Kirken slo mynt på frelsen

– Mynten vant fram gjennom sin store fordel, den hadde fastsatt verdi, var enkel å bruke – og ­garantert av kongemakten. Tiende­skatten ble i stor grad ­betalt i naturalia, men kirken stod i front for å bytte korn med mynt. Kirkens føringer gjorde at mynt ble legitimert som betalingsmiddel, sier Svein Harald Gullbekk

Han er professor i myntvitenskap (numismatikk) ved Kulturhistorisk museum i Oslo og har ledet et tverrfaglig forskerteam. De konkluderer med at pengesystemet vant fram ved siden av naturalhushold tidligere enn før antatt – og at kirken var en sterk pådriver for overgangen.

Oppfatningen har vært at særlig i bygdesamfunnene var det natural-økonomien som rådde. Valutaen var kyr, korn, smør, skinn eller jern – og disse stod i relasjon til hverandre.

– Uten kirkens sentrale rolle,­ ville innføringen av penge­systemet tatt mye lengre tid, sier ­professoren.

LES MER: Troen på pengene

Knutepunkt

I middelalderen var kirken et sentralt knute­punkt for sosialt liv, kjøp og salg og rettslige oppgjør.

Folk trodde sterkt på at alternativene etter døden var himmel eller helvete, og skjærsilden var noe uunngåelig. Lidelsen man måtte gjennom i denne renselsesprosessen, ble fordelt etter hva man hadde gjort seg fortjent til i den jordiske tilværelsen.

– Men det var mulig å kjøpe seg mildest mulig straff i skjærsilden. Man kunne forkorte denne obligatoriske pinen ved gode gjerninger, men det var også mulig å be presten om å be for sine døde. Men det hadde sin pris, frelse og kortvarig pine var det mulig å kjøpe, forteller han.

– Den kristne fromhetskultur­en­ gjorde frelsen til salgsvare, og funnene vi har gjort viser at pengesystemet ble fikk utbredelse mye på grunn av kirkens tidlige interesse for rede mynt.

– Skjærsilden ble til en god forretningsidé. Selv om det ikke var utgangspunktet, ble det en tydelig konsekvens. Avlats­handelen ble også en stor geskjeft for kirken, der man kunne kjøpe seg fri fra konkrete synder. Kirken utnyttet sin posisjon kommersielt, på mange vis, noe som var Luthers sterkeste anklage mot kirken på 1500-tallet.

Myntfunn

Forskningen baserer seg på funn av mer enn 10.000 mynter under norske kirkegulv.

– Glisne kirkegulv og klønete­ fingre gjør at vi bare i Lom stavkirke i Ottadalen har funnet 2.400 mynter. Kirkegulv av tre er en viktig årsak til at slike funn er svært rikholdige her i landet. Vi ser spor av myntfunn etter dette «offerspillet» der myntfunn konsentreres rundt altere og inngangsparti, forteller han.

Gullbekk er opptatt av offertradisjonen, som starter med menneskeofferet som la grunn for vår kristne tro. Han tror ­historien fra Det nye testamente­ om enkens skjerv hadde stor ­betydning for middelaldermenneskene.

– Det er også interessant at Jesus her opptrer nærmest som sosialantropolog, han observerer menneskene som ofrer i tempelet, og registrerer hvor mye de gir.

– Funnene våre viser en stor overvekt av småmynt. I fortellingen om den gamle enken som ofret sine siste kobberslanter ­beskriver Jesus det som et stort offer for et fattig menneske.

LES MER: Verdens nordligste middelalderkirke

Fromhet

Han viser til to innfallsvinkler til denne fromhetspraksisen.

– Kirken så på ofringen som muligheten for inntekt – kirke­gjengerne tenkte mer på det symbolske. For de mer bemidlede ga det mulighet til å kjøpe seg en god plass i kirken, eller et fint gravsted, sier Gullbekk.

Utover i middelalderen finnes det skriftlige kilder som kommenterer ofringen.

– Å gi penger ble fast innslag i kirkens liturgi, og biskoper klager over verdiløs småmynt i kollekten. Pavelige utsendinger førte detaljert regnskap over inntektene fra hvert bispedømme, over den såkalte Roma-skatten og korstogstiender, som var et pavelig pålegg. Vesentlige deler av middelalderkirkens økonomi var tuftet på kontant betaling, forteller han.

Lagabøte

Harald Hardråde innførte det norske myntsystemet midt på 1000-tallet, og hans sønn Olav Kyrre videreutviklet det nye pengesystemet. På den tiden var egenverdien (verdien av sølvet i mynten) viktig.

– Harald Hardråde gjorde god butikk da han etter hvert blandet inn store deler kobber i myntene, og kunne slå tre ganger så mange mynter fra samme sølvmengde.

Magnus Lagabøtes mynt­reform på 1270-tallet innførte mer solide mynter, i flere valører og med preging på begge sider.

– Det ga oss et myntsystem på europeisk nivå, og det mest ­avanserte i Skandinavia, forteller­ Gullbekk.

Kilder viser også at kirkens prester brukte økonomiske ­termer i forkynnelsen av sakramentene.

– I prekener fra middelalderen­ ble det snakket om gode og ­dårlige sjeler, der myntverdien ble brukt som metafor. Nattverdsoblatene har også åpenbare likhetstrekk med mynter, både i utforming og motivene de er forsynt med, sier han.

Nye sammenhenger

Det tverrfaglige forskningsprosjektet­ som begynte med myntfunn ­under kirkegulv, har løftet ­stener som kan klargjøre nye sammenhenger på mange plan i relasjonen­ religion og penger i middelalderen.

– Kirken var den største landeieren og den mest betydelige økonomiske enkeltaktøren. Den frelseskulturen kirken stod for, og hvordan den ble utnyttet kommersielt, har åpnet for nye syn på flere forskningsfelt, som arkeologi, skattesystem, retts­vesen – og selvfølgelig innen ­kirkehistorie med vekt på ­kirkens rolle som både religiøs, sosial og økonomisk arena, sier Svein Harald Gullbekk.

Teolog og historiker Olav Tveito­ har forsket på middel­alder-kirkehistorie, og har bidratt til myntforskningsprosjektet.

– Påstanden om kirkens rolle som drivkraft for innføring av pengesystemet i Norge, er godt underbygd, selv om det også finnes andre faktorer.

Skikk

Å gi offer i gudstjenesten­ er en tradisjon like gammel som kristendommen selv. Fra 1000-tallet gikk man over fra å ofre naturalia til å gi penger. Da fromme bønner og milde gaver til kirken ble knyttet til livet ­etter døden, særlig i høymiddelalderen, fikk skikken økt tyngde.

I senmiddelalderen vokste ­tradisjonen videre, man kjøpte sjelemesser til hjelp for de døde i enda større omfang.

– Mange mynter er funnet ved sidealtere, der slike privat-messer ble forrettet, uken gjennom. I denne mening kan man si at kirkens botslære ble monetarisert, sier Tveito.

Han mener myntforskningen bidrar med mye håndfast kildemateriale, som kan kaste nytt lys over kirkehistorien som sådan.

– Både den numismatiske­ forskningen i seg selv, og et tverrfaglig søkelys, kan gi ny og verdifull viten på et bredt plan, sier han.

Han støtter også tolkningen av myntfunnene til at de er mistet under ofringen.

– Det finnes også teorier om at mynter kan ha blitt plassert på visse steder, ut fra folkelig overtro, men jeg tror ikke det utgjør en stor andel, sier han.

Han påpeker kirkens rolle som landeier og økonomisk drivkraft.

– I senmiddelalderen eide kirken 40 prosent av all jord i Norge. Det skyldes primært at jordparter ble donert til kirken mot løfter om en anstendig begravelse, sjelemesser og forbønn. Kirkeofringene bidro til samme formål. Myntene som er oppdaget gir et håndfast uttrykk for at kirkens lære på dette punktet preget vanlige menneskers religiøse forestillinger og mentalitet, sier Olav Tveito.