Jussen og ­hjertets lov

– Barneloven av Ian McEwan er et eksempel på at fortellinger kan romme en kraft og erkjennelsesmulighet som ikke jussfaget har på egenhånd, sier Jan Kjærstad.

Boka han viser til, er forelegget for filmen En dommers dilemma som har premiere i morgen.

Den norske forfatteren har, i likhet med sin britiske kollega Ian McEwan, trukket interessen for juss inn i flere av sine romaner.

[ LES MER: Romanen Berge skriver seg indirekte inn i 22. juli og reaksjonene som oppstod i ettertid. ]

Den høyeste dommeren

I En dommers dilemma problematiseres forbindelsene mellom ulike «lover» i bred forstand: jussens lover, religionens lover – og samvittighetens lover.

Høyesterettsdommeren Fiona Maye (spilt av Emma Thompson) må avgjøre skjebnen til 17 år gamle Adam. Han har leukemi, men både han og foreldrene ­nekter blodoverføring. De tilhører Jehovas vitner, og mener­ blodoverføring strider med ­religionen. Bare Gud, den høyeste dommeren, kan dømme over den unge guttens liv og død.

«Religioner, moralsystemer, hennes eget inkludert, var som fjelltopper i tett regn som ble ­observert på langt hold, der ­ingen av dem var klart høyere, viktigere eller sannere enn de andre. Hva var det å felle dom over?» sier karakteren Fiona i romanen.

Problemstillingen er ikke ny. Kjærstad påpeker at jussen og religionen var uadskillelige fram til man fikk romerretten i tidlig middelalder.

– Det er ikke for ingenting at 4. Mosebok er en lovsamling, sier han.

LES FILMANMELDELSE: Byr på sterke refleksjoner om tro, lov og moral 

Større rekkevidde

Frode Helmich Pedersen er kritiker og forsker i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen. Han leder et forskningsprosjekt i skjæringspunktet mellom lov, rett og litteratur i Norge. Forskergruppen undersøker blant annet hvilken rolle fortellinger spiller i straffesaker.

– Hele poenget med humanistiske rettsstudier er å understreke at rettslige spørsmål alltid griper inn i menneskelige forhold som har mye større rekkevidde enn det jussen tar høyde for, sier Pedersen og legger til:

– Forholdene strafferetten­ regulerer har relevans og ­betydning langt ut over jussens domene. Derfor kan man si at det – i mye større grad enn det som synes å være tilfelle – burde vært diskutert og debattert, også i faglige sammenhenger, av ­andre enn jurister, sier Pedersen.

Han mener Barneloven er et godt eksempel på hvordan litteraturen kan problematisere forholdet mellom det juridiske og det medmenneskelige synet på komplekse, eksistensielle spørsmål – også på døden. Selv skrev Pedersen sin PhD-avhandling om Hermann Brochs Vergils død.

– Denne døden er preget av sjelelig smerte, men må likevel karakteriseres som en verdig død. Den uverdige døden ­tematiseres i mye modernistisk ­litteratur, for eksempel i Kafkas Prosessen, hvor hovedpersonen dør «som en hund».

LES MER: Andreasprisen til En dommers dilemma 

Skrivekunst

Kjærstad har stor sans for lov- og litteraturprosjektet til Helmich Pedersen.

– Jeg er selvfølgelig enig i at jussen trenger å bli sett utenfra. Samtidig tror jeg det er det sånn med alle fagfelt. Det finnes en bråte med skarpe jurister som ønsker denne utviklingen velkommen. Når man snakker med gode dommere, oppdager man at de har en sterk bevissthet om det å skrive forståelige og gode dommer.

Kjærstad sammenligner det å skrive en dom med novelleskriving.

– Allikevel er det ulikt: en dom skal konkludere med ja eller nei, skyldig eller ikke-skyldig. Men når du skriver dommen, bygger du den opp med en begynnelse, midte og slutt. Det er jo skrivekunst, sier Kjærstad.

Litteraturen er på sin side ­åpnende på en helt annen måte, mener han.

– Barneloven er et eksempel på at en fortelling kan romme erkjennelsesmuligheter som ikke jussfaget har på egenhånd, sier Kjærstad.

Han håper En dommers dilemma lykkes i å vise hvordan ulike «sannheter» kan kollidere.

[ LES MER: Teju Cole viser hvordan kunsten er med på å utvide virkelighets-forståelsen vår. ]

Maktspråk

– Som forfatter er jeg programforpliktet til å være opptatt av språk, innenfor mange yrkesgrupper, sier Kjærstad.

Forfatteren har embetseksamen i teologi, og sammenligner jussens språk med kirkens.

– I romanform kan du utforske hva mennesker, som ikke er fagfolk, opplever når de møter en verden med ett annet språk. Fordi det er fremmed, kan det lett oppleves som et manipulativt maktspråk, sier Kjærstad.

– Handler interessen din for litteratur, juss og teologi overordnet om etikk?

– Det handler om fortellinger. Det er fortellingene jeg interesserer meg for, fiksjonene som finnes både i teologien og jussen. Juss ser ut som et objektivt univers, men det er mye fiksjon. Man forsøker å fortelle den beste historien, og den beste historien vinner.