Barbariske bildestormere

Tre timers kjøring fra Damaskus, langs det som tidligere var handelskaravanenes rute fra Det indiske hav til Middelhavet, slipper veien seg ned i et dalføre. En oase av daddelpalmer åpner seg i det brune, det gule, det støvete og ensformige.

Slik beskriver den polske arkeologen Robert Żukowski det å ankomme den antikke ruin-
byen Palmyra i Syria. En by som for første gang nevnes­ på en mesopotamisk skriftstein 2.000 år før Kristus­. En by som hadde sin storhetstid i de tre første århundrene av vår tidsregning. Og en by der menneskene opp gjennom tidene har tilbedt en rekke ulike guder.

– Som arkeolog, men også som menneske, opplevde jeg det nærmest som en åpenbaring å ankomme­ Palmyra, forteller Żukowski i en e-post til Vårt Land.

Men det var før. Sist han var i byen, var en knapp måned etter at den ble tatt tilbake av syriske regjeringsstyrker. IS holdt ruinbyen i omtrent ti måneder­ fram til mars 2016. Disse månedene brukte de blant annet til å gå løs på de gamle kulturskattene med slagbor og dynamitt. Blant annet ble to kulturhistorisk­ viktige templer i byen sprengt.

– Det var med blandede følelser jeg vendte tilbake­. Sammen med min kollega, konservator Bartosz Markowski, har jeg lagt ned mye arbeid i ruinene i Palmyra, sier Żukowski.

Han forteller at det lå en uhyggelig stillhet over byen.

– Det gjorde vondt å vende tilbake. Det var helt stille der, ingen mennesker, ingen dyr, ikke engang­ fuglesang.

LES OGSÅ: Egentlig var han påkledd

I unåde

Ifølge Eivind Heldaas Seland, første-
amanuensis i historie ved Universitetet i Bergen, er Palmyra på mange måter en enestående by.

– I sine tre store århundrer vokste den til å bli en svært viktig handelsby i Romerrikets utkant, forteller Seland.

I århundrene etter Kristi fødsel spratt det opp en rekke praktbygg i en blanding av romersk og assyrisk stil. Storhetstiden kulminerte med dronningen Zenobia, som gjennom et opprør prøvde å få innsatt sin sønn som romersk keiser. Resultatet var at den romerske keiseren Aurelian fikk byen ødelagt. Den ble seinere delvis gjenreist av Diokletian­, men sank etter hvert hen i støvet som en liten landsby.

– Den korte blomstringstiden er årsaken til at Palmyra er en av antikkens best bevarte byer. Det har vært lite gjenbruk av materiale og lite plyndring, forklarer Seland.

I århundrene som har gått, har Palmyra, eller Tadmor som byen heter på arabisk, vært en landsby innenfor murene til Palmyras største og viktigste helligdom – Bel-tempelet. Et tempel som bruksmessig har vandret fra tro til tro – fra kanaanittisk religion via kristendom til islam.

I 2.000 år sto gudshuset der, fram til IS sprengte­ det i småbiter den 25. august i fjor. Deretter skyndte de seg å laste opp en video av udåden­ på Facebook.

Da Żukowski første gang så videoen, var det ett ord som dukket opp i hodet hans:

– Barbarer! Jeg tror ikke de sprengte templet av religiøs overbevisning, men gjorde det for å skade Syria og Vesten – som en gedigen provokasjon.

Les også: Forventer sensasjonelt bibelfunn

Ikonoklasme

Opp gjennom tidene har den regjerende­ religionen forsøkt å kvitte seg med den foregående, blant annet ved å ødelegge religiøse bilder og symboler, kjent som ikonoklasme, eller bildeødeleggelse.

Ikonoklasme er utbredt i kristendom og islam, men langt ifra begrenset til disse to religionene, ifølge Jens Braarvig, professor i religionshistorie ved Universitetet i Oslo.

Både kristendom, islam og jødedom har et bildeforbud som tar utgangspunkt i forbudet fra Bibelens­ 2. Mosebok. Bildeforbudet ble ifølge bibelteksten­ gitt Moses av Gud selv: «Du skal ikke lage deg gudebilder­, ingen etterligning av noe som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under­ jorden.» (2. Mos 20,4) Forbudet har gjennom tidene­ stått som bolverk mot avgudsdyrking og gitt kunstnerne en advarsel mot å leke Gud. Å skape i eget bilde, er forbeholdt Herren.

Intet nytt

Bildestormer har rullet og gått siden seinantikken. Da den romerske keiseren Theodosis begynte å stenge de gamle templene i år 392, var romerrikets byer og templer fylt til randen med statuer. Marina Prusac Lindhagen, førsteamanuensis i klassisk arkeologi ved Universitetet i Oslo, forklarer at disse bildene var vanskelige å svelge for de tidlige kristne.

– Det var statuer av guder, men også av velgjørere og andre viktige personer. Skulptur var datidens medium. For de kristne handlet det ikke bare om at dette var hedenske gudebilder, det hang også sammen med en form for besjeling. De trodde en ånd, en del av individet, hang igjen i bildene, sier Lindhagen.

Sjel i ansiktet

Tradisjonelt har ånder kikket ut gjennom øynene, argumenterer Eberhard W. Sauers, professor i romersk arkeologi ved universitetet i Edinburgh for, i en artikkel i boken Iconoclasm from Antiquity to Modernity. Han skriver at både det guddommelige og personligheten ble forbundet med ansiktet, og kanskje spesielt øynene.

Lindhagen forteller at det også var tilfellet i tiden etter at Romerriket ble delt i to riker i år 395.

