Ingen musevise

Når nettene blir lange, og kulda setter inn, begynner de fleste av oss på ett eller annet tidspunkt å nynne på «Glade jul».

Den ble komponert for ganske nøyaktig 200 år siden, til en julegudstjeneste i landsbyen Oberndorf utenfor Salzburg. I dag finnes den på over 300 språk og dialekter.

– Hvordan er den blitt så populær?

– Det har jeg spurt meg om også. Jeg kan ikke si annet enn at det er et mysterium. Men den må ha truffet noe hos oss, sier musikkviter Øyvind Norheim, eneste norske medlem av Stille Nacht Gesellschaft.

Ned i skjul

«Stille Nacht», som julesangen heter på på originalspråket, har nemlig sin egen fanclub, et internasjonalt fellesskap av forskere og liebhabere.

Og i forbindelse med at Norheim tidligere jobbet som forskningsbibliotekar ved Nasjonalbibliotekets musikkavdeling, begynte han å undersøke hvordan sangen hadde fått nedslag i Skandinavia.

I Norge og Danmark fikk nemlig «Stille Nacht» helt ny tekst. Den ble kjent i en språkdrakt skapt av B. S. Ingemann i 1850 – som nesten umiddelbart ble en suksess. «Glade juul!» havnet raskt i de aller fleste sang- og salmebøker.

Siden har vi siden sunget – og etterhvert latt oss forvirre – av engler som daler ned i skjul. For ikke å snakke om hvordan man i tredje vers skal få «smukt» til å rime med «opplukt».

LES MER: 25 plater du kan legge under treet 

For søt?

Hos söta bror, derimot, nådde ikke julesangen samme status.

– I Sverige oversatte man bare originalteksten. Jeg tror det må være noe ved Ingemanns tekst, som fikk en resonnans i befolkningen. Mange har gjendiktet den, blant annet Erik Hillestad, men jeg tror neppe at hans oversettelse hadde fått så stort gjennomslag hvis det ikke var for at Ingemanns versjon først hadde slått så kraftig rot.

– Ingemanns versjon er blitt kritisert. Hvorfor?

– Noen synes den er litt for sentimental, for søt eller snill. Det er forsåvidt en kritikk som dukker opp i vår tid, kanskje fordi vi ser ting utfra vår egen sammenheng og vårt eget følelsesregister, sier Norheim.

Sangerfamilier

Da sangen nådde våre breddegrader, hadde den allerede hatt en lang ferd gjennom Europa.

I 1818, da Franz Gruber satt i Oberndorf og tonesatte en tekst som var skrevet av presten Jospeh Mohr, hadde nemlig Napoleonskrigene rast, og nye grenser ble tegnet. I Tyrol hadde befolkningen gjort seg bemerket for sin motstandskamp, men nå var fattigdommen stor.

Mange familier reiste ut, de solgte varer og underholdt med sang og musikk. Slik spredte de hjemlige sangskatter til nye himmelstrøk. En av familiene, Strasser, var for eksempel hanskemakere, og tok med seg Stille Nacht til det store markedet i Leipzig. En annen familie, Rainer, tok med sangen til USA allerede i 1839.

Diakonibevegelsen bidro også til å gjøre sangen til allemannseie: Teologen Johann Hinrich Wichern, som drev «Rauhe Haus» i havnebyen Hamburg, tok den i 1844 inn i sin salmebok som kom ut i betydelige opplag. Slik ble den spredt av misjonærene, i fattighusene, og ikke minst av mennesker som emigrerte til USA.

LES MER: Knut Reiersrud trodde ikke han skulle lage flere juleplater 

Poståpneren

Et pussig sammentreff er at Bjørnstjerne Bjørnson ble god venn med familien Rainer. Dette var mange år senere, og familien drev hotellet «Gasthaus zur Post» i landsbyen Schwaz, ikke langt fra Innsbruck.

Her bodde Bjørnson blant annet mens han skrev en rekke av sine historiske drama. Han skrev forøvrig en fortelling som heter Tyrolersangen (1866) som åpner slik:

«Ingen som saa den gamle Postaabner i Schwaz, hos hvem jeg boede, skuelde ane at han havde været Sanger: han var en af de tykkeste Mænd jeg har sett, gik varsomt trippende som en gammel Høne (...) Men ikke desto mindre havde han i sin Tid henrykket det halve Europa».

Vuggevise

Opphavslegenden til «Stille Nacht» er kjent for mange. Den går ut på at sangen var en nødkomposisjon. Lokale mus hadde spist hull i orgelbelgen. Dermed var orgelet i kirken i Oberndorf blitt ubrukelig. I siste liten før høytidsfeiringen måtte organisten Franz Gruber komponere noe for sang og gitar. Hvis ikke hadde menigheten stått helt uten musikk.

«En forferdelig gal histoire», ifølge Norheim. En mer sannsynlig forklaring er at sangen ble laget til den tradisjonsrike krybbevandringen i kirken.

– De har en fantastisk julekrybbe-tradisjon i Østerrike, der menigheten etter midnattsmessen pleide å gå frem og beundre krybben. I den sammenheng brukte man vanligvis ikke orgelmusikk, men derimot sang og gitar, forklarer han.

Grubers opprinnelige melodi, som forøvrig er bittelitt annerledes enn den versjonen vi kjenner, «Tyrolervisen», underbygger forklaringen. Den går i seks-åttendelstakt, som er vanlig for vuggeviser. Det bidrar forøvrig til å gi den folkevisekarakteren, påpeker Norheim.

– En litt kjedeligere forklaring?

– Ja, men den er riktigere. Det var dessuten vanlig at mus forårsaket skader på instrumentene den gangen. Så de fleste organistene visste godt hvordan de kunne repearere dem.