Nølingens kunst

Biennalekunst er en egen sjanger. Det er rett og slett umulig å dra til en av dem uten å bli presentert for ganske svulstige tanker om hvordan kunst skal forandre verden. Altfor ofte preker dessuten biennalens hoffskribenter for menigheten. Berlinbiennalen i år skiller seg ut i så måte. Selv om bare et fåtall av kunstnere her er kjente navn og påfallende mange har afrikanske aner er det ikke noen åpenbar postkolonial utstilling, hvor tidligere undertrykte skal lage kunst som en slags hevn mot tidligere koloniherrer.

Biennalen er også behagelig liten, til forskjell fra eksempelvis fjorårets documenta 14, som hadde så mange steder på programmet at man måtte sette av fellesferien om man skulle komme seg gjennom alt.

Ingen nye helter