I søkeren for siste gang

Når våre nærmeste dør har vi mobiltelefonen i lomma. Da er veien er kort til å ta et bilde. Vi har lett for å tro at fotografier av avdøde tilhører fortida, men kanskje er det vanligere enn noen gang. Før tok vi bilde av våre døde for å ha et siste minne, nå tar vi bilder mer eller mindre av ren refleks.

En type mystisk familieportrett ble stadig vanligere fra viktoriatida og framover, da fotografiet fortsatt gikk i sine barne­sko. Lang eksponeringstid kunne i utgangspunktet gi litt fjerne blikk, men det er gjerne noe ­annet som avslører disse ­fotografiene: Blant levende blikk finnes også døde. Familier eller søskenflokker er stilt opp rundt den døde.

I dansk og norsk tradisjon er det vanligste fotografiet i denne tradisjonen, som vi kaller post mortem-bildet, av døde i sykeseng eller i kiste. Det finnes tilfeller av de stive, viktorianske portrettene, men i norsk og dansk sammenheng utgjør de unntaket.

Folkeliggjøring

Norske foto­samlinger viser at post mortem-fotografiet, eller dødsleie­fotografiet, var utbredt fram til omkring 1950. Deretter forsvinner de i stor grad. Det har vi lett for å tolke dit hen at vi ikke lenger tar bilde av våre døde. Men slik er det ikke, skal vi tro Jannie Uhre Ejstrud, historiker og museumsinspektør ved kulturmuseet Spinderihallerne i Vejle i Danmark. Ikke bare har hun forska på dette materialet i mer enn et tiår, hun ga i fjor høst også ut en bok om dødsleiefotografiet i Danmark – Det sidste billede.

– Jeg tror ikke det har blitt mindre utbredt, tvert i mot. I takt med mindre og mer tilgjengelige kameraer, kombinert med at det ble stadig enklere å framkalle bilder, skjedde en avprofesjonalisering av dødsleiefotografiet. Samtidig har barnedødeligheten gått ned, og vi har blitt mindre sosialt komfortable med død enn tidligere. Men på sykehus har det siden 1980-tallet blitt veldig utbredt å ta bilde av dødfødte, eller for tidlig døde barn.

Tradisjonelt har disse bildene,­ ifølge Eistrud, primært fungert som et minne. I tilfeller der spedbarn, eller små barn har blitt avbildet, kan det også ha vært det eneste bildet som finnes av et kjært familiemedlem. Men kilde­materialet er sparsomt.

LES OGSÅ: Den siste fienden.

Ikke morbid

Hvis du roter rundt i dine forfedres gamle foto­grafier, og ramler over et bilde av en liten unge i en kiste på tunet, vil du kanskje først tenke at det er litt morbid. Vil vi ikke heller minnes det levende barnet – barnelatteren, barnelekene, de første skritta? Da må vi minne oss på i hvilke rom døden befant seg for noen generasjoner siden, og hvilke ritualer som befolka de samme rommene, mener Audun Kjus, etnolog og fagansvarlig for Norsk etnologisk gransking.

– Rundt 1950 ser vi et vippepunkt i fortellinger om døden i Norge. Vi begynner å dø mer på institusjon, og i mindre hjemme. Slik flytter døden gradvis ut. Tidligere var en viktig og sterk del av det å ta farvel med et menneske avskjeden med hjemmet. Han ­eller hun tok avskjed med hjemmet, og vi – familie og venner – tok farvel med ham eller henne. Som en del av denne prosessen var det vanlig å ta et bilde.

LES OGSÅ: En øvelse i å dø.

Ikke på Facebook. – Vi opplever at det er ganske utbredt at pårørende tar bilde av sine døde, men hvilken funksjon disse fotografiene har, er jeg mer usikker på, forteller Eivind Eggen.

Han er utdanna sosialantropolog og jobber som faglig leder i Fonus begravelsesbyrå. Han har hørt litt rundt blant kollegaer og synes det virker sannsynlig at det har blitt vanligere å ta bilde av døden nå som vi alle drasser rundt på telefoner fulle av mega­piksler.

– Men hvis vi ser på minne­sider på Facebook, som blir stadig vanligere, er det ikke der vi møter post mortem-fotografiet. Jeg har inntrykk av at denne typen bilder er noe veldig privat. I takt med at døden har flyttet på institusjon, har den også blitt et langt mer privat anliggende. På Facebook blir nok avdøde heller husket gjennom bilder fra et stykke før døden inntraff – før demensen, før sykdommen, ­mener Eggen.

Vitalitet

Vitalitet, er paradoksalt nok et stikkord når vi snakker om ­døden, forteller Audun Kjus.

Norsk etnologisk gransking gjennomførte en større, kvalitativ gjennomgang av nordmenns syn på døden i 2012. Da hadde forskning på norske dødsritualer ligget brakk siden 1950–60-tallet.

– På spørsmål om hva en god død er, svarer mange, særlig menn, at de vil dø med støvlene på. På samme måte tror jeg vi gjerne bruker bilder av avdøde ut i naturen, i en vital situasjon, når vi skal minnes.

Hva er greit?

I undersøkelsen sprikte svarene ganske mye. Det ble ikke spurt om post mortem-fotografering, men om hva ­respondentene synes om fotografering i begravelser eller direkteoverføring av samme seremoni.

– Det er de som synes det er helt greit, og de som mener det er temmelig morbid. Samme splittelse ser vi også hvis vi spør hva en minnestund bør være. Noen mener vi da har lagt det sørgelige bak oss, og at det er på plass med lit spøk og latter, andre mener det er respektløst å sitte å flire etter en bisettelse, sier Kjus.

Det er ikke så mange som oppgir å ha overvært direkteoverføring av begravelse, men Kjus mener å se en parallell til gamle tiders post mortem-fotografi.

– En annen funksjon bildet har hatt, er å være et substitutt for selve seremonien. I amerikabrev kjenner vi tilfelle på at det har blitt lagt ved bilder av avdøde slektninger. Det er en slags ­erstatning for bisettelsen.

LES OGSÅ: Snakker om tro før døden.

Impulsdrevet

Når vi nå i større grad enn før tar bilde av våre døde, henger det ifølge Ejstrud sammen med at vi har en stadig lavere terskel for å trekke fram mobilkameraet.

– Vi er så impulsdrevne i vår mediebruk at det er helt naturlig å ta bilde av alt som vekker følelser i oss. og det kjennetegner også post mortem-fotografiet i dag. Det har blitt en handling, heller enn et minneobjekt. Å ta bildet har blitt viktigere enn bildet i seg selv.

LES OGSÅ: Fra vinnernes triumf til ofrenes lidelse.