Kirkekunst skaper trosdialog

– Når vi inviterer innvandrere i lokalmiljøet til samtaler med utgangspunkt i kirkekunst, nærmer vi oss hverandre som mennesker, forteller Tone Klev Furnes, seniorrådgiver for kultur i Agder og Telemark bispedømme.

Hun opplever at kunst i kirkerom er med på å gjøre minoritetsspråklige i bispedømmet nysgjerrige på gudstjeneste, uavhengig av religiøs tilhørighet og norskkunnskap.

Felles kulturarv

Med støtte fra Kulturdepartementet og Opplysningsvesenets fond, har Agder og Telemark bispedømme tatt på seg å undersøke kirkekunsten som verktøy for integrering og dialog: Hvilken betydning har visuell kunst, arkitektur og musikk i kirken? Resultatet er prøveprosjektet «Dialog og inkludering i menighetene».

– Innvandrere bringer med seg elementer av sin kultur. Vi må ikke glemme at vi har mye til felles, både i religion og i tradisjonelle kunstuttrykk. Vi deler de samme grunnfortellingene og flere av de samme symbolene. I «Dialog og inkludering i menighetene» bruker vi fellestrekk i vår kulturarv for å skape forståelse på tvers av kultur og religion, og bidrar dermed til integrering og inkludering, forteller Stein Reinertsen, biskop i Agder og Telemark.

Bønnetepper

Reinertsen mener vi ved å ta tak i det som ligner, skaper dialog mellom religioner og en følelse av inkludering hos mennesker som i utgangspunktet føler seg utenfor som nyankomne i Norge.

– Når vi har åpnet for å vise muslimske og kristne bønnetepper side om side, viser de seg å ha flere likhetstrekk. Bønnetepper brukes på mange måter likt i Somalia og i indre Agder og Telemark.

LES OGSÅ: – Kultur i kirken er mer enn kakepynt

Et annet eksempel er salmeverksted for burmesiske kristne:

– I Åseral kirke i Vest-Agder, har vi gjennomført sangkvelder der burmesisk kristne blir geleidet gjennom den kommende søndagens samler. Tolker har oversatt, melodier og tekst blitt lært bort. Når burmeserne fikk innsikt i sangtradisjonen, kjente de seg i større grad på innsiden av menigheten, forteller Reinertsen.

Gjenkjennelig

Kulturrådgiver Furnes trekker fram at kunsten i bispedømmets vel 200 kirker gjerne er flere hundreår gammel og speiler en felles kulturarv.

– Uavhengig av om det er salmetoner, bønnetepper eller visuell kunst, er det noe allmennmenneskelig i motivene. Vi ser det i det rosemalte interiøret i Grindheim kirke i Audnedal i Vest-Agder. Åttebladsrosen er et gjennomgående motiv som også er gjenkjennelig fra arabisk ornamentikk, sier Furnes.

Kunst og tro

I en kronikk i Vårt Land for litt siden stilte Einar Solbu spørsmålet «Hva skjer med kunsten i kirken?» Solbu ledet i sin tid arbeidet med Den norske kirkes første kulturmelding, Kunsten å være kirke, som ble lagt fram i 2005.

Ti år seinere vil han gjerne vite om bispedømmer og menigheter tar forholdet mellom kunst og tro på alvor.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Biskop Reinertsen mener at prosjektet «Dialog og inkludering i menighetene» nettopp viser hvor viktig kunst er i kirken.

– En kirke uten kunst blir en veldig mager kirke. Kunst og musikktradisjonen er helt grunnleggende i vårt arbeid. En kirke kan ikke leve uten kunsten, det er viktig for oss, sier han.

Vår største kunstsamling

Også Furnes mener bispedømmet tar kunst på alvor.

– Kulturdepartementet omtaler selv landets omlag 1.600 kirkebygg som Norges største kunstsamling. I tillegg til at kunst en del av selve byggene, arbeider vi med kunst på en rekke områder. Til daglig gjennom formidling og bevaring, men også gjennom større nasjonale og regionale utstillinger, for eksempel en utstilling i forbindelse med grunnlovsjubileet i 2014: Adolph Tidemand: scener fra norsk kristenliv, forteller Furnes.