Kultur

Ingen makt uten hellighet

Det er ikke sant at verden er «avfortryllet», mener religionssosiologen Hans Joas. Derimot bidrar forestillingen til å tåkelegge maktforhold.

Han er professor ved Humboldt-universitetet i Berlin, og regnes som en av vår tids fremste religionssosiologer. Nå tar han oppgjør med en av kjempene i den intellektuelle historien: Nemlig Max Weber (1864-1920), og hans teori om at verden avfortrylles.

Teorien har hatt en stor ettervirkning, men smuldrer opp i det man begynner å undersøke den nærmere, hevder Joas i Die Macht des Heiligen, Det helliges makt. Boken kom ut i Tyskland i fjor, og tar opp hvordan maktforhold påvirkes når forestillingene om det hellige forandrer seg. Den forventes å skape også stor debatt internasjonalt når den snart foreligger i oversettelser på fransk, spansk og engelsk.

– Bakgrunnen for boken er debattene som har pågått om den såkalte sekulariseringstesen. Altså tanken om at moderniseringsprosesser med iboende nødvendighet fører til at religionen svekkes, forklarer Joas når Vårt Land møter ham i forbindelse med at han er i Oslo for å holde den årlige Grimen-forelesningen ved Oslo Met, altså tidligere Høgskolen i Oslo og Akershus.

Magien

Det er ikke enkelt å gi en kort sammenfatning av Die Macht des Heiligen. Selv om dette er en kritikk av Weber, er det også langt mer. Ikke minst er boken et forsøk på å fortelle hvor komplekst forholdene mellom religion og politikk er. Og den er et varsku om at man tåkelegger maktforhold hvis man kaster rundt seg begrep som «rasjonalisering» eller «modernisering», og tenker at religiøsitet er det motsatte, noe som en dag forsvinner eller rykkes tilbake i en privat sfære.

Men før vi kommer så langt: Hva mente egentlig Max Weber? Og hvor skurrer teorien hans, ifølge Joas?

Weber var en av de viktigste tenkerne fra tidlig 1900-tall, som forsøkte å skape en totalforståelse av religionshistorien, og forklare hvordan denne kastet lys over samtiden.

Slik tok han sikte på å forklare hvordan samfunnet har gått fra å være tradisjonelt til å bli moderne. Og han hevdet at det pågikk en prosess, en rasjonaliseringsprosess, hvor det vitenskapelige, det målrettede, det nøkterne og naturvitenskapelige vant frem. Samtidig ble tradisjonen, religionen, det «magiske», det sakrale, fortrengt. Weber kaller det for en avfortrylling (entzauberung) av verden. Og denne har, ifølge ham, lange røtter. Den strekker seg tilbake til profetene i Det gamle testamentet som gjør opprør mot religionens «magiske» elementer. Og både reformasjonen, opplysningstiden og 1800-tallets er en fortsettelse av dette.

LES OGSÅ: Når døden kommer brått og brutalt

Oppgjøret

– Jeg mener dette ganske enkelt ikke stemmer. Hele fortellingen om en avfortrylling av verden beror på begrepsmessig flertydighet. Og i det man begynner å skjelne, finnes ikke lenger denne historien. Derfor har jeg skrevet boken, men også for å vise hvordan vi kan gripe an religionshistorien på en mer rimelig måte, sier Joas, som i Die Macht des Heiligen går i dybden på Webers tekster, og viser hvordan Webers disipler har brukt sin mester til å sette ord på en sekulariseringsprosess.

Joas finner det oppsiktsvekkende hvor uklar Weber er – han hadde nemlig bakgrunn i jussen – når han snakker om avfortrylling.

I de tidligste tekstene forklarer han dette som at verden blir mindre magisk, men her betyr det på ingen måte sekularisering, sier Joas, og viser til at Weber samtidig stiller spørsmålet: «Hvordan forandrer religionen seg når de magiske elementene blir svakere?»

Og likevel. Senere brukes uttrykket på to andre måter i Webers tekster. Dette har Joas satt egne ord på. Han kaller det «avsakralisering» og «av-transcendentalisering».

– Det siste er et «heslig ord», medgir forfatteren. Men det er nyttig. Kort og godt viser det til en svekkelse av ideen om at det finnes noe hinsides den menneskelige erfaringen.

– Jeg vil påstå at alt dette skjer, men ikke i den koblingen som Max Weber tar til orde for: At «av-magifiseringen» fører til det ene og det andre. Jeg mener dessuten at det finnes motbevegelser, sier Joas, og viser til at det nevnte 1800-tallet ikke bare en tid som står i rasjonalismens og opplysningens tegn. Det er også en tid der pietismen blomster, med «The Great Awakening» i USA, og på starten av 1900-tallet dukker så pinsebevegelsen opp.

Aksetid

Kommentatorer har fremhevet denne kritikken av Weber som banebrytende. Likevel fungerer den i boken først og fremst som et argument for å si at historiens gang ikke er rettlinjet, og at vi må forstå hvordan hellighetsideen forandrer seg for å forstå makt.

I boken diskuterer Joas en rekke av klassikerne innen teologi, psykologi og sosiologi. Ved hjelp av dem prøver han å åpne for alternative måter å tenke på. En teori han mener er spesielt verdifull, er teorien om en såkalt aksetid. Den tilskrives filosofen og psykologen Karl Jasper, og går ut på at det i perioden mellom år 800 f.Kr. og 200 f.Kr. skjedde et globalt idéhistorisk gjennombrudd. Parallelt, i Kina, India, Hellas så vel som i det gamle Israel, forandret den gang gudsforestillingen seg.

Profetbøkene i GT, som Weber var så opptatt av, handler derfor ikke om et brudd med magi som sådan, men om at det bryter frem en ny forståelse av Guds hellighet, sier Joas. Abraham og Moses sin Gud var en som vandrer blant dem, som grep inn umiddelbart, på samme måte som i de antikke mytene. Men profetenes Gud er fjernere. Det hellige har flyttet til det hinsidige, trukket seg tilbake. Forfatteren mener profetene med dette leverer en knallhard maktkritikk.

Noe av det samme skjer under reformasjonen. Ikke minst hos kalvinistene, de som ifølge Weber med sin asketiske etikk banet vei for kapitalismen og dermed sekulariseringen. Målet deres, mener Joas, er imidlertid ikke å avsakralisere verden, men derimot å betone Guds annerledeshet desto sterkere.

LES OGSÅ: Tredobling av ikke-religiøse

To riker

– Historikere har innvendt at teorien til Jaspers, som du bygger alternativet ditt på, ikke har godt nok belegg. Hva sier du til det?

– Dette er en stor debatt med en omfattende forskningslitteratur, og jeg går ikke i alle detaljer på dette. Men for meg handler det snarere om et spørsmål, sier Joas, og forklarer at teorien om en aksetid er et verktøy for å utforske hvordan to ideer har oppstått: Nemlig tanken om transcendens og om en moralsk universalisme. Det første er en etikk, religiøs eller filosofisk, som sier at når vi tar moralske beslutninger, må vi tenke på alle menneskers beste, og ikke bare vårt eget folk, stat eller stamme. Det andre, transcendens, er forestillingen om at det finnes en todeling mellom alt det jordiske og noe annet. Joas tar et eksempel fra Bibelen: Jesu ord om «Mitt rike er ikke av denne verden».

Uavhengig av kritikken som har vært løftet mot Jaspers, mener Joas at det er hevet over enhver tvil at dette er ideer som ikke alltid har vært der. Spørsmålene om når, hvor og hvorfor disse forestillingene dukker opp, er derfor høyst betimelige:

– Spørsmålet gjelder uansett: Når oppsto forestillingen om transcendens, og hvordan kommer det dermed en annen form for hellighet inn i verden? Nemlig en hellighet som innebærer en bevissthet om at ikke noe jordisk skal æres på grunn av seg selv, men bare i det står i sammenheng med det guddommelige, fastslår han.

Forelskelse

– Boken heter «Det helliges makt». Hva legger du i «det hellige»?

– Jeg knytter an til en endring innen religionsvitenskapen som jeg regner som epokegjørende. Den viktigste representanten for dette, var den franske filosofen Émile Durkheim, men også Rudolf Otto og Nathan Söderblom var viktige. De sa at man tidligere har gjort en feilslutning når man har forstått forholdet mellom religion og hellighet. Man har tenkt at det bare er det som er innenfor rammene av en bestemt religion som er hellig. Selv sier de at vi må starte med den menneskelige erfaringen, og begripe hvordan hellighet oppstår på dette planet. Da ser vi at religionene er forsøk på å gjøre disse erfaringene av det hellige begripelige, å organisere dem, gi dette videre til barna og så videre. Det avgjørende spørsmålet er selvsagt hvilke erfaringer det her er snakk om.

– Og til det sier du?

– Jeg kaller det for erfaringer av «selvtranscendens». Jeg bruker det som et psykologisk beskrivende begrep: Som mennesker har vi i vår hverdag har et bestemt selvbilde eller selvforståelse. Men mange ganger gjør vi særlig intensive erfaringer som rykker oss ut over grensen av vår eget selv.

Han tar forelskelse som eksempel.

– Det er et møte med et annet menneske som kanskje ikke er planlagt, kanskje er det heller ikke noe man ville, men hvor det andre mennesket viser seg så viktig for en, ja viktigere enn en selv, at man rives hen mot den andre.

Sterke naturopplevelser, som det å svømme i havet eller stå på en fjelltopp, er andre eksempler. Det er også rystende erfaringer av medlidenhet: At man en dag går forbi en tigger, en man kanskje ignorerer til vanlig, men brått gripes man av det andre mennesket, og tenker på det som sin egen bror.

– Det er erfaringen av en kraft som river en vekk fra seg selv. En prerefleksiv erfaring, sier Joas, og mener at når vi setter noe forbindelse med slike erfaringer, oppstår hellige gjenstander, hellige steder og hellige tidspunkt.

LES OGSÅ: – Ondskapen er størst når vi tror den ikke finnes, sier forfatter

Politikk

– Men dette handler også om makt?

– Ja. Av to årsaker. For det første fordi det at mennesker føler seg bundet til noe hellig er en sterk motivasjonskilde. Dette finnes også hos ikke-religiøse mennesker. Jeg vil hevde at vi ikke lever livene våre kun ut fra interessekalkulasjoner, men fordi vi fornemmer at noen ting er riktige og gode.

I boken beskriver han hvordan det hellige også kan være kilde til selvbegrensning. Fordi vi forstår at noe er viktigere enn å følge enkle impulser og begjær.

Men det finnes også en annen kobling til makt. Denne handler om hvordan det hellige bidrar til å rettferdiggjøre politiske ordninger.

– Det ligger hellighet gjemt i et hvert forsøk på å legitimere et herredømme, sier Joas, og viser til at dette også var Webers poeng når han snakket om tradisjonen. Når den kan rettferdiggjøre makt, er det nettopp fordi den blir regnet som hellig. Et eksempel er «Konge av Guds nåde», der herskeren knytter an til at tanken om guddommelig nåde. Et annet eksempel, som Weber bruker, er dynastiet, det at Kongens barn selv skal bli konge utelukkende i kraft av arv.

Hører dette forholdet makt/hellighet bare til fortiden? På ingen måte, ifølge Joas. Når vi regner noe for å være hellig, kan det brukes til å legitimere alt fra konge og land, folk og nasjon, kirken, kunsten, markedet, klassesamfunnet, og vitenskapen. Men det kan også brukes til maktkritikk. Dette blir klart når man ser til de nevnte gammeltestamentlige profetene: Transcendensideene, som dukket opp med aksetiden, skapte nettopp en kritikk av tendenser til «selvsakralisering».

LES OGSÅ: Sekularisering før velstand

– Sensasjonelt

Etter forfatterens mening opphører ikke denne spenningen, mellom makten og det hellige, å eksistere. Boken er på denne måten også et oppgjør med tanken om at det finnes et radikalt skille mellom tro og fornuft, religion og vitenskap.

– Troende som har angst for vitenskapen, og vitenskapsfolk som mener at tro er noe uvitenskapelig, begår etter min mening samme feil, sier Joas, og legger:

– Jeg tror til og med at troens muligheter kan tilta gjennom vitenskapen. For eksempel tror jeg at vi ikke bør trekke hva som helst rett ut av Bibelen og si «aha, det passer i dag!». Snarere bør vi forstå Bibelen historisk. Da bringer vi den også i tale på en mer intensiv måte.

Han tar et eksempel fra egen forskning. Hans påstand er at personen Jesus Kristus unndrar seg både den hellighetsforestillingen som kommer til uttrykk i det romerske keiserdømmet, og selvsakraliseringen som kommer til uttrykk i det jødiske folket.

– I det man ser dette, er det plutselig noe helt sensasjonelt. Da finnes det altså en tømmermannssønn som vegrer seg mot å tenke bare innenfor rammen av sitt eget folk, og som vegrer seg mot å underkaste seg imperiets makt. I stedet fremsetter han en radikalisert forestilling av transcendens. På denne måten mener jeg at både humaniora, så vel som psykologi og sosiologi kan bidra til å skape en tidsmessig forståelse av kristen tro, avslutter Hans Joas.

Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur