Anmeldelser

Kjærlighet og to ­meters avstand

Det finnes øyeblikk der man kan føle litt på at Randy Newman (76) representerer mye av det som er rett i verden. Med en liten sang om sosial distansering står han også for et av koronatidens artigste musikalske øyeblikk.

En del har sikkert allerede fått med seg at den gamle­ komponisten, singer-songwriteren og ironikeren­ Randy Newman for noen uker siden delte en video fra sin egen stue, der han alene med pianoet framførte en låt han har skrevet i anledning koronasituasjonen. Newman skulle for øvrig ha spilt i Oslo den 19. mai, men konserten er som alt annet om dagen avlyst, og han befinner seg nå i isolasjon hjemme i Los Angeles sammen med sin kone gjennom 30 år, Gretchen Preece.

«Stay Away» er en helt ny sang, selv om tittelen nok nikker mot hans egen klassiker «Sail Away» fra 1972. Låten er nå i sin rå form, tappet fra telefonen for alt jeg vet, også gjort tilgjengelig på strømme­tjenester, og de knappe to minuttene er blitt et av koronaperiodens artigste og beste musikalske framstøt, i klassisk Newman-stil, med
komikk og ektefølt verdsettelse av en annen i fin blanding. Inntektene fra den går for øvrig til Ellis Marsalis Center for Music i New Orleans, som gir vanskeligstilte barn et musikktilbud. Newman har sterk tilknytning til sørstatsbyen, både fra barndommen av og senere i livet.

Venus i joggebukse

Låten er en liten snutt, nærmest som en slags showlåt, der teksten beskriver en situasjon med en jeg-person som er isolert sammen med sin livsledsager. Ikke en «Venus in Furs», men i joggebukse. Han føler seg heldig, for ikke alle ville holde ut noe slikt, men de to har det fortsatt gøy sammen etter 30 år. Sangen er også en oppfordring til å være snill og la sinne fare. Fortellerstemmen gleder seg riktignok til at de to kan kjøpe en bil og kjøre langt vekk fra hennes dumme venner når dette er over, men inntil videre er det å vaske hendene, ikke ta seg i ­ansiktet og holde avstand kjærlighets­erklæring god som noen: Stay away from me / Baby, keep your distance please / Words of love / In times like these.

Til tross for den noe situasjonsbestemte og spontane formen, er låten temmelig betegnende for Newman som pop­artist. Don Henley fra The Eagles har omtalt ham som «probably the most misunderstood and underappreciated­ recording ­artist alive». Det er vel i alle fall ikke kontroversielt å hevde at det er et visst misforhold mellom hvor skyhøyt Newman settes blant mange kritikere og musikkfolk og den kommersielle suksessen hans dusin-eller-så studioalbum har opplevd i sin samtid. Det betyr derimot ikke at Newman ikke er både eksponert og populær som komponist.

Her spiller Randy Newman koronalåta «Stay Away».

Filmkomponist

Siden 80-tallet har Newman jobbet mye med filmmusikk, og blant annet skrevet­ musikken til mange svære Disney-Pixar-produksjoner som Toy Story og Biler. Han har også et uhorvelig antall nominasjoner og priser i baggen: Emmy Awards, Academy Awards, en Oscar og et par Hall of Fame-medlemskap. I tillegg har han som poplåtskriver­ opplevd at en svimlende sterk artist­rekke fra Barbra Streisand til Dusty Springfield har spilt inn sangene hans. Av hans egne innspillinger har for eksempel en låt som «I Love L.A.» blitt ganske kjent, men det satiriske og tvetydige innholdet i den har nok ikke alltid blitt fanget opp av publikum. En litt tøysete sang om korte mennesker er hans største hit.

Randy Newman ble født inn i en sekulær, jødisk familie i Los Angeles. Han begynte å leve av å skrive sanger da han var 17, mange år før han debuterte med et selvtitulert soloalbum i 1968. To-tre album inn i karrieren fant han en form som med en del variasjoner har preget det meste av det som har fulgt etterpå, en piano­basert blanding av rock- og bluesrøtter, klassisk amerikansk (pop)låtskriving og musikalballadestil ofte backet av noen av L.A.'s fremste musikere. Faller koronatiden lang, er det bare å dykke ned i Trouble in Paradise eller noen av de andre klassiske platene.

Karaktersanger

I 50 år har Newman lagd character songs, der jeg-personene har bydd på en brilliant vandring mellom folk med både gode og ikke fullt så gode sider, ja, Newman ser til og med ofte ut til å ha hatt moro av å se ting fra høyst problematiske synsvinkler, for eksempel rasist­ens. Sånn sett står Newman i en fin tradisjon av intellektuell ­jødisk humor, samtidig som hans southern-sjargong og filmbytilhørighet gjør ham til noe annet enn den tørre, eminente hipsteren i New York. Han er ikke helt ­Donald ­Fagen. Og all ironien til tross, har katalogen også mange nydelige og sentimentale øyeblikk, slik som for eksempel den rørende kjærlighetssangen til eks-kona, «I Miss You» (Bad Love, 1999) ­eller «She Chose Me» fra hans siste plate Dark Matter (2017).

Newman tilhører kanskje noe man kunne kalle en gammel, til og med utdøende, skole av låtskrivingskunst. Men like riktig ville det være å hevde at han kan tilby frisk luft for en nymoralistisk tid som vår, der det å kunne
posere med mest mulig rent mel i posene og passe på å si de riktige tingene holdes fram som et stadig større ideal og er i ferd med å ødelegge for mange viktige kamper. Newman har selv gjentatte ganger markert seg
politisk, for eksempel ved å støtte demokratene og ­Barack Obamas presidentkampanje, men det er noe med flerstemmigheten og den komiske ventilen i sangene hans som snakker på en mye mer sympatisk måte enn all verdens selvfornøyde kronikker.

Den store debatten

Og hvem andre enn ateisten Randy Newman artikulerte et poeng knyttet til tro og musikk akkurat på et tidspunkt da musikkjournalister og andre i feltet syntes å møte slike spørsmål med en ny forståelse og interesse? I en låt på Dark Matter lar han den troende siden vinne i «Den Store Debatten» mellom ateister og kristne, fordi de troende har den beste musikken. Ateistsiden har ikke noe å komme med som når opp til Bach, Mozart eller Golden Gate Quartet. Eller som han sa i et ­intervju med nettstedet Pitchfork: «There's no great song that's like, 'Let's all not believe and play our agnostic hymnals!'». På den måten har han altså også bidratt til den stadig mer interessante samtalen om musikk og religion man har sett de siste årene.

Ole Johannes 
Åleskjær

kultur@vl.no Ole Johannes Åleskjær er musiker 
og ­låtskriver for The Loch Ness Mouse. 
Han skriver om musikk hver mandag.

LES OGSÅ:

Brennende aktuelt lytteteater

Lyrikk fra ruinen

Skrev salme fra lengsel etter et annet liv

---

Låt: Singer-songwriter

  • Randy Newman
  • «Stay Away»
  • (Nonesuch Records)

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser