Kultur

Jobs selvrettferdighet

William Blakes kobberstikk viser ­hvordan Job forstår at den gud han har dyrket er ham selv, og sitt eget, falske gudsbilde.

Av Geir Uthaug

kultur@vl.no

«I landet Us var det en mann som hette Job; han var en ulastelig og rettskaffen mann, som fryktet Gud og vek fra det onde.» Slik begynner Jobs bok, som dannet grunnlaget for William Blakes ­serie med kobberstikk som er utstilt på Haugar Kunstmuseum som en del av satsningen ­«Metafysica».

William Blake (1757–1827) var poet, billedkunstner og ­mystiker. I samtiden var han kjent av få, men ettertiden har verdsatt ham i en slik grad at han nå ­regnes blant Englands største poeter og billed­kunstnere. Han er ­aktuell ikke bare på Haugar, der Job-­serien stilles ut, men også på Tate i ­London som viser den største Blake–utstillingen på 20 år.

Blake hadde vært opptatt av Job i mange år. I 1800 utførte han en tempera av Satan som slår Job med onde byller og en akvarell av Herren som taler til Job fra stormværet. Så, i 1818 produserer han en komplett serie akvareller for ­kjøperen Thomas Butts. Da ­maleren John Linnell så akvarellene, ble han så interessert at han bestilte Blake til å lage hele serien i kobberstikk.

Resultatet ble den mest hel­støpte serie stikk Blake ­produserte. Den viktorianske kunstskjønneren John Ruskin, skrev om ­Blakes Job-serie (1825): «I fantasifull ­uttrykksfullhet er dette et verk av høyeste rang. I sin behandling av kraftig og flimrende lys, overgår han Rembrandt.»

Falskt og ekte

Ruskin betraktet serien estetisk, men Blakes Job er mer enn illustrasjoner av bibelteksten, det er en visjon av menneskets falske og ekte gudsforhold, slik de dypere lag av bibelteksten også er. Blakes Job er et eksempel på hva han mente med ordene: «Bibelen er visjon, som bare inspirasjonen kan tyde.»

Det fortelles om den vellykkede Job som Gud har velsignet med stor formue og med syv s­ønner og tre døtre. «Han var ­mektigere enn alle Østens barn.» Men dette er bare begynnelsen til en lang rekke tragedier, som har sin prolog i himmelen: «Så hendte det en dag at Guds sønner kom og ­stilte seg frem for Herren, og blandt dem kom også Satan. Og ­Herren sa til Satan: Har du gitt akt på min ­tjener Job? For det er ingen på ­jorden som han.»

Satan sier at det ikke er noe rart at Job er gudfryktig, for det koster ham ingenting. «Men rekk bare ut din hånd og rør ved alt som hans er! Da vil han visselig si deg farvel like i ditt ansikt.» Gud gir ­Satan lov til å prøve Job, for å se om hans lojalitet bare skyldes at han ­aldri har møtt motgang. Ulykkene ­hagler ned over den arme mann. Han mister sine dyr, han mister sine sønner og døtre da huset de fester i styrter sammen. Når disse tragiske nyhetene blir bragt ham, sønderriver Job sin kappe. Men han laster ikke Gud for det som har hendt.

Utilfreds med Jobs gjen­stridighet vender Satan tilbake til himmelen og sier at Job må ­prøves også på kroppen. Da først vil Gud få se om han ikke vil vende seg vekk fra ham. Gud gir Satan lov til å ramme Job med byller, og hans venner finner ham sittende i ruinene av det som hadde vært hans rike, og klø sine byller med et potteskår. «Job tok til orde og sa: Til grunne gå den dag da jeg blev født, og den natt som sa: Et guttebarn er undfanget! Måtte den dag bli til mørke! Måtte Gud i det høie ikke spørre efter den, og intet lys stråle over den!»

Gud er større

Hans venner kommer, ikke for å trøste ham, men for å anklage ham. Slik de ser det er han straffet fordi han likevel har vært urettferdig, for syndere blir straffet, mens rettferdige blir belønnet. Men Job holder fast ved at han har vært gudfryktig, og nå ønsker han seg intet annet enn døden, for så urettferdig er han blitt behandlet. Vennene blir forferdet over Jobs ord, de ber at han i stedet forsøker å forsone seg med Gud, som er rettferdig mot de rettferdige.

Da er det at en ung mann, ­Elihu, bryter inn i samtalen. Han er sint på Job fordi han har prøvd å gjøre seg rettferdig overfor Gud, men han er også sint på de gamle ­vennene, som dømmer Job. Job har sagt: «Hva gagn er det at jeg ikke synder?» Han har fortalt dem at de onde og urettferdige får leve et godt liv, hvorfor skal man da være rettferdig? For rettferdig har han vært i hele sin ferd. Han har ofret til Herren hver gang hans sønner og døtre har hatt fester, han har ikke begjært sin nestes hustru. Men Elihu sier at Gud er større enn mennesket, og at Guds veier er uransakelige.

Selviskheten. Da er det at Gud taler til Job fra et stormvær. I ­stedet for å svare på Jobs klagemål, viser han hva Gud er i en visjon av den kosmiske skaperorden. Gud spør hvor Job var da han grunnfestet jorden, og om han kan si hvem som fastsatte dens mål. Gud gjør ende på Jobs ulykke og øker alt han hadde til det dobbelte. «Og Herren velsignet Jobs siste dager mer enn hans første.»

