Kunst

Med olabil inn i kunsten

Håkon Gullvåg maler både nattverd og krig. Men også olabil og ­tinnsoldater. – Jeg tror mine barn vil si jeg er leken, sier kunstneren.

Bilde 1 av 6

Han maler barn og voksen mangel på barndom. Aldri før har ­Håkon Gullvåg hatt anledning til å se så mye av sin kunst samlet: 200 bilder med lekende alvor.

En må riktignok bevege seg fra idyllen Soli Brug Galleri ved Ågårdselva i nord gjennom det 1.000-årsfeirende Sarpsborg sentrum til Skjeberg kirke i sør for å få med seg alle utstillingsstedene, men for kunstneren selv er dette som å komme opp på en fjelltopp.

LES OGSÅ: «Da vi skrapet huset oppdaget vi at det eldste trevirket har tålt naturens angrep best», skriver Tomas Sjödin

Kapasitet

– Jeg må bruke noe tid på å fordøye det, men jeg ser et veldig fint kart. Nå kan jeg se utover både der jeg gikk og der jeg skal gå. Det er også første gang jeg konfronterer maleren med grafikeren Gullvåg, for å vise at jeg jobber med samme tema i ulike teknikker, sier han.

På Soli Brug er det gallerist Ole Dørje som tar imot. Selv om bruket skriver sin virksomhet tilbake til 1600-tallet som et av Nord-Europas største sagbruk, er de ikke vant med å samarbeide både med kirke, kommune og Hafslund Hovedgård i ett og samme prosjekt.

– Det er et utrolig stort og omfattende kunstnerskap som viser en enorm kapasitet og dyp innsikt. Jeg var ikke klar over at han har jobbet med så mange temaer, fra de pompøse herskere, død og fordervelse til helt nære og sårbare bilder med den lille gutten i den svære stolen, sier Dørje.

Han er selv uttalt begeistret over hvordan Gullvåg «klarer å skulpturere med lys og skygge og så løs og spontan pensel». Så løs og spontan er ikke kunstneren når han snakker. På spørsmål om hvilken vei han ser videre fra fjelltoppen, tar han betenkning. Svaret må vi antagelig prøve å finne ved neste korsvei.

LES OGSÅ: Om få timer skal han starte et nytt liv

Ekkolek

– ‘Lek med ekko’ heter deler av utstillingen. Du får ikke lyst til å være bare Håkon Gullvåg og ikke et ekko av kunsthistorien?

– Mange av bildene her er det. Men parafrasen er bare utgangspunkt for noe annet. Og der kommer leken inn, at du på en måte bruker etterklangen til å fabulere videre.

– Vil du si at du er en leken mann?

– En lekende kunstner i hvert fall.

– Hva vil barna dine si?

– Jeg tror de vil si jeg er leken. Mye av det å lage kunst handler om å leke fordi det åpner. Uansett hva du gjør, om du er forsker eller hva du er, så må du bruke din plattform som utgangspunkt for en fri og lekende ferd. Det er da du oppdager nye muligheter.

LES OGSÅ: Nå er det ut med innpakning

Uten barndom

Da Jan Erik Rekdal her i avisen anmeldte en Gullvåg-utstilling, kalte han den en billedbok for voksne der barne­portrettene gjorde sterkest inntrykk. «Ingen har skildret barnet i billedkunsten som Gullvåg. Ingen. Barn og voksne som aldri har hatt noen barndom, møter vi her. Oppe i all stas og fjas og pontifikalier ruger tristessen og frustrasjonen. Ikke ulikt våre moderne liv», skrev Rekdal.

I maleriet med olabilen, er det en av Gullvågs egne biler fra barndommen på Lade som er med. Men barnet på bilen er Gullvågs egen datter. Slik er det, sier maleren, generasjoners barndom med i erindringslagene.­ Også mormorens fortellinger om barndom spiller med.

– På den måten kan det være et spenn helt tilbake til siste halvdel av 1800-tallet i våre erindringer, mener Gullvåg.

– I katalogen brukes ord som splittet verden og portrett­ruiner. Synes du det er å lese vel mye ødeleggelse inn i bildene dine?

– Å avbilde et menneske vil alltid bære i seg aspektet av tid som går, også min tid. Når du nærmer deg én og én slik over mange år, kan det være at jeg etter hvert nærmer meg å si noe om det å være menneske. Den letingen skjer i møtet mellom to mennesker, et møte mellom to liv. Alle disse lagene er til stede på et vis.

