Kultur

– Jeg synes nok kirken har forsømt seg. Men det betyr ikke at Norge avkristnes

Ørnulf Hodne har skrevet bok om påskefeiring i Norge.

I over tusen år har vi feiret påske i Norge. Nå har du, folkeminnegransker Ørnulf Hodne, skrevet bok om den – Påskefeiring i Norge. Kirke, folketro og folkelige skikker. Hvorfor vet vi så lite om den?

– Jeg har hørt disse intervjuene i radio og på TV, hvor folk blir spurt om hva påsken betyr – og ikke kan svare. Det er jo ille, det virker nesten usannsynlig at selv folk med lang utdannelse knapt vet hva skjærtorsdag og langfredag er. I min barndom og ungdom var det da ikke ett menneske som var uvitende om hvorfor vi feirer påske. Og hva påskedagene het og hvilke skikker som var knyttet til det.

– Jeg er redd det ikke er det. For noe har vi mistet på vegen, her. Hva med sekulariseringen, røttene våre er revet opp, påske er ski og afterski?

– Jeg har lest en mengde bøker og skrevet om det selv også, men jeg finner ikke én bok i Norge – bortsett fra min egen – som handler om påske og påsketradisjonene. Det finnes mange om jul, men ikke påske. Jeg synes nok kirken har forsømt seg, når det gjelder å orientere om hva den store høytiden betyr. Men vi kan jo ikke akkurat si at vi har mistet kristentrua av den grunn, det er mange mennesker som er kristne men som likevel har ­liten kunnskap om sin egen religion og de skikkene som er knyttet til den. Men det at mange ikke vet noe, betyr ikke at Norge er i ferd med å avkristnes. Mye peker jo på det motsatte.

– Som?

– Hvis vi holder oss til påsken og ser bort fra de som svarer dårlig – så har det, bare etter krigen, og det skriver jeg om, blitt bygget 85 fjellkirker og kapeller her i landet. De er reist for at fjellfolket skal kunne gå i kirke. Det er noe helt nytt i Norges-historien. Det vitner om at interessen for kristen påske er stor, gjør det ikke? Skikker kommer og går, og noen er mer stabile enn andre. Men de folkelige skikkene holder stand, selv om de endrer seg. Som det å gå på ski på fjellet i påsken, det er en ny skikk. Mens det å male påskeegg, som vi fortsatt gjør, er en gammel skikk. Noe kommer, noe går, men det helt stabile er kristentroen som strekker seg gjennom århundrene, den går ikke ut på dato. Ser vi rent historisk på det: Hadde vi hatt en norsk kirkestatistikk for de siste ni hundre årene, ville den etter alt å dømme vist at 1. påskedag har samlet flere nordmenn til gudstjeneste enn noen annen høytidshelg.

– Før krigen var det jo mange kristne forsamlinger og forkynnere som mente at påske på fjellet var nærmest «synd». En flukt fra og et svik mot gudstjenestelivet. Det var mye rabalder?

– Det var jo Indremisjonen som var på det kjøret der – dette at hvis du dro til fjells, var du utafor. Mye av det som ble skrevet i Indremisjonens påskeblad var heftige angrep på den økende påskeutfarten fra byene til hytter og «profitthungrige høyfjellshoteller», som det sto. De kalte det tant og fjas og det var med på å profanisere dager som var holdt hellige gjennom uminnelige tider, og som «folk feiret i ærbødighet for vår Frelsers lidelse og død». Men disse synspunktene tok kirken selv og snudde på, den flyttet etter: Kirkene på fjellet, leirsteder, «bibelcamping», feriesteder i utlandet også, hvor en besøker kirker. Og jeg tenker det er riktig når det gjelder påskefjellet – folk berikes av å være sammen med familien i påsken, sitte i solveggen, gå tur, for meg er det ikke noen motsetning ­mellom det og å dyrke kristen påske.

– Tilbake i tid, jeg leser noe rart i boka – at i gamle dager døpte man for eksempel nyfødte husdyr, killinger, lam og kalver på skjærtorsdag?

