Kaller seg selv en sorgtyv

Gir det mening å melke andres sorg? Kan man bli så avhengig av denne sorgen at man forveksler den med lykke? Og kan disse spørsmålene stilles i forbindelse med flyktningtragedien i Middelhavet? Hilde Lindset har skrevet en roman der spørsmålene presser seg fram.

Gjennom sorgen

Det er noe gåtefullt over Louises sorg. Romanpersonen er blitt forlatt på en vond måte og reiser fra ensomheten til ei øy i Middelhavet. Der vil hun være til hjelp for båtflyktninger og får ansvaret for en sju-åtte år gammel gutt. De går turer og samler på skjell som de pynter med. Rutinene gir trygghet og selv om hun prøver å holde en avstand, ligner intimiteten mer og mer på den mellom mor og sønn. Snart må hun spørre seg selv om det er hun som trenger ham. Trenger hun bare at noen trenger henne?

LES OGSÅ: Et sorgarbeid over Syria

Lindsets tanke var ikke å skrive en roman om flyktningkrisen, men om mennesker som jobber seg videre fra ulike sorger.

– Louise drar fra sin sorg, men har den med seg til øya dit hun reiser for å hjelpe til, sier forfatteren.

Louise, gutten og en lege er hovedpersonene i boka. Under skrivingen vokste gutten til å bli den mest suverene karakteren.

- Barn kan ha evne og mulighet til å omstille seg umiddelbart. Gutten er den minst lidende, og på en eller annen måte den lille vinneren fordi han finner seg til rette i den midlertidige bobla de befinner seg i, sier Lindset.

Sorgtyv

Louise kaller seg selv en sorgtyv og sier hun stjeler guttens sorg. Gutten forholder seg tilforlatelig til det som har skjedd og kjenner ingen sorg. Hun vil ha noe som kan ta bort hennes egne traumer. Legen går gjennom noen av de samme tankene.

– Fra hans perspektiv tenker han at det ikke er noe som egentlig er egoistisk ved å hjelpe. Så lenge handlingen er god, spiller ikke intensjonen så stor rolle.

– Hadde du betenkeligheter med å bruke flyktningtragedien som et bakteppe for romanen?

– Ja, det er viktig for meg at det handler om mennesker som på forskjellige vis forsøker å overleve. Underveis tenkte jeg at det er fint å kunne forholde seg til et menneske som har vært gjennom denne krisen.

– Sorgen er på individplanet, mens gutten representerer noe større fordi han er en del av en voldsom flyktningtragedie. Hvilken fare så du for at du kunne misbruke tragedien eller redusere den?

– Jeg skjønner spørsmålet, men jeg tenker egentlig det motsatte. I den grad jeg kan gjøre noe i en slik sammenheng, er det å vise fram hva tragedien kan være for et menneske. Det kan gi leseren anledning til å tenke på enkeltmennesket, ikke bare et stort tall. Det er der fiksjonen kan si noe. Om den ikke kan gi svar, så kan den stille spørsmål og sette i gang noen tanker.

LES OGSÅ: Wei Wei lager kunst av flyktningekrise

Lindset mener det ville bli en farlig tendens om man skulle slutte å skrive om folks lidelse med den begrunnelsen at det er spekulativt.

– Da kan man slutte å skrive om mennesker. For meg er nettopp det å skrive fram mennesker – og forsøke å leve meg inn i ulike skjebner, hoder, hjerter, også en flyktnings – selve arbeidet og kunsten og motivasjonen. Det er mitt ansvar som skrivende å ta denne oppgaven høyst alvorlig.

Overlevelse

Både Louise, legen og forfatteren har opplevd alvorlige svik.

– Men hvis du aktivt velger overlevelse, da gjør man noe for å finne fotfeste i livet igjen. Det er det jeg tror de er i gang med alle sammen. De er lei av å være triste.

– Man blir lei av sorg, står det et sted.

– Ja, vi sier at en sorgprosess er tredelt. Det begynner med sjokk og kan gå til fortrengning før vemodet og det triste kommer som siste del. Så har jeg både snakket med folk og kjent selv på det å miste en sorg. Det kan være det siste du har igjen som et minne av et menneske og av et liv. Da kan det bli nonsjalant å slutte å være lei seg. Personene veksler mellom det å ville ta vare på sorgen og det å komme videre.

– Ordet lykkelig forekommer ofte i romanen. Hva er lykke for deg?

– Lykke, lykkelig og glede er variasjoner. For meg handler «lykkelig» om å kjenne at man er til stede i noe og uansett vanskeligheter være i stand til å kjenne en takknemlighet. Det handler ikke om ytre omstendigheter.

Melker andres sorg

– Hvorfor trenger vi hverandre, er et spørsmål i boka. Behøver vi spørre om det?

– Vi trenger ikke bare de opplagt nærmeste. Å åpne for hverandre kan også gjelde for fremmede. Jeg bor i Berlin, og der opplever jeg oftere enn her i Norge at folk som ikke kjenner meg kan komme for å hjelpe til. Mange av oss er flinke til å ville klare oss selv og har en stolthet knyttet til det. Men alle mennesker trenger nærvær og trøst. Vi trenger hverandre fordi vi kan være gode speil for hverandre. Vi kan lytte og stille spørsmål, gi motstand og trigge noe hos hverandre.

LES OGSÅ: Tilgivelse handler ikke om å gi noe

Noen avsnitt i romanen er satt i kursiv tekst. Der snakker en stemme som forsøker å oppdra, formane eller anklage Louise. Det kan høres ut som en masete mor eller en innpåsliten venninne som under dekke av å gi gode råd egentlig er ute etter full kontroll. For Lindset selv er det spennende at det ikke er så opplagt hvem stemmen tilhører.

– Fortelleren er selv opptatt av å komme over sin egen sorg. Slik blir det enda et nivå av stemmer som melker andres sorg for å komme over sin egen, sier Lindset.

Vrien førsteroman

Som novelleforfatter har hun lenge har lyst til å skrive en roman. Å finne veien inn i romanen tok sin tid.

– I det øyeblikket jeg slapp tanken på hvordan jeg skriver, begynte romanen å komme. Det ble en helt annen inngangsport enn jeg hadde trodd. Jeg begynte ironisk nok å skrive på et dikt, forteller hun.

Språket og rytmen ble en viktig motor. Romanen har ikke en streng, kronologisk form. Du finner prosadikt, rene dialoger og monologer. Hun sier selv at den har en flakkende form preget av en rytme.

– Det er ikke en typisk roman du har skrevet?

– Nei, det er ikke det, og selv tenkte jeg «hva er det du holder på med, dette blir ei veldig rar bok». Så er det noe med å la tvilen komme tiltalte til gode. Å lene seg mot tvilen på en måte, og stole på det språket som skrev seg fram og viste seg å være nødvendig.