... jeg hadde hakeslepp og tårer i øynene.

Leonard Bernstein formidlet musikk så alle skjønte: Alt fra West Side Storys viltre liv til Mahlers skjebnesymfonier. I høst ville han fylt 100 år - Vivianne Sydnes, du skal feire?

– Da jeg skjønte dette med jubileum, så tenkte jeg: Dette må vi gjøre noe med – vi har alt å takke en så uredd dirigent, komponist og samfunnsengasjert musiker for. Han var uredd for hva andre måtte si og hva de mente. Han betydde mye i sin tid – og han gjør det fremdeles, komposisjonene og innspillingene hans falmer ikke, det gjør heller ikke det levende engasjementet han hadde for livene vi lever. Så Oslo Domkor og jeg vil gjøre hans Chichester Psalms som del av gudstjenesten i Domkirken søndag 14. oktober. Jeg prøvde faktisk å få noen av symfoniorkestrene med på å fremføre Kaddish, en av symfoniene – det trenger du ikke skrive, men det passet ikke inn i deres program.

– Hva var det med den mannen?

– Sjarmen. Overskuddet, den enorme energien og integriteten som gjorde ham troverdig i det han gjorde, det er unektelig et spenn mellom Broadway-hitten West Side Story og symfoniene Age of Anxiety og Kaddish. TV-programmene hans, hvor han fortalte og forklarte unge mennesker og andre hva Bach og Mozart «betydde», hadde rekordhøye seertall. Han var «entertainer» i beste forstand, han snakket og spilte slik at det ga gjenklang hos folk flest. Jeg er ikke helt sikker på om Mahler klarte å «formidle» sine symfonier selv, men Bernstein klarte det. Du ser det når han dirigerer – han lager show, på en måte, men det er så fullt av innhold at det blir aldri show for showet skyld eller underholdningen for underholdningens skyld. For ham var verden bred og innholdsrik. Derfor appellerer han også til så mange musikksmaker og referanser.

– Og så?

– Ja, så har jeg – som kordirigent – brukt en oppvarmingsøvelse av Bernstein, en kanon eller rundsang, som det heter på norsk. Senere oppdaget jeg faktisk at den var fra Bernsteins Messe.

– Han var jøde, og han beskrev sin jødiske far som «et svært komplisert menneske, en mann med et ustyrlig temperament som skapte traumer i familien. En blanding av fornuftig fanatiker og vellykket businessmann som gikk med Talmud i veska, og fant svar på alle sine spørsmål der. Han levde sine prinsipper og ble såret når han så at andre ikke gjorde det. Det var strengt?

– Han sa vel aldri fra seg sin barnetro eller sin religiøse arv. Han sto i det, selv om det var trøblete til tider. Et av prosjektene hans var jo å få fortalt at det tjuende århundrets problem er at man ikke tror, lenger. Både Kaddish og Messen handler om det, opprøret mot Gud. Det er som et slags teater i en messe, hvor folk roper om hvorfor det er så mye urettferdighet ... og hvem er denne guden og alt det der? Og så daler dona nobis pacem, gi oss fred.

– Chichester Psalms, som dere skal gjøre – en kristen kirke bestilte altså et verk av en jødisk komponist med tekst på hebraisk, det var jo mange andre å spørre. Det er naturligvis uproblematisk i dag, 50 år senere. Men det var en annen tid?

– Det har jeg faktisk lurt på: Hvordan sto det til med antisemittismen og økumenikken i England akkurat da, jeg vet ikke? Så tenker jeg: Var dette et kirkepolitisk statement, en markering, sett fra både kirken og Bernsteins side. Hans sterke lengsel etter fred gikk jo på tvers av alt han gjorde, forbi religiøse og politiske grenser. Og likevel, eller på grunn av det, var han ikke redd for å stille spørsmål og konfrontere i sosialetiske spørsmål. Det gjør bare en som har trygghet i seg selv. Rett etter krigen reiste han til Tyskland og lagde en konsert med overlevende etter Holocaust. Altså! For et symbol! Der ville jeg gjerne vært..

– Jeg fant et sitat, Bernstein: «Dette er vårt svar på vold, gjøre musikken mer intens, skjønnere, mer hengiven enn noen gang før?»

