Noen ganger blir det hevdet at en gjenfortelling av en roman ikke yter romanen rettferdighet. Det er naturligvis sant, men sjelden er forskjellen mellom å si hva en tekst handler om og selve tekstopplevelsen, så stor som i Mona Høvrings siste bok. Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født handler om to søstre på et hotell i et norsk fjellandskap og de utfordringer de støter på der, med islett av nervesanatoriets alpeluft fra sentraleuropeisk litteraturhistorie.

Men, igjen, en slik skildring sier fint lite, for det er i språket denne romanen foregår.

Ellas historie

Hovedpersonen Ella og søsteren Martha var som erteris før sistnevnte plutselig fjernet seg – både mentalt og fysisk, siden hun stakk av gårde med en mann hun ville gifte seg med. Dette er en slags forsoningshistorie, kunne man si, selv om det ikke egentlig er noen forsoning i realistisk eller psykologisk forstand å spore. Om vi skal snakke om bearbeidelse av mentale størrelser er det nok Ella, som er fortelleren i romanen, og hennes forsøk på å gripe virkeligheten gjennom ord som står i sentrum. Det finnes ikke noe sterkt holdepunkt utenfor hennes gjengivelse av hva som skjer rundt henne, så Ella er langt fra noen pålitelig forteller. Er de i det hele tatt på dette hotellet eller er det bare noe hovedpersonen forestiller seg?

Det er ikke lett å si, men det er samtidig revnende likegyldig. For de vidundere som frembringes gjennom Ellas ord er brakt til verden gjennom en krystallisert prosa hvor alt som ordsettes funkler, gnistrer, lever og bevrer på uforutsigbare måter.

Kategorier oppløses

Livet som skildres, foregår et sted langt fra det gitte og tilvante. Ella prøver å sette ord på hva hun ser er, gjennom hele romanen, det er som en skapelseshandling som aktiverer det beskrevne. Allerede i åpningen kan vi presenteres denne dynamiske virkelighetsoppfatningen. «Denne historia begynner med at søstera mi og jeg ankommer en alpelandsby litt utpå ettermiddagen. Det var vinter. Toget stansa ved en stasjon som både dorma og svevde og liksom bød seg fram i sin sjølbevisste høyde over havet.»

Ting og landskap besjeles eller får tildelt en handlingskraft – hotellet er «sjølbevisst» og stasjonen «forma» – noe som fører til at etablerte kategorier som forskjellen mellom fortid og nåtid, levende og dødt, kvinne og mann, men også løgn og sannhet, har liten betydning i denne romanen.

Det kjente blir underlig, det fremmede kan bli noe intimt og nært.

Språklig kirurgi

Jeg imponeres av hvordan Høvring bruker språket som kirurgiske instrumenter i forestillingsverdenens hardnede partier; de stedene i vår hjerne hvor vanen har gjort det slik at vi har blitt værende i visse tankemønstre. Beskrivelsene i boka skrur fra hverandre virkeligheten med enkle og presise formuleringer, før den vris sammen igjen elegant og myndig. Noen ganger er dette språkarbeidet nærmest arkeologisk i anslaget. Høvring graver frem omriss som har vært skjult av vår uklare persepsjon av virkeligheten. Det er ofte fantastiske bilder som hales ut av prosaiske miljøer, som i denne scenen hvor hun gjør seg noen tanker om en strekning som er spesielt snødekt mellom hotellet og den nærliggende landsbyen:

«Mellom hotellet og kirka var det ikke et eneste hus, eller de lå nedsnødde, hva visste jeg? Kanskje budde det folk der under skaren og venta på våren: ei mor som satt ved kjøkkenbordet med ei bunke ubetalte regninger, ståkete unger som føyk rundt med superheltfigurer, en gammal mann som sto ved vinduet og stirra inn i snøen som pressa mot ruta. Jeg likte å la sånne fantasier flyte fritt, jeg tillot dem å ta bolig i meg, da gikk jeg ikke fra forstanden.»

Roman med løft

Dette kan kanskje høres tungt og traurig ut, men det er faktisk det stikk motsatte. Høvrings språk har en formidabel letthet som gjør lesningen til en intens nytelsesfull reise. Romanen har et driv i seg, som er både substansielt og lyrisk. Den manifesterer en lyst på livet, en glupsk hengivelse til språkets fulle kognitive og poetiske kraft. Ofte skapes slike jafs gjennom sammenligninger, men nesten alltid sklir sammenligningen over i noe annet, noe mer, som når Ella skal beskrive sin mor:

«Mor var ei dronning. Hun var som ei bygning i art noveau, uten harde linjer, uten hjørner. Hun hadde kun bølgende, mjuke former, mor. Hun var som ei vuggende plante, hun vaia liksom så storarta i vinden. Og så hadde hun disse lett utstående øynene. Det gjorde henne svært pen.»

Årets roman

For en bok dette er! Det er sjelden jeg har kost meg så mye i lesningen. Språket er porøst og luftig som alpeluft og selv om jeg ikke ser enhver scene like tydelig for meg – ja, selv om noe forblir en konstruksjon som bare bor i språket – kjenner jeg meg oppkvikket og klinkende klar i hodet av å lese denne teksten. Omtrent på det vis tankene kan klarnes med en spasertur en solfull vinterdag i høyden. Dessuten er det en sjelden sort humor her, en humor som er tett vevd sammen med utfordringen enhver som skriver kjenner så inderlig godt: Ønsket om å beskrive verden presist.

Årets roman kom sent på året for min del – men det er ingen tvil om at denne topper lista.