«I can only imagine» er en kristen filmsuksess

– En grunn til at denne filmen har gjort det bra, er at den forteller en virkelig og vanskelig historie. Den handler om en ung mann som oppdager troen sin i møte med prøvelser: kreft, skyldfølelse, og å bli forlatt, sier J. Michael Finley.

Han spiller hovedrollen i den amerikanske den kristne filmen I Can Only Imagine, som har premiere i Norge i morgen.

Uventet suksess

Filmen har gjort det svært godt kommersielt, og ble omtalt i avisen The Guardian tidligere i år, i forbindelse med at kristne filmer utfordret Hollywood på billettsalg. I USA hadde I Can Only Imagine tredje beste billettsalg i premierehelgen, rett bak de påkostede blockbusterne Black Panther og Tomb Raider.

Den amerikanske kristenfilm-sjangeren har imidlertid en del fordommer rettet mot seg – også fra kristent hold. De kan oppleves som for glatte og entydige. Skuespiller Finley tror denne filmens suksess blant annet skyldes at historien kretser rundt to mennesker som ikke er perfekte.

– Samtidig er det en fortelling om håp. En oppløftende film om forholdet mellom far og sønn. Det tror jeg hvem som helst kan relatere til, sier Finley.

Mobilisering

Anne ­Solfrid Brennhovd er redaktør for nettstedet Damaris Norge, som kobler­ kristen tro og populærkultur.

Hun mener det har vært vanskelig å selge inn kristne filmer til distributører og kinosjefer i Norge.

– I USA hadde man også gjort en jobb med å selge inn filmen på forhånd. Man gikk via pastorer, reiste rundt og skapte interesse og forventning blant kristne kino-
gjengere. Nå jobbes det med å få til tilsvarende nettverk i Norge, sier Brennhovd.

En av de som har gått i bresjen for denne typen mobilisering i Norge er Vidar Røstad i TNC Productions. Han har tatt initiativ til et premierearrangement for I Can Only Imagine på Kristiansand Kino i morgen.

Røstad forventer at filmen kan nå ut bredt.

– Noen kristne filmer har vært veldig forkynnende. Denne filmen tar opp en problematikk, og selv om løsningen kanskje ligger i troen er ikke denne løsningen bare enkel. I Can Only Imagine formidler noen dype sannheter på en tilgjengelig måte.

Produksjonsselskapet til Røstad har til hensikt å produsere en film om Peters siste dager i Roma. En sidevirksomhet til selskapet er å mobilisere for at denne typen filmer skal ha bedre kår i Norge.

Promo

Skuespiller Finley sier til Vårt Land at han også er bevisst­ vanskelighetene ved å selge inn kristne filmer til et mainstream-publikum.

Han mener imidlertid ikke at promoteringen som ble gjort i forkant av filmen i USA ikke skiller seg fra det som er vanlig.

– Du må alltid promotere. Hvis du skal lage en fotballfilm vil du appellere til fotballpublikumet i forkant. Jeg er sikker på at folk sitter og evaluerer markedet as we speak, slik man gjør i filmbransjen. Det er jo en bransje. Samtidig er jeg sikker på at de som lager filmer med et sterkt verdigrunnlag, uten mye støtte utenfra, også vet at de holder på med noe som er langt viktigere enn å selge billetter.

– Var verdigrunnlaget viktig for deg når du ville ta denne rollen?­

– For meg var det viktigste at det var en god historie.

Problemer eller løsninger

De siste årene har distributørene Arthaus og Tour de Force sørget for at en rekke filmer som blir ansett for å ha høy kunstnerisk kvalitet har blitt vist i Norge. Blant dem er det flere som tar tak i kristne problemstillinger. Eksempler er Om guder og mennesker, Ida, Korsveien og Agnus Dei. Disse filmene faller i god jord hos et sekulært publikum.

– Holder kristne kinogjengerne seg hjemme fra denne typen filmer, Anne Solfrid Brennhovd?

– Mange kristne går også og ser disse filmene. Kanskje kan vi snakke om to grupper kristent publikum. Hvordan er man vant til å se film? Søker man å bli berørt eller å bli provosert? For den første gruppen handler det kanskje om et ønske om å ta vare på noe godt. En del kristne kino-gjengere ønsker seg et tydelig­ budskap, og kan nok være litt ukritiske til teologien som ligger i bånn.

Brennhovd tror imidlertid de mer kunstneriske, men problematiserende filmene har mye å gi det kristne publikumet, enten­ man er enig eller uenig med hvordan ting fremstilles.

– Uenighet er ikke farlig. Det kan også skape viktig refleksjon. Samtidig må det være lov å si at dette er jeg ikke interessert i. Man skal ikke måtte gå og se en viss type filmer fordi de regnes for å være relevante.

Berørt

– Har vi for lett for å latterliggjøre oppbyggelige filmer?

– Det har vært en tendens til at oppbyggelige filmer har skortet på kunstnerisk kvalitet, og dermed har blitt avfeid av mange, sier Brennhovd.

– Faren ved det, er at man nedvurderer det som for noen er en personlig sterk opplevelse. Folk blir berørt. Filmen er et enormt sterkt medium og kan formidle historier til mennesker som de bærer med seg i lang tid. Det må vi ta på alvor.

– Kommer kristenfilmene til å strekke seg mot høyere kvalitet i framtiden?

– Jeg tror mye er på gang. At vi vil se stadig flere gode kristenfilmer, men at vi må være oppmerksomme og bevisste. Den kristne historien har så mye sprengkraft i seg at den alltid vil være relevant. Den tilbyr både problematiseringer og løsninger, og vil derfor prege populærkulturen framover, sier Brennhovd.