Kultur

Jeg sang, det var stort sett det jeg gjorde på dagene, jeg sang og lekte at jeg spilte inn plate. Og da sauene gikk på beite vår og høst, så fikk jeg jo også et publikum.

Folketonene går rett i kroppen. Berit Opheim, sanger og folke­musiker er med på å ære Bach og Luther og norske folketoner ­under Kirkemusikkfestivalen. Disse folketonene, hva er det med dem?

– Det er et mysterium. At de treffer hjertet så ­direkte. Men de skal synges godt.

– Hva er godt?

– Jeg var så heldig å få møte Ragnar Vigdal, den legendariske tradisjonssangeren i Jostedalen i Sogn. Jeg husker første gangen jeg kom dit, jeg tenkte – dette er vanskelig, nesten umulig, men så: Dette vil jeg klare. Men hvordan klare denne hengivenheten, dette ikke bare å synge, men å knytte det til noe større, overgi seg, nærmest? Der ligger det. Han har styrt mye av min veg, må jeg si. Han var så vanvittig karismatisk. Og så kompromissløs. En ting var musikken, men også det religiøse, det åndelige. Han så meg og syntes at jeg var flink til å synge. Det var ei stor gave.

– Denne nøkkelen, hengivenheten, det går altså ikke uten at en er helt på plass og til stede i det man gjør?

– Nei. Og de øyeblikkene du kjenner det skjer, de er fantastiske. Jeg husker at Ragnar ringte meg da jeg skulle begynne på Musikkhøgskolen, han var bekymret, han ringte og sa at du må ikke reise til Oslo og bli ødelagt, du må komme inn til meg og lære «gamletonane». Han vokste opp som h­augianer og fortalte meg jo noen historier, han var veldig opptatt av det – slik jeg opplevde ham – at ­haugianerne ofte ble sett på som mørkets menn – «men det er ikke sant: Vi er lysets menn». Han sa også at prestene hadde trua sittende tolv tommer for høyt oppe, «det er med hjertet man tror og ikke med forstanden, som det skrevet står». Du husker hva som skjedde da han ble valgt inn i kommunestyret for Arbeiderpartiet i Luster? Han satte én betingelse – at han skulle begynne hvert møte med å synge en salme. Og det gjorde han.

– Nå er det sånn at folkemusikkmiljøet er delt sånn omtrent på midten – den ene delen vil at folke­tonene skal være som de var, en skal ikke tukle det til med nye vendinger. Den andre ­mener at folkemusikken utvikler seg som all annen ­musikk, den møter andre toner og «samtaler» med dem. Improvisasjon?

– Dette med frontene er nok ikke så aktuelt nå, jeg opplever lite puritanisme, mye har endret seg. Noen er selvsagt mer konservative. Vi er jo flere om konserten i Sofienberg kirke på fredag. Tord ­Gustavsen kommer fra improvisasjonsmusikken og jazzen, Gjermund Larsen og jeg fra folke­musikken og Borg Vokalensemble fra klassisk kantatesang. Temaet er: Hvordan fungerer den musikalske ­arven etter Johann Sebastian Bach som råmateriale for improvisasjon? I dette sjangeroverskridende ­møtet krysses koraler, salmer og kantater med jazz- og folkemusikkimprovisasjon. Så alle tre ­improviserer, vi har bare forskjellige innfallsvinkler til ­barokken. Og så blir tingene sydd sammen til en helhet. ­Første gang jeg ble grepet av en innspilling av folke­musikk, var da Tone Hulbækmo ga ut plata Svevande jord, det var «merkelig» på den tida – hun brukte s­ynthesizer, det var nytt og revolusjonerende. Selv kom jeg til de arrangerte folketonene via Per Indrehus, som betydde svært mye for meg. Han hadde denne ­hengivenheten.

– Gammelt blir nytt?

– Ja. Folketonene er jo samtidsmusikk fremdeles, selv om en kan tenke at tekstene er utgått på dato, så spør vi – hva kan de si oss i dag? Men det er ­akkurat det jeg synes er så spennende, vi må grave og grave for å finne inn til «hvordan kan dette ha noe med oss å gjøre». For det har det jo alltid.

– Det har alltid skjedd noe, for eksempel kom ­orgelet og satte en særdeles lite velkommen dagsorden?

– Ragnar Vigdal fortalte at faren hans, Klaus ­Vigdal, husket da orgelet kom til bygda. Han ­kalte det for det «brølende monsteret», for det var så sterkt at menigheten ikke hørte seg selv lenger og de fikk ikke tid til å gjøre all ornamentikken eller alle ­«krullane», det syntes han var forferdelig. Og det het jo den store salmesangstriden – det som skjedde, da orglene kom rundt omkring på bygdene, det var en stor strid. Orgelet var et temperert instrument som forstyrret de som bare var vant til utemperert sang. Det var nok et viktig element i striden.

– Denne striden eksisterer vel egentlig i dag, óg – da Folkekirka fikk ny liturgi og flere av de gamle, kjente sangene ble skjøvet tilside oppstod det et slags vakuum. Mange kjente seg ikke igjen og følte seg fremmede, ja, uvelkomne?

