Etterklangen er håp
Per Kleiva hadde et stort hjerte. Han brukte det til å varsle Norge om at de som herjet i Vietnam på 1970-tallet – les: Amerika – var spik, hakkende gale. Og at kapitalismen dreper.
Kunstneren Per Kleiva, som døde på høstparten i fjor, løvet sto gult (som buksene han gikk i lenge før det var moderne med sånt), var en av det norske 1970-, 80- og 90-talls mest markante skikkelser. Den store minneutstillingen i Kunstverket Galleri i Oslo akkurat nå, viser hvem han var.
Og hvem var han? En «politisk» grafiker, som var med på å sette ordene krig, undertrykkelse, kollektiv dumhet, EU, amerikansk krigføring, opprustning, atomprøvesprengninger, forurensning, gamle og nye plager, på kunstens dagsorden.
Per Kleiva brukte det mest sublime av alle knep – han laget «poesi» (feil ord, men la det gå) der man forventet skrik, og bare skrik. I Amerikanske sommarfuglar, et av hans mest kjente og brukte bilder, kommer krigshelikoptrene inn som sommerfugler over en seng av ildtunger, i Blad frå imperialismens dagbok, dundrer helikoptrene uten sommerfuglvinger over en mild blomstereng – gode (likevel litt giftige) farger og blekt lys – kontrastene setter oss helt ut: Velkommen inn, liksom – men her skal du få se sannheten!
Bestill abonnement her
KJØP