Den brasilianske legenden João Gilberto, «bossanovaens far», døde den 6. juli, 88 år gammel. Med sine komposisjoner, sin stemme og sitt gitarspill har Gilberto beriket verden med mye skjønnhet, fra første «bim» til siste «bom». Låta «Bim Bom» skrev han for øvrig midt på 1950-tallet, og den kan muligens kalles den første bossanova-sangen. Også den, som så mange andre senere i karrieren, refererte til meu coração – «hjertet mitt».

Et trekk ved en del ny musikk som kommer ut om dagen, er at den gjerne ledsages av utsagn og en tankegang som peker på tida vi lever i, fundert i en tapsfølelse som kan minne om kunst fra tida etter den andre verdenskrigen. Det er «dårlige tider for lyrikk», som det heter hos Brecht: Vi kan ikke synge pene sanger i en verden som hardner til, hvor vi har store utfordringer både med menneskesynet og naturen som omgir oss. Hvis det ikke er noen hverdag mer, så må også musikken ha det som sitt utgangspunkt.

Pene sanger FTW?

Jeg skal ikke ta stilling til hva vi trenger aller mest – musikk som bygger opp under den store skjønnheten og rikdommen som tross alt finnes i verden, eller musikk som gjenspeiler vanskene vi står i. Sikkert begge deler. Men i alle tilfeller må det da ligge mye håp i at så dempet og vakker hjerte-musikk som den João Gilberto representerer har nådd ut til og påvirket så mange mennesker som den har gjort. Klassikeren Getz/Gilberto fra 1964 er en av jazzens mest solgte plater gjennom tidene.

LES OGSÅ: Samlealbumet Greg Belson's Divine Disco er et strålende eksempel på misjonsmusikk for svette dansegulv.

En jordfarget glød

Nekrologer har allerede påpekt at den nye retningen, bossanovaen, oppsto i en optimistisk periode i Brasil og i den brasilianske musikken. Sjangeren kombinerte sambarytmikk og jazz, og platesamarbeidet med saksofonist Stan Getz ble umåtelig populært. Den daværende kona Astruds stemme frontet «The Girl from Ipanema» fram til å bli en ihjelspilt hit, men låtskriving av og med brasiliansk bossa-legende nummer to, Antônio Carlos Jobim, resulterte i signatur- og klasselåter som «Desafinado» og «Corcovado (Quiet Nights Of Quiet Stars)». Utover dette er mannens enorme katalog musikalsk sett egentlig ganske så enhetlig livet gjennom, med eller uten Getz. Man kan starte nesten hvor som helst, og uansett ramle inn i den jordfargede gløden i disse gitarakkordene.

Gilberto hadde sine økonomiske og helsemessige problemer mot slutten av livet. Musikken hans kan likevel aldri bli noe annet enn et livsbekreftende og varmt ekko av hjertets bim-bom, uttrykt gjennom nær, temperert stemme og synkopert plukking på nylonstrengeren.