– Jeg kjenner meg jo litt igjen i det – de ­gamle ­sangene i kirka var en stor del av opplevelsen, det hadde og har med helheten å gjøre. Spesielt ­savner jeg et sterkere innslag av åndelighet. Når en ikke kjenner salmene, så er det ikke mye igjen. ­Salmene sitter «i ryggmargen» og gjør at en føler seg ­hjemme og finner tilhørighet. Når en ikke ­kjenner igjen ­salmene, forsvinner det som mange leter etter. Det er noe med at du kan forsvinne inn i de gjenkjennelige tonene, glemme deg selv et øyeblikk.

– Hvor står du der?

– Det er jo mye bra, men det som ikke er bra, er at ordet blir så viktig i den protestantiske ­kirka, det åndelige får for lite plass, det som ikke er så lett å oversette til ord. Jeg leser ofte tekster av ­kirka sine mystikere, jeg savner å finne dem igjen i guds­tjenesten og forkynnelsen. Det har jeg faktisk savnet ganske mye. Selv om vi jo har Bach, denne over­floden av kjærlighet, rett og slett. Du er en stein om du ikke opplever det.

– Som folkemusiker lever du mye i middel­alderen, naturligvis – balladene og salmene og alt det ­andre. Og du anses som en av de som ­treffer «tonen» i Draumkvedet best. Er det tonene ­eller teksten?

– Hele pakka, vil jeg si. Men jeg synes jo ­budskapet er veldig sterkt, jeg prøver å forstå ... de fleste f­orskerne mener jo at dette visjonsdiktet er fra middel­alderen, derfor alle disse sterke bildene, som skal minne oss om moral og etikk og om hvordan vi skal leve ­livene våre, hvordan være et godt medmenneske ikke minst. Det er det enkleste budskapet av alt, og så er det det vanskeligste, vi strever hele tida. Jeg har sunget Draumkvedet i 20 år, hver gang opplever jeg noe nytt: Det er den gamle kampen, ikke sant – og det gode vinner. Heldigvis. Du har disse kraftige bildene: Erkeengelen Mikael og Jesus står der og veier sjelene på skålvekt – og roen senker seg, jeg føler det ligger en stor forsoning i det. Og så kommer disse versene på slutten, salingsprisingene: Sæl er den i fødesheimen/ fatige gjev'e korn/han tarv ikkje rædast på Gjallarbrui/ fyr kvasse stutehorn. Sæl er den i fødesheimen/ fatige gjev'e mat:/ han tarv ikkje rædast i auromheime/ anten fyr hæ'e hell hat. Gjør du det, så går det deg fint, da trenger du ikke frykte ... det er så lite som skal til, bare løft blikket og vær i miskunn og tilgi, tilgivelse fra hjertet, ikke bare ord, mange slike store, store ting.

– Tilbake til start, ett sted startet det. Du er ­naturligvis vokst opp med denne musikken, du ble sullet inn i den som barn – i motsetning til så mange av oss andre?

– Nei, jeg vokste opp på et lite småbruk på Voss – på Opheim, på Bulken. Det var lite, veldig lite som åpnet for musikk. Jeg hørte på radio og så sang ­bestefaren min skillingsviser. Da jeg ble gammel nok, begynte jeg å spille i korps, det var min ­store lidenskap. Og så sang jeg hele tida, ikke i noen ­organisert sammenheng, men jeg sang. Det var for langt til korene på Voss – så det fikk jeg ikke lov til, jeg sang hjemme. Men sangen var bare ... jeg var veldig mye alene før jeg begynte på skolen. Jeg vokste opp såpass avsides. Men jeg hadde ei slenghuske som jeg satt mye i og sang, det var stort sett det jeg gjorde om dagene. Jeg sang og lekte at jeg spilte inn plate. Og da sauene gikk på beite vår og høst, så fikk jeg jo publikum, også. Ellers var det tynt med tilhørere. Etter hvert kom jeg i kontakt med Per Indrehus og fikk synge med ham, nå og da. Jeg husker at jeg ble overrasket da jeg skjønte at jeg faktisk kunne improvisere og være fri i sangene – jeg tenkte jøss, er det mulig, liksom? Er det lov?

– Sauene var et godt publikum?

– Det var de, tålmodige.

– Når slo musikken for første gang helt inn som en rystelse, nærmest?

– Det var korpsopplevelsen, som var veldig sånn ... jeg visste ikke hva som skjedde, men jeg kjente det på kroppen – en slags åndelig opplevelse. Det husker jeg veldig godt. Og da jeg fikk lov til å være med i ungdomskorpset og sitte der sammen med de «store», da var jeg i himmelen.

– Er fuglene kunstnere?

– Å, ja. De er her nå, de er fantastiske. En blir jo så lykkelig, tror du ikke de må være kunstnere når en blir så ekstremt lykkelige når en hører dem?

LES MER: Religiøse folketoner og mørk rock, som også fungerer som lovsang

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur