– Kriger og epidemier har sult som fellesnevner

Han leste Knut Hamsuns Sult som 17-åring. Hvorfor det tok så lang tid før den argentinske forfatteren begynte å skrive konkret om temaet som han sier har knuget ham siden han var gutt, trenger han litt betenkningstid på å svare på.

– Dypest sett er jeg vel som alle andre bortskjemte mennesker i Vesten, med en egen evne til å fortrenge ting som opprører meg, og kan sette meg i et dårlig lys, sier Martín Caparrós.

LES KOMMENTAREN: Usynlig sult

– Gradvis gikk det likevel opp for meg at alle problemene jeg skrev om; kriger, epidemier og migra­sjon hadde fellesnevneren sult. Det var mennesker som ikke lenger greide å skaffe nok mat til seg selv og familien sin. Til slutt måtte jeg se det med mine egne øyne, så jeg dro til Afrika, Asia, Nord- og Sør-Amerika. Deretter måtte jeg skrive om det. Holder man munn, hoper bare hesligheten seg opp.

Stygt og heslig

Onsdag kom Martín Caparrós direkte fra Berlin til Oslo. Verken den tyske forleggeren eller det norske forlaget har sagt et ord om mulige salgstall for Sult.

– Min bok, og andre bøker som berører samme tema, dreier seg om noe mye viktigere enn for­tjeneste. Jeg tror de fleste i vår del av verden egentlig skjønner at velstanden vår blir grell, sett i lys av leveforholdene i for eksempel India. Likevel har vi fått, eller tillært oss, en forunderlig evne til ikke å ta dette inn over oss.

LES HISTORIEN OM ABRAHAM: Han flyktet alene til Norge. Her tok han sitt eget liv.

– Hva bør vi gjøre?

– Det Skaperen gjorde; ta et skritt tilbake for å betrakte vårt verk. Da vil vi se at det vi har skapt, er stygt og heslig. Hvordan kan man ellers beskrive at flere hundre millioner ikke kan spise det de trenger?

Tiet i hjel

Da FNs general­sekretær, Ban Ki Moon, for noen år siden kom med tall som viste at det hvert fjerde sekund dør et menneske av sult, under­ernæring og sultrelaterte sykdommer, husker Caparrós at det først vakte oppsikt.

– Så ble det tiet i hjel; at ni millioner mennesker dør av sult hvert år. Det er halvannet Holocaust hvert år. Tallene lyste mot oss, men vi slukket bare lyset. Jeg sier vi, fordi sult er et felles ansvar. Til syvende og sist er det likevel politikerne som må ta de nødvendige valgene.

– Er kampen mot sult tapt?

– Nei. Historien viser at mennesker kan forandre seg. Til og med politikere kan forandre seg. Vi holder ikke lenger slaver, og det blir stadig færre dødsstraffer. Det er håp, selv om det kan være vanskelig å få øye på.

LES OGSÅ: Ti millioner trues av sult i Etiopia

Forfatteren mener rike land som har nådd – eller er i ferd med å nå – sin maksimale produksjonskapasitet, må slutte å søke ny jord utenfor egne lande­grenser.

– Det er områder som er bebodd av andre, som ikke er i stand til å nyttiggjøre seg av ressursene sine. Likevel forsyner vi oss grådig, og fortsetter å spise og sløse på deres bekostning.

Gates gir milliarder

At verdens­ rikeste mann, Bill Gates, har gitt over 35 milliarder dollar til humanitære formål gjennom Bill & Melinda Gates Foundation, s­ynes Caparrós er bra.

– Pengene hans berører likevel ikke hovedstrukturene i problemet; den ujevne fordelingen av godene. Dét krever radikale politiske holdningsendringer. At vestlige innbyggere kaster mellom 30 og 50 prosent av maten straks den er over holdbarhetsdatoen, gjør ikke saken bedre. Det er nok mat, men det som kunne reddet de som sulter, havner på dynga.

– Fins det underernæring i Vesten også?

– Jeg har møtt mange underernærte i Chicago. 600.000 av byens innbyggere er avhengig av mat fra gratis matsentraler. Amerikanerne kaller det ikke sult, men «matvareusikkerhet». Det er likevel forskjell på det og den sulten vi ser i den tredje ­verden.

Hverdagssult

Vestens vilje til å sette inn ikke ubetydelige nødhjelpstiltak under sultkatastrofer i den tredje verden, er kjærkommen, men langt i fra nok, hevder Caparrós.

– De fleste som dør av under­ernæring dør ikke i sultkatastrofer, men av hverdagssult. Den sulten vi ikke ser på TV, ­eller leser om i avisene, med tynne bein og armer og oppblåste mager. Sult som ikke er akutt og brutal, men som bryter ned mennesker over tid, fordi de ikke får i seg nok kalorier og næring, og til slutt dør av sykdommer som ikke ville vært alvorlig for verken deg eller meg.

LES OGSÅ: – Vi er ikke vant til å se utsultede barn fra «solskinnsøya»

– Vil du si nødhjelpsbidrag fra den enkelte egentlig bare er unyttige dråper i et stort hav?

– Nei, det nytter å hjelpe ­andre, uansett hvor lite det er. Ved å gjøre det, hjelper også oss selv. Det gjør noe med selvrespekten vår og selvbildet vårt.

– Bør et kristent land som for eksempel Norge, også se sitt ­ansvar for den tredje verden ut i fra et bibelsk nestekjærlighetsperspektiv?

– Nestekjærlighet er en nøkkel, uansett. Når det gjelder de som er rammet, er min erfaring at kristendommen, i likhet med andre religioner, har gjort situasjonen verre enn bedre. I løpet av de fire årene jeg besøkte fattige land, møtte jeg ikke en eneste ateist. De hadde alle en gud de ba til. En som de trodde kunne gi dem et bedre liv, om ikke annet i deres neste liv, sier forfatteren Caparrós.