– Ja, det var en måte å velsigne husdyrene på. De ble døpt, fordi dyrene var en naturlig del av gårdsfellesskapet. I Telemark og Setesdal ga de nyfødte husdyr navn skjærtorsdag kveld. Kanskje var det ikke navnet som var så viktig, men dåpshandlingen ble tillagt en hellig og beskyttende innflytelse, som også kunne gi de mest utsatte husdyrene vern mot allslags naturlige og overnaturlige fiender og farer. I vårt folks «indre historie» var skjærtorsdag et tidspunkt da brytningene mellom tro og overtro, mellom kirkelære og folkereligiøsitet, tilspisset seg dramatisk – fram mot påskefeiringens høyde-punkter, langfredag og 1. påskedag.

– Langfredag, det er ikke så lenge siden alt var stengt på den dagen – skjenkesteder serverte ikke alkohol, en skulle holde seg hjemme, holde på alvoret, kjenne smerten. Mens forrige påske så jeg et serveringssted som reklamerte for «biffsnadder» langfredag.

– Ja, de gamle tok langfredagen alvorlig. Da skulle­ man lide vondt, ha dårlig mat, da skulle man plages – og husdyrene ble utsatt for det samme, de var jo en del av fellesskapet. Folk slo hverandre og piska hverandre litt på langfredag, så gikk de i fjøset, også, og piska husdyrene. Mange steder var langfredag brukt til å ta det tyngste arbeidet, da skulle svetten ut. Og det ble flagget på halv stang. Og i katolske land, og for så vidt her i Norge også etter hvert, går man i påskeprosesjoner, hvor man bærer et tungt kors som for å kjenne på tyngden. Alt er nok et utslag av gammel botsfromhet.

– Og så er det også noen særdeles merkelige skikker?

– Ja, noen steder var den selvpålagte «plagen» å spa rein møkkjelleren, på Fredrikstad-kanten fortelles det til og med om noen som plaget seg med å legge gjødsel i skoene. Alt dette kjempet jo prestene mot, de tok virkelig ansvar. For det plaget jo folk, de var livredde for varsler – og skikkelser i skogen som kunne ødelegge. Hvis de gjorde det og det, så skulle det dø ti kyr på båsen til sommeren. Det var fryktelig.

– I uminnelige tider, som det heter, har folk gått opp på åser og fjell for å møte soloppgangen på påskemorgen. «For da danset solen og lekte av glede over Jesu oppstandelse», refererer du. Virkelig?

– Både sagn og folketro forteller om at sola oppførte seg på en helt spesiell måte, da den steg opp over horisonten denne morgenen. Hovedpoenget her, er at naturkreftene, sola, på underfullt vis blir brakt ut av sin bane påskemorgen. Man hadde en forestilling om noe ekstraordinært. Og dette er ikke overtro – det er ikke overtro å se etter uttrykk for oppstandelsen i naturen og oppleve naturen som et bilde på det som skjedde påsken. Og likevel – man tror jo ikke at sola er Jesus. Det finnes soltilbedelse, men det er noe annet. Men de som går opp gjennom Lommedalen med et kors og ser på sola påskemorgen, dyrker ikke sola.

– Jeg innrømmer beklemt at jeg trodde kontoret ditt her på Blindern var fullt av gamle smørbutter, trollkjerringer og fastelavnsris, men nei. Hvordan har folkeminnegranskeren det ­hjemme?

– Det er veldig enkelt, jeg følger opp de enkle påskeskikkene jeg vokste opp med hjemme, de vanlige tradisjonene. Vi gikk i kirken – én gang, det var påskedag, det hendte vi gikk én gang til, for eksempel palmesøndag. Jeg går nok mer i kirken, kanskje både to og tre ganger. Hjemme hadde vi spesiell mat på påskemorgen, vi hadde egg og god mat, et festmåltid. Påskeegget er en av de eldste og mest utbredte folkeskikkene som finnes. I katolsk tid begynte man alltid påsken med å spise innviede egg. Denne matinnvielsen omfattet i Norden også både såkornet og fødevarer i sin alminnelighet. Fasten var over, «forbudt» mat var tillatt igjen.

– Mange har skrevet kapitler og biter om ­påsken i bøker, men nå – den første, hele boka om ­påsken, meningen og tradisjonene.

– Meningen med boka, det er jo å vise hvordan kristen påske har vært feiret i Norge i over tusen år. Og så har det hengt seg på en del folketro, overtro - men poenget er det stabile, det vedvarende og det essensielle i påskefeiringen i Norge, kristentroen. Går vi bak fasaden og ser litt ned i folkedjupet, ­finner vi mye fint og interessant.

LES FLERE INTERVJUER I SERIEN 'MENS VI TROR':

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur