Josef er en jordnær kar som er villig til å legge sin drøm til side...

Bibelen er full av tydelige personer, det er mange å skrive om. Du – Jostein Ørum – skriver i den vakre boka Det kan bli fint likevel om en av de «utydelige» – Josef, han som står litt i utkanten av bildet?

Ja, han interesserer meg veldig – en mann som på mange vis er en fyr for vår tid. Han står der med glorie, ofte også uten og taler med sitt fravær, slik registrerer jeg det. Et slags vedheng, en appendiks til familien. Slik måtte det jo være i forhold til den store fortellingen – at Gud ble menneske og utvalgte den unge Maria. Men det er litt sårt - kjenner jeg - å tenke på at han, som ofret sitt gode navn og rykte for dette barnet, havnet sånn på siden. Han gikk nok noen lange runder før han før han valgte et «samlivsbrudd» for å sette Maria fri, det var trøblete familieforhold. Men så la han altså prestisjen på vektskåla, og tenkte: «Dette gjør jeg, jeg gir barnet et navn og et hjem og en omsorg, det var ikke det jeg hadde drømt om akkurat, men jeg får gjøre det beste ut av det».

Vi forestiller oss gjerne de bibelske personene slik kunsten har overlevert dem, for ikke å si søndagsskolen. Og der blir han litt anonym. Han har jo heller ingen replikker i Bibelen?

Nei, det er ikke noe som står igjen, bortsett fra valgene han tok, da. Hvis vi tror at Bibelen forteller en sann historie, som jeg gjør, så er det valgene han tar som gjør ham til mannen Josef.

En mann for vår tid, sier du – også i boka?

Ja. Litt av mange grunner. Mange opplever noe lignende - slik var det sikkert da også, men det var litt mer hemmelighetskremmeri rundt det. Jeg tenker at Josef er «mange». Det er mange som kunne finne en venn i Josef, som tok ansvar for dette barnet som ikke var hans. Vi hører jo om folk som skal ha barn og får høre at «dette barnet er ikke ditt». Josef er en venn for dem som får et annet liv enn de hadde tenkt, og alle som opplever at drømmer velter. Josef er den som blir, uansett. Han står i det livet som ble hans. Jeg er sikker på at han så andre muligheter - at han så grønnere gress mange steder, både liv med blanke ark og andre damer, andre familier – han starter på minus fem. Jeg tenker at Josef var en helt vanlig fyr. Og så røyk altså drømmen. Det står jo litt i Bibelen, han var en rettskaffen mann, står det – så det er selve idealene som gjør at han først vil gå fra Maria, han vil henne vel. Og så står det en engel der – eller var det en drøm – og sier han skulle bli hos Maria. En kan jo drømme mye rart, men hun gjenkjente det som en hilsen fra Gud, dette skal jeg lytte til, tenkte han.

RAKEL KRISTINE BLINDHEIM: – Det er ikke akkurat «normalt» å tro på Gud

Hva ville drømmetyder Sigmund Freud sagt, tror du?

Freud var nok mer opptatt av skjemaer enn Josef var. Jeg spør heller - med utgangspunkt i Josefs drøm: Hva er det vi ikke ser i dag, hva er det vi ikke hører? Fordi vi tror så intenst på metoder – Gud beveger fortsatt.

Det er klart det er sårt, vi kjenner det helt inn i margen - at Josef ikke fikk noe særlig kredit for valgene sine, det var jo synlig nok ...

Hvis vi tar på oss Josef-brillene og leser at etter at Josef og Maria fant Jesus igjen etter at han hadde vært tre dager i tempelet – det er kjempelang tid når du ikke vet hvor barnet ditt er. I dag ville det kanskje blitt barnevernssak. Så hører vi – Maria fører ordet – at din far og jeg har vært så engstelig for deg. Og så sier han at jeg har vært «i min fars hus». Og min fars hus er ikke Josefs hus. Det måtte da gjøre litt vondt, det var takken han fikk, liksom: En avvisning.

Mange av oss vokste opp med en barnebibel, idealiserte bilder som ble helter og heltinner senere. Husker du tilbake, hvem Josef var – da?

Nei, det tror jeg ikke jeg kan. Eller, jo, det kan jeg. Jeg leste veldig mye i Bibelen - helt siden jeg lærte å lese. Da jeg var to år, kan jeg tenke meg, fikk jeg en gul-oransje bok som har fulgt meg. Der er Josef en ... han er på en måte aktiv, og han er praktisk. Det er ikke noe gullfarge i boka, bare støv og planker, han står der med plankene i armene. Og så kommer Maria inn og forteller at det skal være innskriving ... min barndoms Josef var nok en stille, handy mann, en praktisk, trofast fyr, som hang med på det livet bød ham. Tror jeg. Det sitter igjen.

VESLEMØY NYSTEDT STOLTENBERG: – Flosstepper og alt det der, det kan ­være veldig slitsomt...

I boka skriver du: «Jeg befant meg i en dal av skygge. Det var ukjent land for meg, og jeg var alene. Nå var det min tur til å lære at livet ofte blir slik. Skyggene hadde krøpet inn i de største og i minste delene». Da – slik skjønner jeg det var det Josef som ønsket deg «velkommen»?

Det jeg kan si er at det kom en fase i livet da livet kladda seg til, og ting var skygger, det var skygger overalt. «Ingen vet hvordan du har det» – den tanken kommer fort. Det var da Josef dukket opp i hukommelsen, hans skjebne hadde grepet meg, men plutselig ble han litt mer, han bare dukka opp og sa at «vi er flere som har gått igjennom det der. Det er ikke gøy, det er noe dritt, men det kan bli fint likevel.» Gjennom det fant jeg en slags en slags forsoning så jeg kom meg på beina igjen. Det er jo mørke tider i alles liv, skygger langs alle veier, det er ikke noe behagelig, men det er kanskje ikke så farlig heller. Noen ganger er det naturligvis farlig, men i de fleste tilfellene ikke. Jeg flytta mitt liv inn i bibelfortellingen, på sett og vis.

«Lykke er kanskje ikke så viktig som vi liker å tro. Lykken vil alltid være ferskvare. Josef var øyenvitne til det», sier du?

Jeg synes det ser ut som at lykke er noe som driver oss, dette at målet for livet er et lykkelig liv. Jeg har et veldig klart minne fra ungdomsskolen - læreren sa at finn frem penn, finn papir og skriv ned din drøm for livet. Og så skrev jeg ned min drøm for livet. Så skulle vi lese opp, alle skulle lese opp, og så leste jeg, jeg satt langt bak i klasserommet, helt bakerst, så jeg hadde tid til å tenke og hørte på de andre - én skulle bli fotballproff, én advokat, husker jeg, borte på vindusrekka satt ei som ville bli fotomodell. Og så kjente jeg at det nærma seg meg, min drøm skilte seg litt ut, jeg ble svettere og svettere, hjertet dunka, og så var det som om jeg skrudde av hjernen og sa «å leve et langt og lykkelig liv». Det er sikkert ingen andre som husker det, men der og da var det akkurat som jeg sank litt sammen i mitt eget, for det var ikke det jeg hadde skrevet på lappen, det var bare det jeg klarte å si. Og jeg ble skuffa over meg selv ... selvforakt, momentant. Jeg skjønte jo at det jeg hadde sagt ikke var et golv som kunne bære meg gjennom livet. Det som sto på lappen, var «å tjene Gud».

Og målet er?

Når målet blir lykke, det er da vi er ute å kjøre. Jeg tenker, vil jeg at barna mine skal være lykkelige, eller vil jeg at de skal være anstendige mennesker, som vil gjøre andre godt. Lykke som mål er ubrukelig, lykke er det vakreste vi har – men den får heller komme når den vil. Som et biprodukt av gode gjerninger. Josef hadde jo ingen lykkelig historie, men jeg tror han fant lykken, likevel. Jeg tror en kan føle seg utilstrekkelig og likevel fylle den plassen en har fullt ut. Og det er der jeg ser Josef i våre dager, det er de som fyller den plassen de fikk. Han bruker de kortene han fikk utdelt, og så bare spiller han så godt han evner.

VIVIANNE SYDNES: – Jeg blir særlig grepet av unge mennesker som har en sånn naturlig uttrykkskraft og et sånt mot.

Du skal preke julaften?

Nei, det skal jeg faktisk ikke, for en gangs skyld.

Men neste jul – vi ønsker oss snø, engler og glitrende stjerner, hvor kommer Josef inn i prekenen, da?

Det går an å si mye fint om Josef, sånn i all alminnelighet, også, tenker jeg. Julaften er jo en dag hvor en står i fare for å være litt for allmenne, kanskje, bekrefte alle dem som plutselig er der. Men skulle jeg ha Josef som agenda, så kunne jeg si at Josef er en som lever for andres drømmer. Som er villig til å legge sin drøm til side og si: Maria, nå putter jeg min drøm inn i din drøm og så skal jeg gjøre den til vår». Det kunne vært første halvdel. Til oss som lever for å realisere oss selv. Følg drømmen, det er det ene. Det andre måtte være å minne om at Josef hadde øret mot himmelen, han lot seg bevege av Gud, av himmelen, av Guds ord, enten det var i en drøm eller ved Skriften. Han klarte faktisk å forandre kurs.