– Jeg vet jo at musikken gjør noe med den som utøver den, man får en bekreftelse. Man ønsker jo å si at musikk skaper fred, men krigsherrene hører også på musikk. Det er veldig flott sagt, og jeg er sikker på at han mente det, men jeg klarer ikke å se det for meg ... det vil alltid være krig. Musikk er skapende. Men det brukes på begge sider av krigsgrensene, nettopp fordi det er så kraftfullt.

– Mange vil si at musikk er musikk, politikk er politikk. Musikken er viktig i seg selv, den skal ikke «brukes» til noe, aller minst som «propaganda for egne meninger?

– Ja, der – mener jeg – er Leonard Bernstein en uredd venn i nøden. I dag er korsangen svært påvirket av nyere, amerikansk sangtradisjon, vaniljemusikk, som jeg pleier si – koselig musikk som får håret til å reise seg når det kommer en fin nierakkord. Det blir for enkelt for meg. Når Leonard Bernstein bruker Salme 23 - Herren er min hyrde - i Chichester Psalms, setter han den opp mot uro og krig. Det er lett å synge denne salmen «medhårs», bekreftende og hyggelig. Men når Bernstein legger hissige krigstoner under den, blir freden også mer verdifull. De er der samtidig.

– Flere prosjekter?

– Neste år skal vi gjøre en opera om miljøvern, det er laget av Gisle Kverndokk. Det må vi jo bare gjøre. Så lenge det finnes en opera om miljøvern, må vi jo gjøre det. Jeg synes nok popmusikken er flink til å ta seg av det som skjer nå, popmusikerne lever dagen i dag og skriver om det de opplever. Nå er det jo ofte «love», men likevel. De synger om noe som er i tiden og som provoserer, slik Bernstein også gjorde det. Han forholdt seg til sin jødedom - at den måtte finne sin plass i samfunnet. Og til raseskilleproblematikken. Og til alle de forskjellige musikkuttrykkene som han ville samle. Han var en del av sin samtid, og ville formidle det videre. Slik ser jeg det også som min oppgave å prøve å speile det som skjer nå, i min musikkutøvelse.

– Nå er du her, Bernstein inspirerer. Men et sted begynte du også?

– Jeg ble jo sunget for hjemme. Men det var da jeg begynte å spille piano som niåring, da var det noe som våknet. Jeg spilte ikke så mye på leksa, men på de andre stykkene i boka. Dette vandret jeg ut i livet med. Og i sin tid inn i døden, antakelig. I studietida jobbet jeg på gamlehjem, og det var påfallende å se hvordan de senile i sin språkløshet husket de gamle sangene. Det var veien inn.

– Ikke alle voksne synger for barna sine, de får det liksom ikke til - det er jo ikke alle som kan synge?

– Det er ytterst få som ikke kan synge. Det er fint hvis foreldrene kan synge rent, men det spiller ikke noen rolle, heller. Det viktigste er nærheten som skapes i sangen.

– Kan virkelig alle synge?

– Mange tror at de ikke kan, det er vanlig. Noen har gjerne fått et lite hint som for eksempel: «Kan du ikke synge litt svakere?» Og så låser det seg. Hvis man ikke tør synge, er det vanskelig å synge - fordi det har så mye med pusten å gjøre. Så synger man likevel og så blir det ikke fint og da blir det selvforsterkende. Jeg vil si det sånn: Alle kan synge. På en eller annen måte.

– Husker du noe som har slått deg ut, musikk, sang. Griner du, for å si det slik?

– Ja, ofte. Det er ganske vanlig for meg å bli slått ut, jeg er veldig takknemmelig når det skjer – at jeg blir berørt. Jeg gråter jo alltid når andre gråter på film, eller når andre gråter så gråter jeg også – alltid. Men noe spesielt i det siste ... jo, i våres var det avslutningsforestilling på barneskolen for sønnen min. Der var det ei 13-årig jente som danset moderne dans så uttrykksfullt at jeg satt med hakeslepp og tårer i øynene. Jeg blir særlig grepet av unge mennesker som har en sånn naturlig uttrykkskraft og mot.