Kanskje var det særlig på grunn av en helt bestemt plateinnspilling.
I 1978 ga nemlig koret SKRUK ut en plate med gamle folketoner fra Møre og Romsdal. Henning Sommerro, som mange vil forbinder med bandet Vårsøg, hadde plukket og arrangert stoffet. En av salmene han hadde funnet frem til, var det gamle Julverset fra Nordmøre.
LES OGSÅ: Julesalmen som ble skrevet for barnet
Elsket
– Den ble med like mye på grunn av melodien som teksten, forteller Per Oddvar «Prots» Hildre, dirigent for SKRUK, som i dag er et av Norges mest kjente kor.
– Vi hadde aldri hørt den før, men det ble en salme som koret elsket fra første stund. Det ble også en salme som siden satte oss i julestemning, forteller han.
Julverset er best kjent som Et lite barn så lystelig. Og i flere århundrer ble denne sunget hver eneste jul i norske kirkerom. Så, i 1925 ble det slutt. Den overlevde ikke revisjonen av Landstads salmebok.
Hør sangen i vår podkast, som ligger i toppen av artikkelen.
LES OGSÅ: Julesalmen med fanclub
Samlere
Med den nye salmeboken fra 2013, er den tilbake. Salmen har nemlig jevnt vært å høre både på radio, i kirker og i de tusen hjem siden SKRUK-innspillingen. Og i 1997 kom den inn i tilleggsboken Salmer97, da nettopp med den nordmørske folketonen som melodi.
Melodien kjenner vi fordi det i løpet av slutten av 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet pågikk et omfattende arbeid for å samle de gamle norske, sangskattene. Dette var del av den norske nasjonsbyggingen. Musikere og folklorister reiste rundt og samlet minner og folkekultur.
På nordvestlandet fant innsamlerne opptil flere varianter av Et lite barn så lystelig.
Gråt stille
Melodien som Henning Sommerro brukte, stammer fra Edvard Bræin sin samling over religiøse folketoner. Men også menn som Kristian Halse, O.M. Sandvik og Knut Stafset skrev ned versjoner av Julverset. Musikerne så det også som sin oppgave å formidle stoffet videre. Og på en av Kristian Halses julekonserter for snart 90 år siden skjedde dette:
«Med det same første strofa var sungen, såg eg ein gammal mann liksom kveppe til. Han såg på oss gjennom tårer. Så bøydde han hovudet ned i armen og gret stilt. Det var visst eit barndomsminne som tok han så sterkt da han høyrde att den gamle salmetonen».
Salmetonen var nettopp Julverset.
LES OGSÅ: Historien bak Mitt hjerte alltid vanker
Gledens dag
Navnet kommer av at dette var et høytidsvers. For som mange kjenner til, synges det et enkelt salmevers i forbindelse med prekenen på de store høytidsdagene.
I dag vil de fleste ved juletider være vant til å høre Oss er i dag en frelser født. Men i Alterboken fra 1893 står det dette :«Paa de tre store høitider og paa Kristi himmelfartsdag synges, førend Teksten oplæses, et til høitiden passende Salmevers, saasom i Julen 'Et lidet Barn saa lystelig'»
Den gangen sto ikke den nordmørske tonen i salmebøkene, men derimot melodien til den latinske lovsangen Dies est laetitiae, som kan oversettes «det er en gledens dag».
Pusset og stelt
Et av de viktigste funnene fra folkloristenes møysommelige arbeid, er at våre religiøse folketoner rommer både slike eldre latinske melodier, middelalderviser, reformasjonskoraler og samtidens verdslige folkemelodier.
De er et lappeteppe av tid og stilarter. Og det var nettopp målet til en musiker som Edvard Bræin å finne frem til mest mulig perfeksjonerte lappetepper.
Der mange tenkte at dess mer isolerte bygder man dro til, dess mer «autentisk» folkemusikk ville man finne, mente Bræin det motsatte. Det var i de befolkede dalstrøkene han fant sine skatter.
«Melodiene bør nemlig gå gjennom mange munner, må bli pusset og stelt,» skrev Bræin.
LES MER: Alle artiklene i Spor-serien finner du her
Et lite barn så lystelig
Et lite barn så lystelig
er født for oss på jorden
utav en jomfru yndelig,
og er vår Frelser vorden.
Var han ei født i manndom ren,
vi gikk fortapte hver og én.
På ham alt håp vi grunner.
Vi takker deg, o Jesus Krist,
at menneske du ble for visst.
O fri oss fra det onde.
(Norsk Salmebok (2013) nr. 30)
Annet vers fra Kingos salmebok, 1699:
Denne Tid er ganske glædelig.
Vi maa Gud takke og love,
At Jesus ned af Himmerig
Til Jorden ville komme
Det var aller største Ydmyghet
Som Gud af Himmelen os beted
Han vilde vor tjener være
uden al Synd vorde os usle lig
Dermed gjorde han os evig rig
Han bar vore Synder alle.
Dies est laetitiae
Dies est laetitiae
In ortu regali,
Nam processit hodie
Ventre virginali
Peur admirabilis,
Totus delectabilis
In humanitate,
Qui inaestimabilis
Est et ineffabilis
In divinitate.
Kilder:
Folkemusikken i Møre og Romsdal av Jostein Fet (Volda: Folkemusikkarkivet for Møre og Romsdal, 1999)
Spelemenn på Nordmøre av Leif Halse (Trondheim: Rune, 1973)
Alterbog for Den norske Kirke, (Kristiania, Grøndahl, 1893)