For Blake er Jobs bok en åpenbaring av mangfoldet i ­guddommens vesen. Han er overbevist om at Job ikke er rettferdig, men ­selvrettferdig. På ­første bilde ­sitter Job sammen med sin ­familie i ­tiden da han trodde seg from. Det er kveld og ­dyrene ­sover. På ­treet over Job ­henger harper, ­fløyter og t­rompeter – de er ubrukt. Bak Job står ­sinnets ­stenstøtte, den er ubrutt. I ­himmelen over Job, ­omkranset av skyer som ­antyder et indre rom, sitter Gud omgitt av engler. Han har Jobs trekk, men blikket er fra­værende. Han ­holder lovboken i fanget. Den Gud som sitter i skyene er bare en ­avspeiling av Jobs egne ­forestillinger om Gud. Det er nå Anklageren, den store selviskhet, kommer inn i himmelen.

Tapt uskyld

Lucifer er Guds f­ørste øye, det andre, Molok, fullbyrder dommen. På tredje ­plate sitter en djevel med flaggermusvinger over huset som faller ned og knuser Jobs barn, hans sønner og døtre som alle har tatt seg elskere, fordi de gjør opprør mot en streng far. Job ofrer for dem, men vil ikke egentlig vite av dem, de er døde, eller blir drept av Jobs egne tanker. Job har nå forlatt uskyldens tilstand og ­befinner seg i erfaringen. Når Job på ­neste ­plate gir almisser til en tigger, er det ikke beskrevet i Jobs bok, men for Blake gir det uttrykk for hva slags fromhet som bor i Job: pliktfølelsen (han gir med ­venstre hånd).

Når Satan heller sitt giftige brygg over Job og slår ham med byller, indikerer det for Blake at Jobs sanser lukkes inne. I ­margen har han tegnet gjeter­staven, symbolet på uskylden, den er ­brukket, og tistler og torner skyter frem. Jobs venner kommer med ­anklager, og fremdeles lider Job og hans hustru i taushet. Men når Job endelig taler og oppløfter sin vrede mot Gud, er det Opprøret vi hører. Han setter spørsmålstegn ved Guds styrelse og tilværelsens mening. Nå viser Jobs Gud seg for Job i en ­skrekkelig visjon. Job ligger på sitt leie og ser denne voldsomme ­guden sveve over ham, det er Moses' Gud med steintavlene. Men Job ser at han har en hov, og er omtvunnet av materialismens slange. Men denne mørke visjon av Jehovah er den åndelige snu­operasjon som skal til. Job forstår at den gud han har dyrket er seg selv, og sitt ­falske gudsbilde, for, som det står i bibel­teksten: «Jeg vet min forløser ­lever.» ­Elihu, den unge mann, står foran Job og ­vennene på ­neste ­plate, og irette­setter dem. Han peker opp på ­firmamentet med stjerne­himmelen for å vise Guds allmakt, og Job lytter tankefullt til ham, i Jehovahs mørke natt.

Makter og krefter. Når Gud ­taler til Job fra stormvinden, som er Blakes neste motiv, er det endelig den rette Gud han ser. Vennene ligger flate for hans allmakt, men Job og hans hustru kneler henført i stormen. Syklusen er det nye liv, og Guds syvende øye er Jesus. Nå synger morgenstjernene sammen, på den 14. platen, og Gud viser Job de to monstrene, mektige krefter i mennesket, Behemoth, loven, og Leviathan, «kongen over alle stolthetens barn».

Igjen er det Guds himmel som åpner seg over Job, Gud sitter på sin trone. Men nå er det er en ­myndig skaper, som holder lov­boken i høyre hånd. Satan som farer ned i tilintetgjørelsens flammer (for Blake aksepterte ikke forestillingen om helvete som et sted for evig pine), er feilen som er blitt rettet, og hans fall har skapt en kløft mellom Job og hans kone og de tre vennene som tok feil av guddommen. De insisterte på rett lære og moral, og glemte det viktigste: kjærlighet og medfølelse. Platen «Nå har mitt øye skuet deg», viser Gud i skikkelse av Jesus foran den knelende Job og hans kone. Vennene tåler ikke lyset fra Gud og gjemmer seg for det, men Job og hans kone ser ham som han er i menneskelig form, en bror og venn. Når Job ofrer for sine venner, står han foran et alter der flammen har åndens form.

Gud viser seg

De to gamle, Job og hans kone, sitter nå ­under et frodig tre, bak deres rygg er den store stenstøtten brukket. Job ­sitter igjen med sine døtre rundt seg, og på den siste ­platen hvor Herren velsigner Jobs ­siste dager mer enn de første, er hele ­familien samlet. Nå er ­dyrene våkne, ­solen stiger opp over ­horisonten, og ­instrumentene som hang ­ubrukelig på grenene er tatt ned og lovsangen kan nesten høres når man betrakter bildet.

«Bokstaven dreper, ånden gjør levende» skrev Blake. Og ånden gir seg uttrykk i den platen hvor Gud trer menneskelig frem for Job, og blender vennene med sitt kraftige lys, slik Blake beskriver i avslutningsverset til Uskyldens Spådommer:

Gud kom, Gud ble lys for dem

som i natten har sitt hjem

Men menneskelig viser seg for slike

som ferdes trygt i dagens rike.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur