Nølingens kunst

Biennalekunst er en egen sjanger. Det er rett og slett umulig å dra til en av dem uten å bli presentert for ganske svulstige tanker om hvordan kunst skal forandre verden. Altfor ofte preker dessuten biennalens hoffskribenter for menigheten. Berlinbiennalen i år skiller seg ut i så måte. Selv om bare et fåtall av kunstnere her er kjente navn og påfallende mange har afrikanske aner er det ikke noen åpenbar postkolonial utstilling, hvor tidligere undertrykte skal lage kunst som en slags hevn mot tidligere koloniherrer.

Biennalen er også behagelig liten, til forskjell fra eksempelvis fjorårets documenta 14, som hadde så mange steder på programmet at man måtte sette av fellesferien om man skulle komme seg gjennom alt.

Ingen nye helter

Årets tittel We Don't Need Another Hero av Tina Turner, beskriver hva biennalen ikke er: nemlig en skisse av stort anlagte utopier eller heltebilder. Vi verken trenger eller ønsker noen svulstige visjoner som forteller oss at kunsten kan forandre verden. Mye av kunsten her er derfor atmosfærer å tenke i, som er overraskende lavmælte og forsiktige – til biennale å være.

Hovedpulsen i biennalen kan vi kalle strategisk nøling, eller en vilje til å verne om tvetydigheter. Dette henger sammen med tematiseringen av hvordan historien betraktes fra andre perspektiver enn de vante. «Dagens helter kan bli morgendagens tyranner», sa Gabi Ngcobo, kuratoren for årets Berlinbiennale på pressevisningen. Historien er ikke gitt, men skifter karakter ettersom tiden som går og stedet du ser fra forandrer seg.

Historisk tvisyn

Det er verdt å merke seg at det særlig er den vestlige eller nordatlantiske synsvinkelen som har definert menneskets historie som en rett linje – som utvikling, modernitet, opplysning. For en lang rekke tenkere og kunstnere fra land som tidligere har vært kolonier under vestlig herredømme, ser det meste annerledes ut. For det er jo slik at historien, slik vi kjenner den, er en ganske homogen størrelse skrevet fra seierherrenes og makthavernes perspektiv. Fra Haiti, for eksempel, en tidligere fransk koloni, vil jo verdenshistorien se radikalt forskjellig ut enn fra Paris. Fra marginen av historien, har ikke bare fortiden, men landskapene som utfoldet seg gjennom den, ofte blitt erfart annerledes enn makthaverne har villet se. Slike synsvinkler finnes fortsatt.

Årets Berlinbiennale undersøker hvordan vi kan tenke historien fra slike marginaliserte ståsteder gjennom kunstverk. Nei, vi trenger ikke sterke helter, men tålmodige tenkere og kunstnere.