– I dag skal vi få være med på ei tidsreise. Vi skal få feire juletrefest slik de gjorde det i gamle dager, sier Govert Edvar Grindhaug.
Med et glitrende tre, julesanger, godteposer, nisse og en vaskeekte vekkelsespredikant, ønsker han velkommen inn i varmen i et gammelt nedlagt bedehus på Fosen utenfor Haugesund.
Det er 26 år siden forrige juletrefest i dette huset. Men i dag har Grindhaug og vennegjengen i Ytre Karmøy lokalhistoriske forening skapt stedet om til Haugalandet bedehusmuseum.
Og mens det klirrer av porselenskopper og risler i godteposer i salen entrer dagens forkynner, Svein Helge Bergfjord, talerstolen. På veggen bak ham, i det ellers så sparsommelig utsmykkede rommet, troner et kors, et bilde av den gode hyrde, og store snirklete bokstaver som former setningen «Se der Guds lam – Se det menneske!».
Paradoksalt
– De fleste opplever at estetikken hører til de katolske og ortodokse kirkene – og i hvert fall ikke i den lavkirkelige bevegelsen. Men det er masse estetikk ved norske bedehus. Man må bare undersøke den ut fra dens egne premisser, sier Hans Hodne.
Forskeren ved Universitetet i Agder har studert det få til nå har brydd seg som om: Jesusbildene, korsene og bibelversene som befant seg på veggene i slike hus som på Fosen. Og dét er ikke rent lite paradoksalt. For bedehuskunsten har utvilsomt hatt stor betydning for religiøse forestillinger i Norge. Den lærte hele generasjoner av mennesker hvordan Bibelens verden skulle se ut, påpeker seniorkurator Ellen Lerberg ved Nasjonalmuseet.
– Bedehuskunstens fremstillinger ga faste holdepunkt for hvordan Herrens ord kunne ta konkret form. Sentrale budskap, som Kristus framstilt som hyrde, eller scener fra hans lidelseshistorie, ble framstilt slik at man ikke var i tvil om motivet. Mange av motivene fantes dessuten hjemme i de tusen hjem, forklarer Lerberg, som har stått for utstillingen «Malernes Jesus: Jesus-bildet de siste 500 år».
Tyske og engelske kunstmalere satte standard for den religiøse kunsten i hele Europa. Heinrich Hofmans «Christus in Gethsemane» (1890) er kopiert i utallige utgaver. Originalen henger i Riverside Church i New York.
Multikunstnere
Insula sacra, den hellige øy, skal en tidligere biskop en gang ha kalt naboøya til Fosen, Karmøy.
Herfra kommer mange av skattene som er samlet på bedehusmuseet på Fosen.
En av kvinnene som har bidratt med kunnskap og gjenstander er Signe Ferkingstad. Farfaren hennes var Adolf Bjerkreim (1887-1963), som trolig er en av dem som har malt flest bedehusbilder i Norge.
– Det er ei skam. Me vett jo alt for lite, sier hun når vi møter henne i Ljosheim bedehus, under et stort oljemaleri av Jesus som kneler i Getsemane.
Det var lokale kunstnere, forkynnere med en arbeidskapasitet av det sjeldne slaget, som sto bak utsmykningen i disse små gudshusene. Slik som Bjerkreim. Han var emissær, bonde, forfatter og sportsmann og hobbymaler.
Signe Ferkingstad er barnebarn av en av de mange ukjente bedehusmalerne.
– Bildene hans har ganske sikkert betydd mye for mange. De er det første du fester øynene på i møtesalen. De er en tale i seg selv, sier barnebarnet.
– Hva var drivkraften hans?
– Han hadde en litt vanskelig oppvekst, uten at vi vet så mye om det. Men han ble frelst i Egersund, og ble kastet ut i forkynnerlivet allerede i ganske ung alder, sier Signe, og forklarer at det ble livet for ham å forkynne. Både gjennom ord og pensel.
– Men det er dessverre først nå, når de som husker ham er blitt borte, at vi begynner å interessere oss for historien hans, sukker hun.
