennskap, kjærlighet eller hvordan det er å bli gammel? Om høyresidens og venstresidens verdier? Om løgn, sannhet og fake news? Hvorfor ikke blande fagdisipliner og ha paneldebatter med statsvitere, psykologer, antropologer og journalister i utstillingene?

LES OGSÅ: Munch er mer enn skrik og Madonna.

Unikt refleksjonsredskap

Jeg tror på en kunst som ikke bare utsettes for sin samtid, men gjennomtrenges av den i så stor grad at den trekkes ut av sitt historiske gjemmested og blir et speil for oss som lever nå. Jeg tror på dette fordi kunsten er i stand til å tåle det – og fordi den kan kaste lys over alt det vi mennesker bryr oss om hvis vi bare åpner dørene mellom samfunn og kunst.

Kunst er et unikt refleksjonsredskap som kan brukes til å tenke over hva som skjer i verden akkurat nå, og hva som ledet oss hit vi er, men slik kunsten brukes i gallerier og særlig offentlige museer kapsles den ofte inn i en kunstboble. Norske museer henger fast i en foreldet, museal tradisjon hvor man presenterer kunst med en ofte ganske uinspirert kunsthistorisk innramming.

LES OGSÅ: Da Munch ble munk 

Vidsynt kunst

Misforstå meg rett: Det finnes knapt noe mer givende enn å henfalle i tanker foran et kunstverk. Men da må vi også vite hva kontemplasjonen er forankret i og peker frem mot. Vi må vite hvilken sprengkraft som slumrer i kunstverkene. Så lenge vi tror det er kunsten selv som er viktig – så lenge vi andektig beundrer mesterverk som mesterverk – vil refleksjonen kunne koke bort i en respekt for det kunstneriske, der den egentlige skulle vært i berøring med samtidens politiske og sosiale utfordringer. Om betraktningen stopper ved galleriveggen suger formen opp det eksistensielle og politiske innholdet i kunsten som en svamp. Om kunstbetraktningen ikke er en del av refleksjoner rundt hva et menneske er, hvordan et liv skal leves, og hvordan vi skal kunne leve det sammen vil den marginaliseres ytterligere – eller reduseres til pynt.

Kunsten er viktig fordi den gir oss refleksjonsrom og nyanserikdom som ellers enten ikke finnes i det hele tatt eller er under press. Glemmer vi det, glemmer vi også kunstens kraft. Vi har altfor lenge sett på kunst med andakt og ydmykhet; som noe opphøyd og viktig i seg selv. I 2018 har vi ikke tid til det lenger: Nå må kunsten brukes for alt den er verdt – klarer vi ikke det vil den, i verste fall, vannes ut eller gå tapt. Dette visste Munch – og det burde også vi andre etter hvert innse.