– Jeg har alltid vært en maskulin kvinne

– Jeg vil fortelle deg noe. Noe jeg aldri har fortalt en norsk journalist.

Rita Indiana retter seg opp i stolen. Den høye kroppen lener seg over bordet vårt på Litteraturhuset. Ringene hun har på fingrene knakker i bordplaten når hun blir ekstra engasjert. Håret er kort, mørkt og krøllete, skjorten hun har på seg er i et fargerikt mønster.

– Papi ble født i Arendal, sier hun og smiler.

Miami og Arendal

Rita Indiana, den selvlærte multikunstneren fra den Dominikanske Republikk refererer til sin andre roman. Boken ble utgitt på norsk i fjor, året etter at den kritikerroste romanen Tjenestepiken til Omicunlé ble utgitt. Hun er i Europa hovedsakelig for å delta på bokmessen i Madrid, men tar seg tid til å besøke Oslo, ikke bare for å gjeste litteraturhuset og snakke med pressen, men også for å henge ut med norske venner.

– Jeg deltok på en kunstutstilling i 2002 eller 2003. Vi var en gjeng som dro til Arendal. En kveld så vi Scarface. Da jeg så den på nytt, ble jeg minnet på faren min. Han bodde i Miami på begynnelsen av 80-tallet, hadde en bilforretning og døde, ikke slik som Tony Montana, men fordi han skyldte feil folk penger. Savnet etter ham, det å være i Norge som var som å være på en annen planet, gjorde at jeg fikk ideen til romanen.

LES BOKANMELDELSEN HER: Balladen om Papi

Karibisk Loke

Papi er en fortelling som viser hva kjærlighet kan gjøre med selv et monster, forteller Indiana. Boken handler om en åtte år gammel jente som venter på at faren skal komme tilbake. Han som er den sterkeste i verden, den mest hårete, han med mest penger og flere kjærester enn alle andre og som har flere biler enn djevelen, ja, han har så mange biler at han må selge dem fordi de ikke får plass i garasjen hans.

– Papi er rett og slett verdens beste pappa. Eller?

– Han er litt som den karibiske versjonen av Loke, en luring.

Indiana trekker en parallell til den tidligere diktatoren på Den dominikanske republikk, Rafael Trujillo fra 1930 til 1961.

– Når jeg sier monster tenker jeg på hvordan barnebarna til Trujillo snakker om ham. For dem var han verdens søteste mann. Du kan være en elskende far, og en seriemorder. Faren min var ikke Trujillo, men han hadde en mørk side, som førte til at han ble drept.

Religion og sjåvinisme

I tillegg til fortellingen om en fraværende far og datteren hans, er boken en bitende satire over Den Dominikanske Republikk på 80-tallet, fullstappet av humor, sjangerlek og språklig eksperimentering som langt på vei heller mot poesi. Boken rommer dessuten spor av en tematikk Indiana i mer utstrakt grad undersøker i Tjenestepiken til Omicunlé, nemlig spørsmål knyttet til kjønn. Men der hvor 8-åringen i Papi bare fremstår som en gutte–jente, er hovedpersonen i hennes første bok på norsk, en tidligere prostituert som ønsker å foreta et kjønnsskifte.

– Det er ikke enkelt, men den handler om meg. Jeg har alltid vært en maskulin kvinne, helt siden jeg var en jente. Dette har vært en kamp, særlig fordi jeg er født i et svært religiøst latinamerikansk land, som dessuten er veldig mannssjåvinistisk. Jeg forsto raskt hvilken makt som ligger i det å være mann eller kvinne, eller se ut som en mann eller en kvinne og hva dette har å si for maktkampen knyttet til kjønnsidentitet.

LEST DENNE? Global ­kristendom i forandring

Fritt vilt

Denne kampen er en av årsakene til at hun ikke lenger bor i Den dominikanske republikk. Der er hun fritt vilt, som hun sier. Selv landets politikere kan ytre hva som helst uten at det får konsekvenser. Derfor har hun valgt å bosette seg i Puerto Rico med konen sin.

– Greia er at jeg har tre sønner. Jeg har en familie, og er nødt til å bo et sted hvor ekteskapet mitt blir anerkjent og er lovlig. Et sted hvor barna mine kan se mødrene deres gifte seg, hvor livet vises et snev av respekt.

Fryktløs forsørger

Selv om Den dominikanske republikk er et patriarkalsk land, er det ifølge Indiana paradoksalt nok et matriarkalsk land hvor familiens overhode er bestemoren. Det er henne familien samles hos på søndager.

– Livet er fullt av motsigelser i DDR. Selv om mamma er familiens leder, tilfaller privilegiene mennene. Det er de som får de gode jobbene, som får den høye lønnen.

– Hvordan forholder du deg til vår tids maskulinitets- og femininitetsidealer?

– Det å være en forsørger, å være sterk eller fryktløs, dette er egenskaper jeg alltid har verdsatt. Dette er ikke noe som er essensielt for en mann født som en mann. Problemet er at patriarkatet gjør kjønnet mannen er født inn i til en fastlåst ting. Dersom du ikke passer inn i den formen, som gjennom århundrer har blitt konstruert for deg, ender du opp med å føle deg ukomfortabel. At det er noe galt med deg. Derfor bør det å være en forsørger være noe vi alle kan feire, mener Indiana.

Tropisk gotikk

Foruten å kretse om disse spørsmålene, er hovedpersonen i Indianas Tjenestepiken til Omicunlé en Messias-lignende karakter som besitter evnene til å redde kloden hvor en miljøkatastrofe nærmest har ført til en total utrydning av havressursene. Her er vi ikke bare inne på et helt sentralt tema, men også hvor mangefasettert boken er. Den besitter en særegen tøyelighet, og nekter å slå seg til ro med en fast og entydig merkelapp.

– Boken har blitt kalt så mye, utdyper hun. – Alt fra afro–futuristisk til cli–fi og science–fiction. Her forleden hørte jeg den omtalt som gotico tropica.

LES MER: Nobelprisvinner García Márquez hylles etter sin død

Den forsøpla verden

Indiana forklarer at hun ønsket å skrive en roman som inkluderte alt. Hun ønsket å skape et univers på lik linje med forfattere som Julio Cortázar, Carlos Fuentes og Gabriel García Márquez. Men siden de alt hadde gjort det, var hun nødt til å gjøre det på en måte som var i tråd med hennes egen samtid.

– Noe av det som definerer den, er en form for superposisjonering av lag og informasjon og tid. Alt dette skjer samtidig. Tjenestepiken til Omicunlé er et forsøk på vise frem dette i en bok.

– Er klimascenarioet du skildrer i boken, verden slik du ser for deg at den kommer til å bli?

– Det er ikke hvordan jeg ser for meg fremtiden, det er nåtiden. Jeg lever i den verden jeg beskriver. Bildene av forsøplede hav, som hele verden nå ser, jeg så dem for tjue år siden. Dette er ikke noe nytt. Jeg har vokst opp med det.

– Tror du det er mulig å gjøre noe med det?

– Ja, jeg tror det. Jeg ville ikke fortsatt å skrive om jeg tenkte at vi var fortapte, sier Indiana og ler. – Hvem ville jeg i så fall skrevet for da?

---

Rita Indiana

• (f. 1977) er ein forfattar, musikar og performance–kunstnar frå Den dominikanske republikk. Ho blir rekna som ei dagens mest lovande og særeigne, unge karibiske forfattarar. På norsk finnes Tjenestepiken til Omicunlé (2017) og Papi (2018), begge utgitt på Solum forlag.

---