Jakter på sverd og tid

Tema for årets Olavsfestdager er tid. De sløser ikke bort noe av den til soving. To store høydepunkter under årets festival så langt, er i Domen om natta.

Først var det Olavsvaka i Nidarosdomen­. Hele olsoknatta­. I morgen er det framføring av en sju timer lang nattkonsert under­ de samme hvelvene: Årets gigantløft­, John Taveners verk The Veil of the Temple, en konsert­ som blant annet involverer­ over 200 korsangere og 20 musikere­.

LES OGSÅ: Slik forberedte Olav seg på det som kom

God natt

Det er noe rart med natta. Og med natta i Nidaros-
domen i særdeleshet. Hele dagen­ gjennom er den en sydende­ severdighet­, men når pilegrimsfølget kommer vandrende om kvelden 28. juli, skjer det et skifte. Da er huset igjen det pilegrimsmålet det har vært i århundrer­. Det holdes guds
tjeneste som fyller hver krok av det digre rommet, mens byen langsomt går til ro utenfor.

Kulturminister Thorhild Widvey er på plass med sine medvandrere fra ulike religioner, men størst inntrykk gjør nok kreftsyke Lill de Greve, som har gjennomført lange etapper til tross for at hun er så syk at døden­ venter utålmodig på henne.

«Det kjennes som et mirakel at jeg kan stå her i Nidarosdomen i kveld, og vite at jeg har nådd målet. Jeg lever på overtid – eller­ la oss kalle det nådetid. Jeg står her på vegne av flokken vår, i dyp takknemlighet, og glede, over å kunne være akkurat her – akkurat nå», sier hun. Flokken hun snakker om, er en gruppe som har gått hele pilegrimsleden som et ledd i arbeidet for å skaffe oppmerksomhet om samfunnets omsorg for døende pasienter.

LES MER: Kulturministeren tok med religiøse ledere på vandring mot Nidaros

En annen tid

Etter gudstjenesten er Nidarosdomen åpen, til den tidlige morgen. Vi sitter rolig og mediterer, eller vandrer stille rundt. Hver time synges det tidebønn av forskjellige kor. De samme melodiene på den samme­ måten som det har vært gjort gjennom generasjoner. Når man lukker øynene så man ikke ser de fargerike sekkene, eller syntetiske jakkene, kan man lett drømme seg tilbake til en helt annen tid.

Det rare er at når man kommer ut i natta etterpå, er det også en annen tid. En by om natta er et merkelig stille sted. Det føles hudløst mellom meg og verden. Den slitte brolegningen skinner i månelyset, og fra et åpent vindu høres en ensom, tørr nattehoste. Dette er også tid. Tid vi normalt ikke merker, fordi vi sover.

Bulder og brak

Kvelden etter­ er det nattkino i Nidarosdomen. Stumfilmen Noahs Ark med David Briggs på orgelkrakken. Briten har gjort det til en spesialitet å spille til gamle storfilmer som vises i katedraler verden over. Nå sitter han ved den svære­ spillepulten til domens Steinmeyerorgel, som for anledningen­ står på gulvet foran benkeradene, slik at han kan se filmen sammen med oss når han improviserer fram musikken til bildene.

– Noahs ark er en slags osmose­ av Bibelens fortelling, første verdenskrig og framveksten av kapitalismen­ som fikk oss til bare å være opptatt av å tjene penger, og ikke bry oss om hverandre, sier han, når vi treffer ham til en prat tidligere på dagen.

Nå maler han fram stemninger med orgelets rikholdige palett­. Han følger skuespillernes ømmeste lengsel, dype frykt og dramatiske skjebner. Når verden går under i storflommen, bringer kaskader av toner vannmassene inn over oss, så vi kjenner det i hjertet lenge etterpå.

LES KOMMENTAR: «Hva ville Olav tenkt? Er vi blitt et kristendomsmuseum?»

Verdens knute

Det er tydelig at ledelsen i Olavsfestdagene er opptatt av å gi oss et tilbud som aktiverer både tanker og følelser. På plassen foran domens vestvegg er det satt opp en scene. Her samles folk om tidens store utfordringer­. «Midtøsten, verdens knute, gratis» står det i programmet, og på scenen sitter jøden Anne Sender, muslimen Bushra Ishaq og prost Trond Bakkevig, mens Tomm Kristiansen leder samtalen og døvetolker sørger for at også hørselshemmede får med seg innholdet. På plassen er det stappfullt av engasjerte­ tilhørere, som kommenterer med spontane klappsalver.

Etterpå treffer vi en stolt direktør­ for Olavsfestdagene, Petter Myhr:

– Det er dette jeg drømmer om, å sette tema i skjæringspunktet religion og samfunn i fokus, akkurat­ her.

Det har han lyktes med. Nidarosdomen er ikke bare ei kirkelig øy i et ellers festlig og mangfoldig kulturprogram, den er selve navet, stedet vi kretser om, selv om vi også digger Bjørn Eidsvåg i Borggården, hører middelaldersk torgmusikk, går på kunstutstilling, handler skinnkledd pil og bue, spiser glasert eple på pinne eller betrakter ridderturneringer, slik vi også kan her disse dagene. For bare å nevne en liten flis av det rikholdige programmet.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Urpremiere for barn

På vei gjennom Borggården møter vi en kar i middelalderkostyme­ tett fulgt av en ungeskokk. Det viser seg å være urpremieren på en svært interaktiv teaterlek: Det forsvunne sverd. Vi limer­ oss på, og jakten på Olav den helliges mystiske­ sverd lærer oss litt av hvert om ridderskikker, og bringer­ oss lukt under domen­, der vi ved hjelp av mystiske koder­ og modig vandring i mørke ganger, finner et sverd. Men det viser seg å være noe skummelt med det.

– Vi søker tidsoppløsende opplevelser for å døyve vår eksistensielle uro, sier den svenske religionsviteren Owe Wikstrøm i sitt åpningsforedrag. Han peker på katedralen bak seg og sier:

– Den viser oss de åndelige gåtene. Jeg bøyer meg for disse, uten frykt for at det innebærer intellektuelt harakiri.