To eldre kunstverk har denne vinteren vært kilde til en opphetet debatt om seksuell trakassering og sensur. Hylas and the Nymphs – et viktoriansk maleri av nakne nymfer som flokker seg rundt en mann, ble plukket ned av Manchester Art Gallery til store protester. Det andre, Thérèse Dreaming av Balthus (1938) viser en ung jente som sitter sånn at undertøyet synes. I desember gikk det ut et opprop for å få The Metropolitan Museum of Art (The Met) til å bytte det ut.
– The Met romantiserer voyeurisme og objektivisering av barn, ble det hevdet i oppropet.
Museet har avvist å fjerne det kjente verket.
Blikk og verdier
De to maleriene kan begge forstås som uttrykk for hvordan kvinner og jenter er blitt fremstilt som objekter for menns blikk. Metoo-debatten, som startet i fjor høst, har gjort problemstillingen brennaktuell. Likevel er det ikke kunstverk i selv som opprettholder undertrykkende strukturer, men hvordan de blir presentert, mener Vårt Lands kunstkritiker Kjetil Røed.
– Debatt om hvilke holdninger kunst uttrykker, og at kunst settes i kontakt med nåtiden og samfunnet, er flott. Problemet oppstår når man skal forandre på fortiden. Friksjonen mellom fortid og nåtid er noe av det som gjør oss til reflekterte mennesker, sier han.
Å fjerne kunstverk fordi de ikke svarer til nåtidens verdisett, vil være helt feil vei å gå, mener Røed.
– Det er en skremmende tanke og en overflatisk måte å forholde seg til kunst på, sier han.
Å få i gang en debatt synes også å ha vært målet til Manchester Art Gallery. Maleriet med nymfene ble tatt ned som del av et prosjekt for å sette kvinnesynet i Victoriatiden under lupen. Gjestene fikk melde tilbake på post-it-lapper på den tomme veggen. «Feminismen er blitt sinnssyk!» står det på en av lappene.
Museet har takket for debatten og hengt verket tilbake.
Historiens gang
– Jeg tenker at det finnes argumenter for at kunstverk i sjeldne tilfeller kan fjernes. Et slik tenkt tilfelle kunne være verk som idealiserer Holocaust eller andre folkemord. Når det er sagt, er det ytterst sjelden en god idé, sier kunstner og kjønnsforsker Wencke Mühleisen.
På samme måte som Røed mener hun museer og kunstformidlere heller bør jobbe med å sette verkene inn i en kontekst. Hvordan vi tolker et kunstverk, handler om tiden vi lever i, ståsted og holdninger.
– Sånn sett var eksperimentet i Manchester snarere vellykket? spør Mühleisen.
– Dette er gamle verk, skapt i en annen tid. Bør vi stille andre krav til nåtidens kunstnere?
– Dagens kunstnere plasserer sine verk fritt og freidig i samtiden og går derfor også i dialog med samtidens publikum og kritikere, som forhåpentligvis fritt og freidig ytrer seg og kritiserer kunsten.
«Renhetsfanatisme»
I Tyskland kan det se ut som at et kunstuttrykk faktisk blir fjernet, etter et og et halvt år med krangling om hvorvidt et dikt formidler et patriarkalsk verdenssyn. Det dreier seg om konkret poesi fra 1953 av Eugen Gomringer, som pryder fasaden på Alice Salomon Hochschules i Berlin.
Slike beslutninger får kunsthistoriker Tommy Sørbø til å reagere kraftig.
– Klarer man ikke å leve med uttrykk som ikke er entydige, er det renhetsfanatisme, sier han.
Kunst handler om mennesker og menneskelig erfaring, understreker Sørbø: Skal vi ta bort kunst som ikke svarer til vårt verdenssyn, er det mye som ryker – myter, bibeltekster og så videre.
– Det fantastiske med kunst er at den kan representere en stemme eller et uttrykk vi ellers ikke tillater, sier han.
Sørbø ser ønskene om å fjerne kunst i forlengelsen av den digitale virkelighetens ekkokammer. De samme meningene blir forsterket og repetert, uten rom for motstridende ideer.
– De som peker på undertrykkende strukturer i kunsten er likevel med på å reise en debatt om samfunnet vi lever i?
– Jeg har ikke noe imot at dette kommer opp og blir diskutert. Men å sensurere eller lage «trigger warnings» – advarsler på verk om at noe kan komme til å støte meg – er å dra det for langt, sier Sørbø.
LES OGSÅ: – Kunsten er til å tenke med
Debatt i tiden
Debatt om kvinnesyn og kvinnerepresentasjon i kunsten er ikke noe nytt. Hva kan metoo-kampanjen bidra med som kan være nytt og annerledes?
– I kunsten som ellers i samfunnet skjer det en radikal bevegelse. Nå avdekkes maktstrukturer som har vært der i tusenvis av år – og for første gang på en måte som har effekt ved at noen faktisk mister posisjonen sin, sier Kjetil Røed.
Metoo kan være med å vise frem at sexistiske strukturer også er en del av kunsten og kulturen, mener Mühleisen.
– Jeg forstår egentlig ikke overraskelsesmomentet i metoo. Feminisme og kjønnsforskning har i årtier vist til at «ulikestilling», slik vi fremdeles har i Norge, fører til maktmisbruk, sier hun.
Sørbø advarer mot å miste nyansene i debatten om seksualitet og kjønn.
– Erotikk og seksualitet handler om kultur, men man kan ikke forklare alt som kultur. På et aller annet tidspunkt slår naturen inn. Det betyr ikke at vi skal unnskylde menns oppførsel, men det kan være med å forklare, sier Sørbø, som tror nåtidens debattklima kan føre til at flere kunstverk vil bli vurdert annerledes.
– Jeg har pekt på at Bjarne Melgaard slår inn åpne dører med sine pornoreferanser. Men kanskje kan nypuritanismen vi ser nå føre til at han blir sett på med nye øyne.