Kultur

Jesu lignelser fascinerer og provoserer

Lite til stede i kunsten. På vei bort i den norske­ kulturen. I to år har forfatter Karsten Alnæs og teologi­professor Notto R. Thelle brevvekslet om Jesu lignelser.

For begge gjelder det at lignelsene fascinerer og provoserer. Og det er ikke alltid opplagt om det er agnostikeren eller teologen som fører an i Jesus-begeistring. De to er bekymret. At lignelsene glemmes utenfor kirken er en ting, at de blir pratet i hjel fra prekestolene er kanskje verre.

Søndagsskolestjerne

Karsten Alnæs er selv historieforteller. I tillegg til sine romaner, har han skrevet populære bøker om Norges og Europas historie. Den tidligere kulturredaktøren i Dagbladet kaller seg selv agnostiker.

– Som kulturredaktør var jeg opptatt av kirken og blant de første i avisen til å skrive om kirke og tro, sier han.

Han har kritisert kirken for å være en velmenende, sosial institusjon som «har glemt det ­radikale, utfordrende og anstøtelige» i Jesu ord. På søndagsskolen var han en stjerne, og bibelhistorien har sittet i ham siden.

Glemt bibelhistorie

Teologen Notto R. Thelle har møtt studenter som ikke vet hvem den barmhjertige samaritan er.

– Lignelsene er for en stor del glemt av samtiden. For mange av oss er fortellingene blitt en del av inventaret. Å kunne lese dem på ny og samtale med en som leser dem med andre øyne, er for meg veldig viktig.

LES OGSÅ: «Jeg bryr meg ikke om jøder, men jødehat interesserer meg»

Alnæs har vært fascinert av lignelsene siden søndagsskolen.

– Å møte dem igjen var som å vende tilbake til barndommen og komme i dialog med noe av det viktigste som står i Bibelen rent kulturelt, moralsk og etisk. Samtidig er det noe gåtefullt og litterært høyverdig ved lignelsene.

Fascinasjon

Selv om deres trosmessige forutsetninger er ulike, har de nærmet seg lignelsene med samme fascinasjon.

– De må ha gjort et uutslettelig inntrykk første gang de ble fortalt. Siden har fortellingene krysset tros- og landegrenser og truffet mange mennesker. Likevel er de i ferd med å glemmes i den norske kulturen. Hva gjør det med oss som kultur, spør Thelle.

– Hvilke av lignelsene er de meste seiglivede?

– Det er vel de store fortellingene som har mest liv i seg, lignelsen om såmannen, den bortkomne sønnen, den barmhjertige­ samaritan, og dommedag der geitene og fårene skilles. Det er en gedigen og veldig problematisk lignelse. Mange av dem er glitrede, også de små parablene om sennepskornet, kamelen og nåløyet og den rike mann, sier Alnæs.

LES OGSÅ: Skulle bevise at kristendom var feil – ble pastor

Plagsomt helvete

Troen på helvete er de anfektet av begge to, og noe av det de har diskutert mest er straffen. Den ligger i klartekst i mange av lignelsene. Gresset som skal brennes, de som skal utstøtes i fortapelsen der det er gråt og tenners gnissel.

– Den første store lignelsen i evangeliene handler om hvetekornet. Jeg har hørt lignelsene fra barnsben av. Jeg har hørt dem utallige ganger, likevel er det ikke den mørke straffen ved det som sitter igjen hos meg. Karsten provoserer meg til å se disse­ mørke sidene. Det visne skal brennes, gråt og tenners gnissel, man skal støtes ut i mørket, sier Thelle.

Utfordrer hverandre

– Du presser meg og lar meg ikke beholde mine egne ord. Det er noe av det spennende med denne typen samtale. Når man skriver brev kan man holde sammen lengre tanker. Det har gått uker og til og med et par måneder mellom noen av svarene. Det gir rom for videre refleksjon, sier teologen.

– De mørke utgangene blir brukt pedagogisk for å skremme, antyder Alnæs. Hva sier teologen om en såpass fri utlegning?