Faren hennes døde sist sommer. Blant tingene hans fant datteren også farfarens eiendeler.
Her var bøker som vitnet om forkynnerreiser helt til USA, skisser av portretter og landskapsmalerier – og papirer som viste at Adolf Bjerkreim hadde lært å male via brevkurs.
Datteren Marta gikk igjen på flere av maleriene hans, både med og uten englevinger
– Nikolai Edland om kunstverkene til farfaren Kristian Kornelius Edland
Kopikunst
Hvis du etter å ha lest denne artikkelen skulle få lyst på ditt eget bedehusmaleri, trenger du ikke gå lenger enn til Finn.no.
Her ligger det for øyeblikket ute et maleri til salgs for 500 kroner. Det er til forveksling likt et annet verk av Adolf Bjerkreim, fra et bedehus et annet sted på Karmøy: I Åkrahamn bedehus. Motivet viser disiplene som går til graven for å finne Jesus. Der møter de i stedet en engel.
Selgeren forteller at det en gang hørte til i gamle Holmsbu bedehus i Vestfold, som i dag er nedlagt og solgt. Men ingen vet hvem som skapte det.
Likevel. Likheten med maleriet i Åkrahamn er på ingen måte ensbetydende med at det var Bjerkreim som malte det. Kjennetegnet ved bedehuskunsten, var nemlig nettopp at den ikke skulle være unik. Malerne holdt seg til faste ideer om hvordan Bibelfortellingene skulle gjengis, og hadde ingen kvaler med å kopiere kjente motiver fra andre kunstverk.
– Bildene skulle være tydelige. De skulle ikke gi noe rom for tolkning, forklarer Hans Hodne ved Universitetet i Agder.
Men likheten handlet også om en annen faktor: En teknisk nyvinning som tillot masseproduksjon av religiøse bilder, litografiet. Trykkemetoden fikk sitt gjennombrudd på siste halvdel av 1800-tallet, og førte til masseproduksjon av plakater, illustrasjoner, kart og portretter.
En viktig retning i datidens religiøse kunst gikk ut på å plassere Jesus inn i hverdagen til mennesker, slik som på «Når Jesus kommer inn i huset» av Kristian Edland.
Inderlighet
– Særlig de religiøse bildene ble ekstremt populære. Dette var så billig at selv vanlige folk kunne kjøpe dem og utsmykke hjemmene sine. Også bedehusmalerne ble influert av denne trenden, sier Hodne.
Tyske Heinrich Hofmans «Christus in Gethsemane» (1890) kunne slik bli et av verdens mest kopierte bilder – enten i form av trykk, eller som etterligninger skapt av andre kunstnere. Også i Norge var dette et svært populært motiv.
– Hva forklarer det?
– Det gjenspeiler kristendomsformen i bedehusmiljøene, som vektlegger enkeltmenneskets inderlige forhold til Gud. Motivet der Jesus kneler ved en stein før sin lidelse og død viser den nære relasjonen mellom Jesus og Gud – eller overført på bedehusfolket: mellom individet og Gud, sier Hodne.
Getsemane på motivtoppen
Det finnes ingen samlet oversikt over bedehuskunsten, men tre bøker beskriver hver for seg interiøret i bedehus i henholdsvis Rogaland, Hordaland og Østfold. Av 255 bedehusbilder som var beskrevet i disse bøkene, var hele 75 var variasjoner over Jesus som kneler i Getsemane-hagen før hans lidelse og død.
Fem-på-topp-listen ser slik ut:
1. Jesus i Getsemane
2. Jesus som den gode hyrde
3. Jesu oppstandelse
4. Jesus som banker på hjertets dør
5. Jesus redder Peter
En av Kristian Edlands versjoner av Jesus i Getsemane.
Vestlandsjesus
En som har malt flere varianter av disse motivene, er Kristian Kornelius Edland (1874-1958). Der Adolf Bjerkreim var Karmøys store maler, var Edland den lokale helten på den andre siden av Boknafjorden, nærmere bestemt på Mosterøy i Ryfylke. Og liksom Bjerkreim, hadde også Edland et rivjern av en kone, som tok seg av gården mens han selv reiste rundt som forkynner, eller sto i atelieret sitt i Skrivargården på Mosterøy.
Et av de mest kjente motivene hans er «Når Jesus kommer inn i huset». Dette finnes i flere varianter, og viser en blå stue med mange mennesker. Midt i rommet står Jesus. Den blå stuen skal ha vært gjengitt etter slik det så ut hjemme hos en av Stavanger-kunstnerne som Edland gikk i lære hos. Hele familien hans sto modeller for menneskene som omgir Jesus.
– Datteren Marta gikk igjen på flere av maleriene hans, både med og uten englevinger, ler sønnesønnen Nikolai.
Nikolai Edland har gjort om det nedlagte fjøset på gården til et lite slektsmuseum. Her finnes alt fra farfarens gamle bøker til hjemmelagde rottefeller, og en traktorpark med Norges eldste gråtass.
«Når Jesus kommer inn i huset» er et tidstypisk motiv. Inspirasjonen kommer fra den tyske maleren Fritz von Uhde (1848-1911). Bildene til Uhde dannet en egen skole for den religiøse kunsten ved århundreskiftet. De plasserte Jesus inn i en rekke dagligdagse situasjoner, og viste dermed at han var nærværende i livet til samtidens mennesker.
Kristian Kornelius Edland var stortingsmann, bonde, forkynner og bedehusmaler.
Et av de mest typiske eksemplene på slik kontekstualisering sees i et alterbilde av Wilhelm Bjørknes som henger i Ornes bedehus. Det fremstiller Jesus som «Den gode hyrde». For anledning redder Jesus et lam fra en fjellhylle i en vestlandsfjord.
Billedskepsis
I en sjelden artikkel fra 1977 undersøkte Hild Sørby eksteriøret og interiøret ved flere titalls bedehus i Stavanger. Her påpekte hun paradokset ved at norsk kirkekunst trolig er det mest utforskede feltet i norsk kulturhistorie, mens bedehusene har falt helt utenfor radaren. Dette var ikke bare kulturhistorikernes skyld, skrev hun:
Det handlet nemlig ikke bare om at bedehusene var blitt «betraktet som mindreverdige» og simpelt utsmykket i forhold til andre gudshus. Det skyldtes også at bedehusfolket selv, «oppfattet vakre farger, arkitektoniske utsmykninger og bildende kunst som et forstyrrende og ofte direkte truende element som lokker med verdslig og sanselig nytelse».
I Mosterøy bedehus henger to malerier av Kristian Edland samt et kors foran i møtesalen. Mange bedehus holdt seg kun med et enkelt kors som utsmykning.
Om norsk kristendom var evangelisk-luthersk på papiret, hadde bedehusbevegelsen nært slektskap til vekkelsesbevegelsene i andre land. Disse sto til i en reformert tradsisjon, en kristendomform der ledende teologer hadde sterk skepsis til kunst og utsmykning. En gammel vandrehistorie forteller at Luthers kollega, Huldreich Zwingli, reformatoren i Zürich, skal ha utbrutt dette da han i 1524 fikk se de første kirkerommene i byen som var blitt renset for alle utsmykninger:
«Vidunderlig hvitt!»
Som i islam
Bedehuset var et sted der først og fremst Ordet med stor O skulle møte mennesket, forklarer Hans Hodne. Derfor var det en talerstol som dominerte møtesalen, akkurat slik som i bedehusmuséet på Fosen. Veggpynten begrenset seg til et kors, et maleri med fortellinger fra nytestamentet, eller bokstaver på veggen:
– Når du har en skepsis til bilder, blir «skriften på veggen» en alternativ estetikk. Dette finner vi ikke bare på bedehuset, men i mange religiøse tradisjoner, som i jødedom og ikke minst i kalligrafien i islam, påpeker Hodne.
På bedehusene var dette korte tekster med teologisk innhold. Skriften var enten malt, skjært ut i tre, eller sto på en plate. Og budskapet fokuserte på Jesu lidelse og død, à la «Han er oppstanden!» eller «Se, der er Guds lam». Eller det var appellative budskap som «Se, jeg kommer snart» eller «Bered deg til å møte din Gud».
De sparsommelige utsmykningene som hørte til på bedehuset hadde derfor én viktig samlet funksjon:
– De skulle formidle teologien og kristendomsforståelsen. Dette er vekkelsesforkynnelsens estetikk, konstaterer Hodne.
Jeg tror det betyr noe når generasjon etter generasjon ser på det samme bildet.
– Jorunn Frafjord
Ut på dato?
På Mosterøy hiver vi oss i bilen og blir med Nikolai Edland over til naboøya Rennesøy. Her, i Vikevåg bedehus, befinner det seg et annet alterbilde av Kristian Edland.
– Det går ut på dato, dette også, konstaterer Nikolai og lar blikket gli over farfarens verk. Jesus står i en båt ved Genesaretsjøen og taler til folket. Men Genesaretsjøen er også Boknafjorden. I bakgrunnen kneiser Rennesøy slik det så ut fra Mosterøy.
Maleriene skulle vise at Jesus hørte til i folks hverdag. Mosterøy-maler Kristian Edlands alterbilder gjengir bibelfortellingene i Ryfylkelandskap.
Men etter lang og tro tjeneste er alterbildet i dag havnet på gulvet på bakrommet.
Dette skapte debatt, forteller en av de ansvarlige ved huset, Jorunn Frafjord.
– Særlig de gamle savnet det, sier hun, og forklarer at de fant en løsning gjennom å erstatte det gamle alterbildet med en moderne fotocollage: Ni kvadrater med utsnitt fra Edland-maleriet henger nå fremst i møtesalen.
Frafjord sier hun forstår behovet for kontinuitet. Selv vokste hun opp med et annet Edland-maleri, «Den gode hyrde» i Hausken kirke.
– Det er altfor mange sauer på det, sier Nikolai og humrer.
To meter bredt, med Jesus som står i båten og forkynner til folket. Kristian Edlands malerier befinner seg i mange gudshus i Rogaland. Ett av dem skal også ha tatt veien til Madagaskar.
Men Frafjord reagerte da Jesus og alle lammene i sin tid ble byttet ut med et enkelt kors.
– Jeg synes det var rart og uvant. Maleriet var noe av det jeg forbandt med bedehuset, som ellers bare var hvite vegger.
Hun tar en kort tenkepause:
– Jeg tror det betyr noe når generasjon etter generasjon ser på det samme bildet.
Maleriet på Rennesøy har et bilde av Heinrich Hofman som modell.
I dag blir bedehusestetikken en markør for tradisjon og identitet.
– Hans Hodne
Brytning
Dilemmaet pågår over hele landet. De gamle bildene tas ned når bedehusene rives eller pusses opp, og erstattes med gjerne helt enkle utsmykninger eller digitalestetikk.
Likevel forsvinner ikke de gamle maleriene helt. De henges opp igjen på sidevegger, i foajeene, i spisesaler og på bakrom.
Eller på museum, som på Fosen.
På bedehusmuseet på Fosen har Govert Grindhaug og de andre ildsjelene samlet både malerier, litografier og søndagsskoleplakater fra hele Haugalandet. På nesten samtlige er Jesus en ung, pen mann med langt brunt hår og blå milde øyne.
– Jeg synes de gamle bildene er fine og koselige, sier Grindhaug.
– Du synes ikke det blir litt ensidig, litt for pent?
– Det er jo alvor i ting også, men Jesus var jo snill og god. Og det er godt å komme tilbake til det trygge bildet av ham. Da har man kanskje lettere for å ta inn alvoret også, sier Grindhaug.
Haugalandet bedehusmuseum er pyntet til juletrefest. På sideveggen henger Jesus og kvinnen ved brønnen. Motivene i bedehuskunsten er nesten uten unntak hentet fra mest sentrale fortellingene i Det nye testamentet.
Arvegods
De gamle bildene har i dag fått en utvidet betydning, mener Hans Hodne. Mens de før skulle bygge opp om en subjektiv kristendomsforståelse, er de i dag også blitt til symboler på det kollektive. Den nye bruken viser slik at kristendomsformen i bedehuset har forandret seg: Det som en gang var en ramme for vekkelsesmøter, er i dag blitt en etablert institusjon med bred virksomhet.
– I dag blir bedehusestetikken en markør for tradisjon og identitet. Den viser at også bedehuset, som tross alt er en relatvivt ung bevegelse, også har en arv, avslutter forskeren.
Malernes evangelium
I år 1900 kom det ut en bok som har fått stor ringvirkning.
Bak den sto en amerikaner ved navn Henry Turner Bailey. Han var en pionér for industrimaleriet, som engasjerte seg i at folk i alle samfunnslag skulle både kunne se billedkunst, og selv lære malerkunsten.
Bailey så det også som sitt lodd å gi billedkunsten en sentral rolle i søndagsskolen, og i år 1900 ga Bailey ut «The Great Painters' Gospel», som har hatt avgjørende innflytelse på den religiøse kunsten.
Dette var undervisningsmateriell ment til bruk i det nye søndagsskolemarkedet: I forordet understreker Bailey at bibelteksten selvsagt alltid vil være er overordnet, men at bilder likevel vil ha stor betydning for å kunne gi elevene klare forestillinger om hva tekstene forteller. «Enhver søndagsskolelærer» bør derfor ha en slik billedsamling, slutter han.
Samlingen som Bailey presenterer i «The Great Painters' Gospel» inneholder verker fra renessansen og frem til forfatterens samtid. De forteller kronologisk om «scener og hendelser i Vår Herre Jesu Kristi liv», som var undertittelen på utgivelsen. Maleriene til den nevnte Heinrich Hofman er bredt representert, og man finner også et stort antall verker av blant annet Berhard Plockhorst, William Holman Hunt og Raphael.
Over: Jesus som den gode hyrde malt av henholdsvis K. Edland og B. Plockhorst. Plockhorsts verker figurerer sterkt i «The Great Painters' Gospel».
Verdens mest berømte
«Jesus som banker på hjertedøren» er trolig et av verdens mest berømte motiv
Varianter av dette motivet henger i mange norske bedehus og hjem, men originalutgaven stammer fra England på midten av 1800-tallet. Maleriet viser Jesus i kongeskrud som står med en lykt i hånden og banker på en dør, døren til menneskets sjel.
Kunstneren var William Holman Hunt (1827-1910). Hunt var en engelsk maler og grunnlegger av prerafaelittene. Dette kunstnerbrorskapet fant idealene sine i senmiddelalderens og tidligrenessansens italienske kunst, og de markerte klar avstand mot Rafaels arbeider som de mente hadde representerte et forfall for billedkunsten – derav navnet «før-rafaelitter».
Tittelen på Hunts maleri er «The Light of the World», og viser til en tekst i Johannes åpenbaring: «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg». På maleriet møter Kristus betrakterens blikk, slik at den som ser maleriet skal trekkes inn inn i handlingen på bildet og dermed åpne sin «hjertedør» for det guddommelige.
Hunts maleri ble svært berømt i sin samtid, og et viktig referansepunkt i vikoriansk fromhetsliv. Kunsteren selv malte flere versjoner. Den største ble kjøpt av skipsrederen og filantropen Charles Booth, og sendt på utstillingsturné til store deler av verden.
Kilder: Intervjuer med Lisabet Risa og Nikolai Edland, "Lavkirkelighetens estetikk : Kunst og utsmykning i bedehus og frikirker" av Hans Hodne (i Repstad og Seip Tønnesen (red): Hellige Hus. Arkitektur og utsmykning i religiøst liv, 2013), og "Religiøse forsamlingshus i Stavanger" av Hild Sørby (i Repstad, Soland og Sørby (red.): Kunst og pietisme, 1977).