– Men det splittede og ruinerte – hva tenker du om det. Blir man lei seg av bildene dine?

– Nei, jeg mener ikke nødvendigvis det. Det er flere lag og ­muligheter i dem. Det er både her og nå i livet og – alt det andre i portrettmalingens historie. Et lag er selvfølgelig at vi er forgjengelige vesen, sier Gullvåg.

LES OGSÅ: «Det japanske dramaet Under kirsebærtrærne minner oss om at det finnes et menneske bak merkelappen»

Fargerikt

– Det spruter av farger i dine bilder. Hva skyldes det?

– Jeg har malt hele tiden. Det har vært grunnsålen fra jeg begynte å lage bilder som 14-åring. Min første lærer var Christian Krogh-elev og han lærte meg mye om å stemme fargen. Du henter den ikke fra tuben, du må mane fram fargen selv. En annen lærer brukte en formel om fargens forestillende og ­reelle virkelighet. Som malere skal vi lage en annen virkelighet og fargen skal være det bærende. Fra slutten av 70-tallet har jeg hatt en ferd der jeg lette og ikke visste hvor jeg skulle. I studietiden la jeg fargen helt ned som noe forsiktig og virkende. Deretter kom jeg opp i mer og mer farge og kontrast. Jeg tror det går i bølger i et malerliv. Nå har det vært noen år der jeg liker at fargen har kraft.

– Du kan nesten ikke bruke mer farge enn du gjør nå?

– Det kunne jeg nok. Det finnes mer krutt. Jeg har ikke brukt opp alt, sier koloristen.

Sarpsborg kirke er fullsatt. Her er hans bibelske syklus montert. Det er opprinnelig laget for ­Nidarosdomen og har vært utstilt i katedraler i mange land.

LES OGSÅ: «I Nabintu Herlands verden er samfunnet blitt en fiende»

Olavsarven

Nå inngår det i feiringen av at det er gått tusen år siden Olav den hellige grunnla byen ved Sarpsfossen. Av utstillingens mange kapitler er det bare dette som er uendret fra kunstnerens hånd. På de andre stedene er det tilføyd nye verk helt inn mot ­åpningen.

– Du er nylig slått til kommandør av St. Olavs orden – hvilket forhold har du til det med Olavs­arven?

– På et eller annet underlig vis bruker jeg barndommen som kilde i alt dette her. Med en far som var kirkesanger vokste jeg opp med utsikten fra galleriet i kirkene. Jeg var på Stiklestad for første gang som sju-åtte-åring, også fordi Olav Gullvåg som skrev spelet, er min grand­onkel. Det første Olavs-relaterte arbeidet­ jeg gjorde, var bispe­kåpa til ­Nidaros-biskopen hvor jeg på ryggskjoldet spiller på at Olav rir inn i Trøndelag. Det knytter jeg til at Jesus som rir inn i Jerusalem. Jeg har laget et olavsalterbilde som består av fem stykker som skal stå noen dager her. Midtstykket av de fem er på vei hit nå i ryggsekken til en pilegrim. Det er båret hit fra Trondheim etter en gudstjeneste i Nidarosdomen for noen uker siden. Ettersom jeg har vokst opp rundt Nidaros­domen er det en klangbunn i dette, sier Gullvåg.

LES OGSÅ: «Det er ikke farlig med åpen debatt»

Malte i parken

Storslåtte Hafslund Hovedgård byr Gullvåg opp til dans. I begeistring over omgivelsene, måtte kunstneren sporenstreks supplere med nye kongeportretter i ukene før åpningen. Noe er malt under trekronene i parken. Innenfor får hans lek med portretthistorien selv veggene til å le.

I et rom dekker hans mange forfatterportrett to vegger, mens Edvard Munchs selvportrett med knokkel tar en tredje vegg. I et tilstøtende rom er hans fargerike bilder å se ved siden av små portrettstudier fra læremester Christian Krogs hånd, alt i original må vite.

Som kunsthistoriker og katalogforfatter Daniel Johansen sa før publikum slapp til.

– Her inne er det lov å le.

LES OGSÅ: Frykter bedehuskulturen kan bli borte fra historiebøkene

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Kunst