Kultur

– Kanskje det vi gjør ikke blir lagt så mye merke til i det store

– Men jeg tror det blir lagt merke til i et borettslag, når noen hver søndag bryter opp og går til kirke, sier Asle Dingstad.

For en måned siden ble den myrdede El Salvador-presten Oscar Romero kåret til helgen. Du har nettopp oversatt boken Oscar ­Romero – de fattiges forsvarer. Hva gjør det med deg?

– Jeg har i hvert fall lært at det går an å bli helgen selv om du ikke er fullkommen. Det er en viktig lærdom. I boken møter vi ham som prest, biskop og senere erkebiskop og følger ham gjennom hans intense arbeid for de fattige, til han ble myrdet mens han sto foran alteret og feiret messe – og hva slags etterklang dette mordet har fått. Det går an å si at han er et prisme hvorigjennom vi kan skjønne hva kristen frigjøring er og hva det vil si å være en ­fattig kirke for de fattige.

– Er ikke nettopp fullkommenheten en helgens bagasje, er det ikke det den hellige blir prøvd på?

– Nei, og det er det vi skjønner. Han hadde mye med seg i sin bagasje, en indre problematikk som han kjempet med, spenningene i hans eget liv, et vanskelig temperament, som slo ut på mange måter, hans måte å stå frem på, skapte ikke nødvendigvis nære vennskap. Han slapp ikke folk innpå seg uten videre, han var stivbent når det gjaldt mange ting. Men likevel levde han også nær menneskene, han kjente forholdene og tok del i menneskenes smerte og sårbarhet, som er en forutsetning for at Gud kan bruke deg til ett eller annet. Han – for sin del – var kalt til å rope ut den himmelskjærende urettferdigheten i El Salvador.

– Det er sterkt å lese hans egne uttalelser, noen ganger ser det ut som en forutanelse. Som ­denne: «Men hvis Gud tar imot mitt livs offer, må mitt blod være frihetens sæd og et håpets tegn om det som snart blir oppfylt. Måtte min død ... være for mitt folks frigjøring og som et vitne om håpet som har fremtiden i seg. Vil du fortelle dem, hvis de lykkes i å drepe meg, at jeg tilgir og ­velsigner dem som gjorde det? Men jeg skulle ønske de ville forstå at de kaster bort tiden. En biskop kan dø, men Guds rike, som består av folket, vil aldri dø». Hva sier du?

– Han kom jo til den innsikten etter hvert, han visste at han ville miste livet, blant annet ble hans venn drept på en bestialsk måte. Det var i det hele tatt mange eksempler i hans nære omgivelser, han så at det bare var snakk om tid.

– Når vi leser slike bøker og hører om slike liv, tenker vi jo: Hva kan jeg bruke dette til? Det gjør sterke inntrykk, men det er så fjernt fra mine ­muligheter at det skaper bare dårlig ­samvittighet?

– Men det kan også inspirere. Jeg tenker på den polske presten Maximilian Kolbe, som døde i ­Auschwitz. Det er spesielt å se inn i cellen der han døde og tenke på det som skjedde. Som hevn ­etter en angivelig fangeflukt skulle ti menn ­plukkes ut for å dø. Kommandanten gikk langs rekkene og pekte, du og du og du og du og ... En av «de ­utvalgte» ropte i sin fortvilelse ut at han hadde kone og barn. ­Presten Kolbe steg frem for kommandanten og ba om å få ta hans plass. Sammen med ni andre ble han ført ned i kjelleren, isolert i en trang celle for å sultes i hjel. Som prest ledet han bønn og salmesang, hørte deres skriftemål og forberedte dem på døden. Selv skal han ha vært den siste som døde, visstnok ­etter å ha blitt henrettet med en gift­sprøyte i armen. Denne sterke hendelsen har etset seg inn i meg, den har fulgt meg som prest i alle år siden jeg leste om den. Den forteller meg hva kristen etter-
følgelse kan bety. For meg er den hellige Kolbe et trosvitne som ­inspirerer til å ta troen og tjenesten på alvor.

– Det er nærliggende og skummelt å tenke: ­Hvordan ville jeg reagert i en slik situasjon, vet du hva du ville gjort?

– Ja, det har jeg spurt meg om mange ganger. Det er denne tanken om stedfortredelse. Jeg er vel så enkel at jeg tenker at hvis disse forbildene har brent seg fast i oss, så er det lettere å si: Se her, her er jeg. Det tenner noe i meg. Jeg håper jo et sted i meg . . . at jeg ville klart å svare ja. Som Kolbe.

– Vi holder våre gudstjenester, vi ber om fred og at det skal bli fint mellom oss – og så blir det jo aldri fred. Jeg må i min svakhet innrømme at jeg tenker: Hva er vitsen med alle anstrengelsene og bønnene da?

– Da må jeg spørre, hva er alternativet?

– Alternativet er fred.