– Jesus var en forteller, og en god fortelling skal ha en god avslutning, enten happy end eller død og fordervelse. Fortellingen er fortalt inn i en konkret situasjon for å gi svar på en bestemt utfordring. Man kan ikke ta slike fortellinger som evige sannheter om menneskets evige skjebne som det blir gjort i en del dogmatiske utlegninger. Det er helt meningsløst. Det er grusomme avslutninger også i eventyr der folk blir hengt, hoder kuttes, tre renner i ryggen og salt i åpne sår. Det er deler av en god fortelling, og lignelsene har en del av dette. Vi må ta lignelsene alvorlig, men ikke bokstavelig.

Overmenneskelig

– Hvor annerledes forstår vi fortellingene i dag?

– Det må teologen svare på. Jeg ser på budskapet som veldig universelt og på mange måter som overmenneskelig. I historien om dommedag skiller Jesus menneskene ved å si: Jeg var syk og du så ikke til meg, jeg var sulten og du ga meg ikke noe å spise, jeg var i fengsel og du kom ikke og besøkte meg. Vi skal elske våre fiender. Vi skal være selvutslettende i forholdet til vår neste. Det er et budskap som er helt umulig å etterleve. Det er overmenneskelig, og det er et ideal som står fast, sier Alnæs.

Du finner masse ulike ­bibelske motiver og helgen­historier, men lignelsen dukker sjelden opp

– Karsten Alnæs, agnostiker

Thelle tror vi kan fristes til å høre fortellingene ut fra våre borgerlige liv og tolke Jesus ­inn i en overkommelig ramme.

– Men i lignelsen om dommen er det bare én ting som skaper skille i menneskeheten: barmhjertighet. Det er antagelig umulig å leve opp til den totale tilgivelse. Samtidig berører han noe dypt inne i mennesket som sier at ja, dette er sant. Du er den av oss som mest forsvarer arvesynden. Alle som kjenner seg selv, vet at ondskapen og råheten sitter dypt i oss.

Gåtefullt

Alnæs er fascinert av at lignelsene er så gåtefulle.

– De har også en poetisk og dikterisk glans. Ta lignelsen om de ti jomfruene. De fem kloke har skaffet seg olje, de andre har ikke. Så kommer brudgommen midt på natten, og de må tenne lampene sine. De fem ukloke spør de kloke om å få låne olje. Nei, det kan de ikke. Som speider tenkte jeg da: Hvorfor ikke? Det er en poetisk og gåtefull glans over den lignelsen som jeg har vært fascinert av siden.

Samaritanen

Under lignelsenes opplagte betydninger, kan det ligge en ny, og den er ofte svært samfunnskritisk og omveltende. Eksemplet på det er fortellingen om den barmhjertige samaritan.

– En fantastisk fortelling, sier Alnæs.

LES OGSÅ: Ateist skal gi NRK råd om andakten

Samaritanene var den tids utstøtte folk. Forfatterne er enige­ om at i våre gater i dag ville samaritanen antagelig vært en av romfolket.

– Også fortellingen om at ­Jesus snakket til en samaritansk kvinne­ ved brønnen, står i et annet lys. At en mann snakket til en kvinne var en sak for seg, men at han snakket til en samaritansk kvinne som tilhørte de utstøtte­ og dessuten hadde hatt fem menn, var enda mer radikalt. Det gjør at hans tilbøyelighet til å gå over grensene kommer i et veldig sterkt lys, sier Alnæs.

Pratet i hjel

Han forundres over at lignelsene blir brukt så lite i kirkene. Som kunst­interessert har han besøkt en rekke gallerier og museer i Europa, og heller ikke der er lignelsene mye å se.

– Du finner masse ulike ­bibelske motiver og helgen­historier, men lignelsen dukker sjelden opp.

Thelle synes det også er en stor utfordring at lignelsene «blir pratet i hjel i kirkene».

– Når de dukker opp i prekener, fornemmer man verken hvor radikale eller hvor vakre de er. Noe av problemet er at vi kutter kantene slik at den barmhjertige samaritan handler om at vi skal være snille mot hverandre. Det er viktig nok, men hvis det bare blir Thorbjørn Egner igjen av det, så forsvinner det profetiske som er voldsomt provoserende hos Jesus, sier Notto R. Thelle.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur