I mine mest desperate stunder har jeg bare lagt Bibelen på puta og hodet nedpå...

Nytt år, ny Bibelleseplan, hjelp i hverdagen. Anders Heskestad Mikalsen, du bruker den – da jeg ringte, svarte du entusiastisk, jeg så nesten for meg at du løp til postkassa da den kom?

– Sånn er det nok ikke. Men jeg vet at den skal bli til god hjelp og minne meg på at jeg ikke skal glemme å bla i Bibelen. Det er godt å ha noe å holde i. Alternativet er å slå på pc'en eller telefonen – bibel.no er fint det, men da er det også kort vei til å lese nyheter eller sjekke Facebook. Jeg har behov for å ha noe som er annerledes, noe som ikke lyser mot meg hvert sekund. Bokstavelig talt. Det er det samme som å ta frem papiravisen i stedet for å lese nettutgaven – litt sånn er det med Bibelleseplanen også. Den ligger der og utfordrer på en god måte. Det blir en hjelp til disiplin, en hjelp til å gjøre noe jeg vil gjøre, men som stenges av en motstand i meg. Og da tenker jeg at det er en sånn «disiplin» i papirform som hjelper meg.

Tror du Frans av Assisi hadde en bibelleseplan?

– Nei, det kan jeg ikke tro. Men han hadde den indre rytmen som gjorde at han søkte Gud. Den «moderne» Bibelleseplanen kan hjelpe oss andre til å få denne rytmen inn i vårt liv. Jeg vil så klart ikke sammenligne med Frans, men den er nok en slags starthjelp for meg til å få til denne rytmen. Noen ganger orker jeg ikke lese i Bibelen – da har jeg etter hvert funnet frem til mine behov for hva jeg skal lese, hvor eller når eller ... og da har det mer blitt som en slags sparringspartner for det jeg har følt – akkurat der jeg er.

Nå er det slik at mange får dårlig samvittighet for sånne faste former, Bibelleseplanen ligger der og vibrerer som et «må» – nok en formaning?

– Jeg kjenner ikke den, lenger. Jeg har hatt perioder hvor jeg har følt at jeg «bør» eller «må» lese i Bibelen. Det er jeg ferdig med, og det kjennes godt. Nå leser jeg fordi jeg vil og fordi jeg vet at det er godt for meg. Og fordi jeg har en annen forventning som ikke bare er at «nå skal jeg få noe ut av Bibelen», av og til skal jeg stille den til veggs, også – det er godt også å kunne komme med min egen motstand i møte med Bibelen. Den er ikke en kokebok som skal gi meg den beste oppskriften. Det står mye rart der, også, og da er det naturlig for meg å gi det motstand. Jeg har også – som andre – hatt mine desperate stunder, da jeg bare har lagt Bibelen på puta og hodet nedpå Bibelen og tenkt at dette får være mitt bidrag nå. Jeg orker ikke tolke, jeg orker ikke tenke, jeg orker ikke å «få noe ut av Bibelen» – det er bare et sukk. Et ønske om en slags kontakt.

Det er «modig» òg, å tenke sånn?

– Nei, dårlig samvittighet for at jeg ikke er «på» hele tiden, den har jeg kvittet meg med. Derimot kan jeg kjenne et slags nag i forhold til andre bøker jeg skulle ha lest, Dostojevskij, for eksempel ... jeg har aldri lest Dostojevskij. Jeg tror det ligger noen tolkningsnøkler der, broer inn eller ut av Bibelens tekster. Noe livsnært, noe som kommer fra folk som har gått foran og gjort seg tanker.

Det finnes gammel, solid, prøvd kristen litteratur: Teresa av Avila, Therese av Jesusbarnet, Johannes av korset og ikke minst Ignatius, som er så populær for tiden – kan de inspirere?

– Begge deler, tenker jeg. De du nevner inspirerer, ja. Men det kommer fra mennesker som har levd så radikalt annerledes at det er vanskelig for meg å identifisere meg med dem. Samtidig kan jeg tenke at det er et forsvar jeg lager for å slippe å ta inn over meg at det de snakker om kanskje kan være sant, at det gjelder meg og hadde gjort godt – nettopp fordi det gjelder meg: Dette om hvordan en hengir seg eller elsker andre eller gir slipp på seg selv. Men det kan bli ... jeg tror Gud møter meg og oss der vi er i livet, til enhver tid. Og at hvis vi leser en bok av Johannes av korset eller Teresa og blir utfordret på en måte og på et sted vi ikke makter å ta inn og utfordres på, så tenker jeg at vi bare må legge det bort – da er det ikke det en skal lese nå.

Jeg har møtt prester som leser mye krim, gjør du? Det finnes jo også prester som skriver krim, Aage Haukens Den dypfryste pateren er riktig god og underholdende. Og i mange tilfeller er hovedfigurene knyttet til kirken, den milde delen av arten – Chestertons Father Brown er et rimelig godt eksempel om dagen, fjernsynsserien går i beste sendetid.

– Nei, men jeg ser på krim – Le bureau akkurat nå. Ikke akkurat krim, men likevel. Jeg visste ikke at dette er en liten tendens, men ja ... det kan hende at vi trenger å leve ut ett eller annet. Vi kan prøve å leve godt og rett og sant og riktig, og så merker vi at vi har andre krefter i oss, også. Og at krim er en sunn måte å forholde seg til disse kreftene på, og en kan projisere det ut i fantasier.

En avlastning etter at du har sittet i samtale med en du virkelig har lyst til å kvele eller ta rennefart mot og sparke?

– Jeg tror i hvert fall det er sunt å være i kontakt med denne delen av oss: Sinnet koblet med det å være litt for snill gutt. For meg tror jeg krim har med å prøve å løse et mysterium å gjøre – man prøver jo å finne ut av hvem det er som har gjort denne forbrytelsen. De beste krimseriene jeg har sett, er nok de hvor etterforskeren er en menneskekjenner. Der er det en bro: Hvem er denne personen og hvorfor har han/hun begått forbrytelsen. Noe i denne problematikken har vi alle i oss. Den menneskekunnskapen som leser menneskers ytre og indre, det er klart det interesserer og inspirerer en sjelesørger og prest. Det kan være bra å gå litt med lommelykt i egne kriker og kroker. Ikke for å lete etter forbrytelser, men kanskje det sanne og gode. Spor av Gud.

Bibelleseplan, det høres litt tørt ut, det motsatte av «les deg glad!» eller sånne kvikke ting. Kjenner du unge - du er ung, naturligvis, men enda yngre, 16, 17, 18-åringer, som bruker den? Kunne du tenke deg å gi den bort til en konfirmant?

– Jeg leste knapt i Bibelen da jeg var 16. Hva skal jeg si? Jeg kan nok anbefale den, men det spørs hvilken bruksanvisning som følger med anbefalingen. Hvis det gir en forventning om at du bør lese hver dag, kan det bli litt sånn ... ja, det er ikke bra. Hvis jeg skulle oppmuntre noen til å se på en bibelleseplan i den alderen, så tenker jeg – hvordan skal en legge en list som er så skammelig lav at en får lyst til å begynne, det tenker jeg må være hensikten.

Kanskje har det noe med personlighet å gjøre, også – alle skal ikke klemmes igjennom det samme hullet?

– Jeg tenker det litt sånn: En Bibelleseplan speiler litt av den indre personligheten – det er fort gjort å tenke «trygghet» og at «her har noen laget en plan for meg, da vet de sikkert også hva som er godt for meg». Det kjenner jeg meg egentlig igjen i, jeg er en trygghetssøkende type, som fort finner sine autoriteter utenfor seg selv. En Bibelleseplan skal brukes med fornuft. Den kan være en «medvandrer».

Vi var vel litt uheldige i dag – jeg slår opp i Bibelleseplanen og ser at dagens tekst er: «Gartneren svarte: La det stå dette året også, så skal jeg grave omkring det og gjødsle det. Kanskje det da vil bære neste gang. Hvis ikke får du hugge det ned.» Tøff tekst?

– Det jeg umiddelbart tenker når jeg leser den teksten, er at det er lettere for oss å henge oss opp i at «dette kan hogges ned», mer enn at dette kan gi oss en ny sjanse, her kan det bli liv, her kan det vokse noe, her kan det komme frukt. Vi har merkelig nok lett for å velge den negative tolkningen og glemme den positive, det er frykten i oss eller mistilliten eller spørsmålet om Gud virkelig er god, som slår umiddelbart inn ... vi går først til det som er utfordrende skummelt. Men det gode står der – og det trengs gjødsel. Og det er vel for det meste dritt.