Flere nyanser av Weidemann

Når 50-årsjubilanten Henie Onstad Kunstsenter vier årets store sommerutstilling til Jakob Weidemann, er det ikke tilfeldig. Den folkekjære kunstneren hadde tett kontakt med grunnleggerne av senteret, og har dratt publikum dit flere ganger tidligere. Så bredt presentert som nå, har vi likevel aldri sett ham, skal vi tro kurator og Weidemann-ekspert Karin Hellandsjø.

– Utstillingen er kronologisk, men jeg kom frem til at det var riktig å rette søkelys mot visse perioder, forteller hun.

Det mer ukjente

Hellandsjø har lagt vekt på den tidlige Weidemann, og dermed på sider som ikke er så kjente. Den piperøkende mannen som de fleste forbinder med lyrisk og naturorientert abstraksjon, startet nemlig figurativt. Deretter gled han over i et kubistisk uttrykk som kan minne om Picasso og videre til en mer konkret form for abstraksjon.

– Disse periodene gir et viktig innblikk i historien. Weidemann var langt fremme i sin tid, og en døråpner for flere kunstnere, understreker hun

Weidemann var en internasjonalt orientert maler. Han gjorde ferdig utdanningen sin i Stockholm rett etter krigen, tett på datidens modernistiske strømninger. Det var der han oppdaget Picasso, som antente kreativiteten både hos ham og andre kunstnerspirer.

Inn i kunsthistorien

Nettopp «Picasso-perioden» på slutten av 40-tallet og 50-tallets konkrete abstraksjoner vekker interesse hos unge kunstnere i dag. Det samme gjør de naturorienterte «skogbunnbildene» fra starten av 60-tallet, ifølge Hellandsjø.

– De er opptatt av kunsthistorien og forskjellige sider ved den, sier hun, og viser til Anders Sletvold Mo og Christer Glein, som er intervjuet i katalogen til utstillingen.

Sletvold Mo og Glein trekker begge tråder mellom egne bilder og Weidemanns teknikker og uttrykk. Også maleren Sverre Bjertnæs viser interesse for mangfoldet hos Weidemann.

«Ser man på Weidemanns reise som maler, kan man si at han gikk fra å ha blikket rettet ut i verden og i kunsthistorien til å senke blikket ned til et sted hvor hver kvadratcentimeter av jorden for ham inneholdt et stort nok mysterium,» skriver han i en av katalogtekstene.

LES OGSÅ: «Gurustatus» flyttet søkelys over på publikum

Private samlinger

Noe av grunnen til at Weidemanns arbeider fra 40- og 50-tallet er mindre kjente, er at mange av dem har vært i privat eie.

– Men nå når store samlinger som Christen Sveaas, Nicolai Tangen og Canica kjøper inn mye Weidemann, blir det også mer tilgjengelig, fremhever Hellandsjø.

Utstillingen inneholder også mer velkjente sider. «Skogbunnbildene», med kronjuvelen Storfuglen letter (1959) har fått en egen seksjon. Det samme har blomsterengene i tempera fra 1960-tallet. Den siste delen dekker over 25 år, fra 1973 til 1997, innledet av utsmykningene i Alfaset kapell. Flere av disse lyse, luftige og fargesterke maleriene finnes i offentlige samlinger.

LES OGSÅ: Jøder i Norge spilte viktig rolle for modernistisk kunst

Ingen opprører

Karin Hellandsjø kjenner Weidemanns kunstnerskap ut og inn. Likevel fikk hun seg noen små overraskelser underveis i utvelgelsesarbeidet. Et av bildene fra tidlig 40-tall, Interiør, er malt på avispapir.

– De hadde jo ikke penger, kunstnerne tok det de hadde for hånden. Og så syntes han vel det var interessant rent dekorativt, kommenterer hun.

I motsetning til dadaistene og kunstnere som Kurt Schwitters, som brukte hverdagslige materialer mer aktivt eller rabulistisk, er Weidemanns bruk av avispapir mer tilfeldig. Han var ingen opprører, og var etter hvert tydelig på at han ikke hadde noe politisk budskap, forteller Hellandsjø.

– Men han var en belest person, og veldig sjenerøs. Han levde et enkelt liv og ga bort mye – noe han aldri snakket om.