– I mange tilfeller, og oftere i Østriket enn i Vestriket, ble statuer­ ødelagt og brent til kalk. I andre tilfeller ble de stuet unna i romerske bad. I en god del tilfeller ble ansikter meislet bort, og var det fresker eller relieffer, kunne de dekkes med kristne symboler.

Ikke alle har hatt tid eller krefter til å ødelegge alt. Derfor er det mange eksempler på at religiøst motiverte vandaler har nøyd seg med å pirke ut øynene eller meisle vekk ansiktet.

Les også: Disse står bak våre bilder av helvete

Lag på lag med ødeleggelse

I kirkebygg med historie tilbake til de første århundrer av vår tidsregning, kan du finne lag på lag med spor etter ødeleggelse. Der går merker fra meisler på kryss og tvers, mørtel har blitt smurt på i tjukke lag.

Først ble det hedenske fjernet eller dekket over. Deretter kom ny, kristen kunst til. Og så fort et kirkemøte­ avgjorde at også den var problematisk, ble nok et lag dannet.

– Det er altså ikke bare hedenske bilder som har fått gjennomgå, sier Lindhagen.

Det bysantinske riket opplevde to tilfeller av teologisk motivert ødeleggelse satt i system, i henholdsvis årene 726 til 787 og 814 til 842. I begge tilfeller ble bildeforbudet strammet inn og store mengder kirkekunst, særlig bysantinsk mosaikk, ødelagt.

Da Istanbul ble del av det ottomanske riket i 1453, var det muslimenes tur til å rydde opp.

Hvis du oppsøker Hagia Sofia-moskeen i Istanbul, kan du se tydelige spor. I taket skinner et svart kors gjennom seinere, islamsk utsmykking.

Protestantisk bildeødeleggelse

Også tidlig i reformasjonen blåste det opp til bildestorm. I 1521, etter at Martin Luther var blitt bannlyst av paven, gikk enkelte ivrige reformatoriske sjeler hardt til verks, skriver Siri Hempel Lindøe, førsteamanuensis i nordisk og mediefag ved Universitetet i Agder, i artikkelen «Bildespørsmålet i reformasjonen»: «I desember går studenter og byfolk inn i kirker. Ødelegger inventar og tvinger prester ut av kirken. Et alter i et fransiskanerkloster ble også revet.»

I spissen sto teologen Andreas Karlstadt, som hadde gjort et hopp i hierarkiet i Luthers fravær. I pamfletten Von Abtuhung der Bylder (Om fjerning av bilder) fra 1522 tok han til orde for at det ikke burde finnes bilder i kirkerommet. «I februar får han støtte i byrådet, som er i ferd med å sette en dato for å fjerne bildene», skriver Lindøe.

Så langt gikk det ikke. Luther vendte tilbake fra eksil og satte ned foten.

Noe nytt

Så hvor passer IS inn i denne fortellingen om ødeleggelse?

Det er nok av eksempler på at erobrere har overtatt gudshus uten å gjøre noe med gudebilder, forteller Knut S. Vikør, professor i historie ved Universitetet i Bergen.

– IS påstår at de bekjemper avgudsdyrking, men når det er snakk om gudene til en religion som ikke har blitt praktisert på 2.000 år, faller det på sin egen urimelighet.

Vikør mener IS heller bør forklares politisk: De påstår at de er de eneste sanne troende og at de gjenoppretter det opprinnelige kalifatet fra islams første århundrer. Professoren hevder at IS er opptatt av å framstå som store, sterke og skumle, der ødeleggelsene, eller iscenesetting av henrettelser, er del av en rekrutteringsstrategi.

– De gjør et poeng av at deres stat er den eneste legitime. Det understrekes effektivt ved å sprenge og ødelegge alt som kan minne om den verden som fantes før IS. Ved å ødelegge grenseposter mellom Irak og Syria viser de også at de oppretter et grenseløst­ kalifat for alle rettroende, sier Vikør.

Les også: Den greske kulturarven er truet.

Økonomisk dimensjon

Ikonoklasme har alltid hatt minst to dimensjoner, én politisk-religiøs og én økonomisk, skriverJens Braarvig i en artikkel i Iconoclasm from Antiquity to Modernity. På telefon­ utdyper han:

– Et underkommunisert, men godt eksempel, er Kinas plyndring av Tibet under kulturrevolusjonen i begynnelsen av 1960-årene. Der kan vi snakke om en politisk motivert ikonoklasme der buddhistiske kulturskatter ble systematisk ødelagt. Men dette hadde også sin økonomiske side: Det internasjonale markedet flommet over av tibetansk religiøs kunst utover på 1960-tallet.

Den økonomiske dimensjonen er ikke like tydelig­ i IS’ tilfelle, men den finnes også der. Blant annet har de røvet gravene til velstående familier i Palmyra. Graver som hadde ligget i fred i 2.000 år.

– For IS er det en klar strategi bak ødeleggelsene. De vil vise sin forakt for det vestlige, dekadente borgerskap som igjen står modell for det syriske, dekadente borgerskap. Altså snakker vi i like stor grad politikk som teologi, sier Braarvig.

Postapokalyptisk

I april 2016 sto de to polske forskerne Żukowski og Markowski i et utribba museum i Palmyra med følelsen av å være statister i en postapokalyptisk film. Żukowski oppsummerer det slik:

– Ødeleggelsene i museet er totale. Mye ser ut til å være religiøst motivert. De har konsekvent ødelagt alt av dyre- og menneskeansikt. Annet virker som rein vandalisme. Noen av bygningene kan nok restaureres, men det vil gå ut over ektheten. Palmyra vil aldri bli det samme stedet.

Pål Buset

pal.buset@vl.no