Det felles eide viser kunst som vanligvis befinner seg rundt omkring i Oslo: på skoler, sykehus, legesentre, kolonihager og forskjellige offentlige møteplasser. Mange av oss har sett noen av verkene i lokalmiljøet, vil jeg tro. Å se dem under ett vil kanskje si noe om hvorfor kunst er viktig for byens befolkning?
Ikke helt. Det er flere fine verk å se her, og om vi graver litt i materien, viser utstillingen hvordan kunst kan gi oss et litt annerledes blikk på byen. Men kuratorisk er utstillingen svak.
I utkanten av byen
Den er delt inn i to soner: kunst som befinner seg utendørs og kunst som befinner seg innendørs. Dette er for vagt til å kunne bringe noe i fokus, men kurateringens løse grep rundt kunsten fører jo også til at man nettopp kan finne en egen vei gjennom utstillingen.
Per Berntsens folketomme svart-hvitt-fotografier fra Oslos havneområder, for eksempel, er en stimulerende synsvinkel på byen som fordypes gjennom flere verk som nøkternt viser byens skjulte sider. Både Kalle Løchens Mange tak (1884) og Dag Fyris Gårdsrom (u. år) viser det titlene foreslår. Jeg har stor sans for kunst som drar oppmerksomheten mot detaljer som i andre sammenhenger er trivielle.
Mellomrom
I Gaps and spaces (2012) har Jon Benjamin Tallerås tatt bilde av forskjellige fasader i byen, men skjult bygningene slik at kun smale rom og smug mellom husene fremheves. Metoden blir handling i Tallerås' billedserie med en kar som aktivt oppsøker og bruker mellomrommene som alternative ruter gjennom byen: Han klatrer over murer, klyver opp vegger og forserer stakittgjerder. Bildene blir forslag til en uregjerlig bruk av Oslo som ikke aksepterer de standardiserte passasjene i byen.
Gjennom en slik optikk er hovedstaden et område for fascinasjon, lek og oppdagelse, samtidig som bildene understrekes av at en by ikke nødvendigvis lar seg beskrive godt gjennom minnesmerker og ikoniske steder og bygg.
LES OGSÅ: – Kunsten er til å tenke med
Byen som abstraksjon
Det som tiltrekker meg i utstillingen er derfor ikke Candida Höfers monumentale fotografier fra Deichmanske bibliotek (2000), men verkene som søker seg mot utkanten av byrommet og oppfordrer til å legge merke til sidene ved byen vi vanligvis ikke ser. Som i Mikkel McAlindens Desire line/escape route (2017), hvor vi betrakter Torshovdalen gjennom et hull i et gjerde eller i Crispin Gurholts By Ekebergåsen, Live Photo # 2 (2011), hvor en gjeng har bygget seg et rudimentært fellesskap i randsonen av hovedstaden.
En slik orientering knytter, på litt uventet vis, an til de abstrakte verkene på utstillingen, som i denne sammenheng også blir utkast til hvordan byen skal beskues. Særlig Øystein Aasan og Marie Buskov vrir oppmerksomheten mot arkitekturens oversette detaljer: de reduserte formene speiler takrenner, plank og gesimser.
Gode enkeltverk
Etter et par runder er det foran Håkon Blekens Navnløs Triptyk (1975) jeg ender. De tre verkene er enormt fascinerende i sin forening av fotocollage og maleri. Basis er klipp fra nyhetsbildet, ofte en konstellasjon fra ulike krigshendelser, men vi ser det bare stykkevis og delt. Over har Bleken malt, ekspressivt og lett, på et vis som setter liv i underlaget ved å antyde forbindelser mellom dem.
Felles for collage-maleriene er den enorme kompleksiteten i de sammenklipte fotografiene og malerstrøkenes dialog med det fragmenterte nyhetsbildet. På overflaten kan verkene se dekorative ut, men blir vi stående, trenger vi raskt ned i billedlagene, og der stifter vi bekjentskap med en usammenhengende og kaotisk verden.
Frittstående puslespillbrikker
Blekens triptyk korresponderer med Bård Asks Contemporary Decorative Political Patterns – Abu Ghraib (2007) på motsatt side av rommet. Også dette verket ser vakkert ut ved første øyekast, men – som tittelen antyder – er mønsteret en gjentagelse av Abu Ghraib-fengselet sett ovenfra, gjentatt slik at anlegget danner en serie estetisk appellerende ornamenter.
Bak den dekorative overflaten, antyder Bleken og Ask, vil et langt mer komplekst liv komme til syne. Slik er det jo også med en by: Det er først og fremst alle menneskene som lever der, alle delene som ikke passer inn i noe ferdiglagd puslespill, alle de rare og vridde detaljene, som gir byen dens sjel. Det er bare et overfladisk blikk som identifiserer severdigheter og minnesmerker – eller for den saks skyld politikere eller kjendiser – med byen Oslo.
LES OGSÅ: Dropper kutt for presse og kunst
Verdien av kunst
De mest interessante verkene handler om spenningen mellom det vi umiddelbart ser og det som trer frem om vi søker etter, og har tålmodighet med, andre landskap enn de kartlagte. Dette er riktignok noe vi selv må lete oss frem til i denne utstillingen. Slik verkene er montert i rommet, er det lite kommunikasjon dem imellom.
Jeg forundres derfor over at det ikke er gjort mer ut av utstillingen som politisk og kulturelt utsagn. Når verk som vanligvis er spredt, samles under ett, er jo dette en unik mulighet til å si noe om hvorfor kunsten betyr noe for fellesskapet. Og eventuelt hva kunsten som befinner seg spredt rundt i byen, har å si for mennesker i det daglige.
Dét ser jeg altfor lite av her.
anmeldelse@vl.no