– Alternativet er å akseptere at slik er det. Det er typisk for Romero, han kommer til et punkt i livet da han forstår at hvis han skal fullføre ­livet sitt, så må han stille fremtiden sin og livet sitt i ­kjærlighetens tjeneste. Og da i solidaritetens ­tjeneste, sammen med dem som lider urett. Det store spørsmålet er jo hva som er blitt igjen etter han, er det blitt bedre i El ­Salvador, det ser jo ganske håpløst ut? Og likevel vet jeg at det er vitner som sier: Nei det er ikke håpløst! For selv om vi ikke vinner frem med vårt prosjekt, så er det en som styrer og som vil oss vel og som en gang skal skape fred. Vi kan ikke gi opp å arbeide for fred i verden, selv om vi vet at freden først kommer i fullkommenhet når Guds rike kommer fullt og helt.

– Vi snakker om gudsvitner, vi går jo ikke ­akkurat rundt som forbilder i det store og hele, vi lurer heller på om vi kan bidra med noe som helst, hva betyr mitt liv?

– Det har vel med om vi er villige til å gjøre den ­tjenesten Gud kaller oss til, da, tenker jeg. «Sann­heten» var helt avgjørende i Romeros tilfelle, sannheten om det samfunnet han levde i, denne sannheten han først kunne se og oppleve når han ­levde nær disse menneskene. Han sto opp for sann­heten. På noen områder kan en gjøre store ting som blir lagt merke til av mange mennesker. Andre ­ganger kan det bare være en nesten usynlig setning som blir sagt – og som hjelper. Én ting er å ha sine egne intensjoner, men plutselig er det kanskje på ­andre områder at en betyr noe for menneskene. Vi ­trenger forbilder, vi trenger noen som drar oss opp av ­middelmådigheten – i det usynlige, like mye som det synlige.

– Oscar Romero har vært helgen i én måned nå, tror du egentlig på helgener?

– Jeg regner med helgener og har et nært forhold til nær sagt flere av dem. Jeg ber også helgenene om forbønn, jeg har lært av den gamle kirken at et troende menneske som har fullført dette livet og er hjemme hos Gud, er en venn som bryr seg om meg og som kan snakke om meg og gå god for meg i 
bønn til Gud. Jeg tror at vi lever i et slikt ­fellesskap. 
En helgen er for meg et trosvitne som vet om ­strevet og kampen, men som nå har nådd frem og som nå får leve nær Gud. Det er godt å ha noen sånne 
venner.

– Noen, ikke få, ser på det som avgudsdyrkelse, det plager deg ikke?

– Nei, men, altså ... hvis du gjør det, så er du jo bare intellektuelt lat. Man skal jo få lov til å være dum, men de som er noenlunde skodd, vet ­forskjellen på å «ære» og å «tilbe». Hvis man ikke gidder å ta den lille leksen, der, så blir det jo rot. Vi er vendt 
– sammen med helgenen – mot Gud.

– «Jag trodde änglarna fanns, bara, bara i ­himmelen ...», har Ole Ivars sunget nå for ­hundretusenende, og vi blir like glade hver gang. Riktignok er en annen og høyst ­menneskelig engel til stede her. Men – finnes englene i ditt univers?

– I kirken hvor jeg er prest, ber vi den nikenske trosbekjennelsen - vi sier «han har skapt de synlige og usynlige ting». Ja, jeg tror at Gud har skapt englene. Og at de er der for å ... ja, hva er englenes oppgave? De er der for å verne om Guds hellighet, lovsynge Gud, og jeg tenker også at de er sendebud fra Gud til oss og fra oss til Gud. Slik tenker jeg.

– Kirken er usynlig i samfunnet i dag, sier vi og ser litt betuttet ut?

– Den kjøper jeg ikke. Kirken som maktinstitusjon har kanskje blitt mer perifer, men jeg vil tro at der det er kristne mennesker – alene ­eller sammen – rundt omkring i samfunnet, er de ­uvilkårlig et vitnesbyrd om at det finnes andre måter å ­prioritere på. ­Kanskje blir det ikke lagt så mye merke til i det store. Men jeg tror det blir lagt merke til i et ­borettslag, når noen hver søndag bryter opp og går til kirke. De åpner hjemmene sine, de tar seg av utstøtte mennesker, de lager suppe der det trengs suppe, det er mange måter å være synlig på, i det nesten usynlige.

– En slags undergrunnskirke?

– Det er spennende å tenke den tanken - ja, jeg tror det. At fremtiden ligger der. Jeg ser for meg de små fellesskapene – at presten mer og mer må innstille seg på å reise rundt i de små husfellesskapene og feire messe der. Jeg har aldri tvilt på at kirken er på plass og gjør sin gjerning som en surdeig der den er.

LES OGSÅ: – Å spille orgel har en ­berusende effekt

LES OGSÅ: I mine mest desperate stunder har jeg bare lagt Bibelen på puta og hodet nedpå...

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur