Kultur

– Dominikanerpater Jon Atle Wetaas – i dag er det askeonsdag, kirken forbereder seg til faste. Faste klinger litt «gammeldags» i et moderne klatresamfunn. Har du tvilt på den, noen gang?

– Nei. Det er mye jeg har tvilt på og syntes har vært merkelig. Men ikke fasten. Den er noe av det mest håndfaste og begripelige kirken har. Alle som har gått langt og blitt slitne vet hva faste er, de som har vandret i ødemarken. Folk som er sultne og tørste, vet noe om det – de som har vært satt på prøve. Det er disse prøvene vi vokser på, både som mennesker og troende. Så akkurat det er vel det jeg synes er minst vanskelig å forstå og akseptere. Men noe annet ved fasten er vanskelig, den utfordrer meg veldig. Jeg kjemper med den så det ikke blir en slags dobbel husholdning og at jeg står der og lyver for meg selv. Du kan blåse i hele fasten, det er klart. Mange gjør jo det. Vi kan jo blåse i alt, egentlig. Men da er det ingenting igjen.

– Fasten kommer jo på en måte som ei breiside mot vårt selvbestaltede, hierarkiske samfunn, hvor den ene klatrer på ryggen til den andre?

– Det kan du si.