Motimpuls til rastløsheten

Jeg har en hang til kunst som hjelper meg med å finne ro. Tenke­ meg om, puste ut, se ­etter en gang til. Det er kanskje fordi jeg er opptatt av meditasjon. ­Eller kan det være fordi en rastløs verden gjør det nødvendig å oppsøke slike verker for å lade batteriene og skaffe seg perspektiv på tiden som går? Sikkert begge deler.

Ida Lorentzen-museet på ­Nyfossum, en fem minutters kjøre­tur fra Blaafarveværket, er i alle tilfeller en oase.

Husets speilbilde

Da billedkunstneren Lorentzen kom hit, korresponderte bygget så mye med hennes eksisterende billed­verden at hun ville fordype seg i stedet ved å male det – eller, mer presist, male utsnitt av byggets interiører. Etter hvert ble det ­bestemt at maleriene skulle­ henge her permanent, slik at maleri og sted skulle forbli i umiddelbar kontakt med hverandre. Når vi går rundt i dette vakre huset, ser vi altså ikke bare stedet, rommene, men bilder av dem, malt av Lorentzen.

Denne fordoblingen av om­råder i huset har en forunderlig effekt på vårt blikk på stedet.

Rommenes hvilepuls

Det er ikke det spektakulære Lorentzen er opptatt av, men det alminnelige. Hennes malerier viser helt enkle scener: En åpen dør, en lysstråle som leker på veggpanel, en trappeoppgang, en nyoppredd seng. Ikke et menneske er å se. Maleriene fascinerer meg, ja, de rører meg. De insisterer på at det hverdagslige, ribbet for all dramatikk og luksus, ikke er innholdsløst. Derimot bærer det på en betydningsmessig dybde, slik også Vilhelm Hammershøi – en av Lorentzens forbilder – gjorde da han malte sitt hjem i Strandgate 3 i København.

De lager begge bilder av langsom tid, en slags koagulering av oppmerksomheten.

Eksemplarisk hus

Selv om Direktørboligen på Nyfossum er et usedvanlig vakkert hus, og langt fra våre beskjedne hjem, består også denne residensen av vegger, dørkarmer og vinduer: ordinære elementer vi finner i et hvilket som helst husvære. Det er også måten det vanlige gjengis på, som skaper en bro til stedene hvor vi andre bor. For hun vil ha oss til å legge merke til hvordan også våre hjem er vakre. Det er jo slik at rommene vi beveger oss i til daglig, blir usynlige for oss, fordi vi har sett dem så mange ganger.

Men ser vi gjennom Lorentzens­ malerier kommer vi i kontakt med en tilfreds fortrolighet med hjemmet. Enhver flate og form, en hvilken som helst dørkarm ­eller gardinflik, er uttrykk av det hverdagsliges faktum som noe skjønt.

Indre rom

Fordoblingen i maleriene av husets interiører understreker verdien av å se en gang til og bruke tid på det vi ser. Ikke fordi det er noen skjulte betydninger å hente, men fordi gjentagelsen av det beskjedne trenger gjennom den hinnen av vaner som vanligvis omgir hverdagsting og hverdagsrom. ­Lorentzen gjenoppfrisker vår nysgjerrighet for det alminnelige.

Slik betraktet er maleriene ikke kun bilder av rommene rundt oss, men portretter av den tålmodigheten de er gjengitt med.

Visuelle meditasjoner

I ­Lorentzens verden blir bildene av ytre rom innganger til rom i oss selv, mentale tilstander. De er som mantraer, formler for meditativ refleksjon, for verkene lar seg ikke betrakte om vi ikke selv lar oss gripe av den roen som ­befinner seg i dem. For å betrakte disse bildene må du rett og slett selv justere deg inn på deres tid. De er bilder av tiden som går langsomt, de er bilder av et sinn som kan vente.

Derfor er disse maleriene en motimpuls til rastløsheten, til alt som går fort. Og det trenger vi.