Nasjonalmuseet svikter sitt mandat

I 1980 fraktet Heske en liten jakthytte fra Sunnmørsalpene til det renommerte Centre de Pompidou i Paris. En gammel hytte fra den norske fjellheimen ble et konseptuelt kunstverk. Gjerdeløa er en readymade, en gjenstand som – uten å modifiseres – forvandles til kunst ved å flyttes inn i kunstrommet. Men for de fleste readymades er dens forhistorie uviktig. Marcel Duchamps Fountain (1917), for eksempel, vil huskes som selve prototypen på readymade, som et utprøving av kunstsystemets evne til å gjøre noe til kunst ved å kalle det kunst – ikke som ­pissoar.

I tilfelle Gjerdeløa, derimot, er dets forhistorie like viktig som kunstverdien.

Norske landskap

Som en løe i laftet tømmer – en særnorsk teknikk – er det fokuspunkt for det norske landskapet: et sted hvor vandrende kunne søke ly i hundrevis av år. De har satt sine spor ved å risse inn navn på veggen – det eldste strekker seg tilbake til 1687. Som verk i den internasjonale kunstverden blir Gjerdeløa derfor ikke bare en readymade, men en montasje av forskjellige steder, tider og måter å bruke et hus på. Gjerdeløa er en overgangsform mellom det lokale og det internasjonale, folk og elite, sentrum og periferi.

Gjerdeløa må det betraktes i forlengelsen av sentrale verk i Nasjonalmuseets eie, deriblant Nasjonalromantikkens male­rier, som har været med på å danne en felles forestilling om hva vår nasjon er, hvordan den ser ut og hvilke verdier den ­bygger på. Gjerdeløa manifesterer hvor viktig det er å fortsette å arbeide med disse spørsmålene for ikke å henfalle til dogmatisk nasjonalisme og vrangforestillinger om etniske og nasjonale opphav. Å ha et levende sivilsamfunn som diskuterer hva slike forestillingsfellesskap bygger på og hvordan de kan utvikles videre i en sunn ­retning er viktigere enn noensinne.

LES OGSÅ: Hvorfor er rike mennesker opptatt av analplugger og hagenisser? spør Kjetil Røed.

Dårlig grunn

Nasjonal­museet har nylig avgjort at det ikke skal kjøpes, fordi Heske allerede er i samlingen med 42 verk, deriblant kan vi finne dokumentasjonsfoto av Gjerdeløas reise fra Tafjord på Vestlandet til Centre de Pompidou i Paris. «Det er vurdert at Heskes viktige Prosjekt Gjerdeløa er godt ivaretatt i 2011-versjonen av verket som museet har kjøpt, som ett av 42 Heske-verk i samlingen», som kommunikasjonsdirektør i Nasjonalmuseet, Eirik Kydland forteller meg i en e-post når jeg spør om begrunnelse for valget.

Dette er en dårlig grunn. Både fordi fotografiene i seg selv bør vises sammen med Gjerdeløa, men også fordi Heskes verk er en nøkkel til norsk kunst etter verdenskrig. Jeg kan ikke tenke meg et verk som i så sterk grad gir anledning til å formidle hva kunst er innenfor rammen av nasjonens Norges historie. Både kunstpedagogisk og kultur­historisk er det uvurderlig.