Hvorfor har tyske gater norske navn?

Nordkapstraße, Bjørnsonstraße, Gudvangerstraße og Aalesunderstraße. En vandring i Berlins populære strøk Prenzlauer Berg er som å titte inn i et norsk veiatlas. Hvorfor denne opphopinga av nordiske gatenavn i den tyske hovedstaden? Og hvorfor akkurat dét norske navnet? Hvorfor Stalheim og ikke Hønefoss?

Spørsmålene tilhørte Jørgen Norheim og Alexander Häuser.

Dermed begynte de to å grave i arkivene, og deretter la de ut på reise i Norge, til stedene gatene er oppkalt etter.

Ivar Aasen-metoden

Norwegerstraße er resultatet, en bok som er umulig å sette på en formel. Kanskje er det riktigst å kalle den en reiseberetning? Om en tre ukers reise etter «Ivar Aasen»-metoden: Norheim og Häusser farter rundt i Norge, og bor stort sett hjemme hos kjentfolk. Dermed sparer de penger, men slik møter de også land og folk på en annen måte enn de som bor på campingplass.

Men dette er også et stykke krigshistorie. De går blant annet i fotefarene til Häussers far, som var okkupasjonssoldat i Norge, og etterpå fortsatte å drømme seg nordover. Skjønt, han var verken første eller siste tysker som lengtet til Norge, påpeker Norheim, som har vært nominert til Brageprisen og Nordisk råds litteraturpris for sine tidligere bøker:

– Mye i boken kan sies å problematisere den moderne masseturismen, og det at man som turist ikke søker kontakt med folk og samfunn, men bare oppsøker et mål for å tolke det ut fra egen interesse og lengsler, sier Norheim.

Kongeskipet

En av skikkelsene vi møter i boken er «den første moderne turist»: Keiser Vilhelm II.

Mange av gatenavnene i Berlin er hans fortjeneste. Vilhelm var Tysklands siste keiser, som 25 somre på rad, fra 1899-1914, reiste i nordiske farvann med kongeskipet 'Hohenzollern'. 23 av reisene gikk til Norge, favorittmålet var vestlandsfjordene.

Ombord var 350 matroser og sjøoffiserer. De hadde eget symfoniorkester, og inviterte med seg gjester, kunstnere, leger og vitenskapsmenn, som alle måtte gå i mørkeblå matrosdress, og alle var menn.

– Når Skandinavia blir omtalt i tyske medier, er det stort sett Sverige som er referanserammen. Norge er marginalisert, men når det først omtales, er det natur og 'einsamkeit' det handler om. Jeg tror ikke nordmenn på Sydenferie nødvendigvis får med seg så mye mer enn tyskere på bobilferie i Norge. Men for mange tyskere blir Norge en projeksjonsflate for egne lengsler etter det autentiske og rene. Og dét er det en lang tradisjon for, fra romantikerne og keiser Vilhelm II, til de som i dag reiser med Hurtigruta, sier Norheim.

Møtet med Barbara

Han bor i dag i Berlin, og sier det var en åtte år gammel pike, Barbara, som en gang åpnet porten til tysk kultur for ham. Dette var etter krigen, og nøden var stor. Røde Kors organiserte derfor at tyske barn som trengte det, kunne få bo hos skandinaviske familier i et par måneder, og slik kom Barbara til familien Norheim i Østerdalen i 1953. De har holdt kontakten helt til i dag. Også Barbara møter vi kort i Norwegerstraße.

– Boken skildrer et møte mellom en slags norsk og tysk mentalitet. Er dette egentlig så forskjellig?

– Tilsynelatende er vi like, men dykker du ned, ser du forskjeller. I min oppvekst sto Tyskland for det moderne. De laget så moderne ting, biler og symaskiner. Men det som har overrasket meg, er at de likevel er så konservative, så tradisjonelle. Slik er det også i dag. Internasjonalt fremstår Tyskland på mange måter som en bremsende institusjon, sier Norheim.

Skjønt, det er et metodeproblem, skyter han inn: Å sammenligne Tyskland og Norge er å sammenligne et folk på 80 millioner med et folk på 5 millioner.

– Tyskland er jo egentlig en samling land, ikke ett land slik vi er opplært til å tenke. Det er mer meningsfylt å snakke om det sammensatte Tyskland. Men variasjonen får man ikke med seg når man som norsk turist bare ser Berlin.

Norske (u)vaner

Norheim og Alexander Häusser har kjent hverandre i mange år, men reisen skapte en uforutsett situasjon, forklarer Norheim.

– Jeg befant meg i en situasjon der jeg plutselig måtte forsvare 'det norske' på et vis. Jeg ble også konfrontert med norske vaner og uvaner på en annen måte enn hvis jeg hadde reist alene, sier han og henter et eksempel fra Tromsø.

Her bodde de to kollegene på Pingvinhotellet, sykehushotellet. Et utenkelig konsept i Tyskland, ifølge Häusser, i det sykehus står for sykdom og død. Noe lignende skjedde neste morgen. Det var søndag, og de skulle til Grønnåsen kirke. På veien ble de vitne til at en parkeringsplass blir spylt. Arbeide på en søndag? undret Häusser.

Norheim forklarte at for nordmenn handler dette om at «det er nå jeg har tid».

Norgesmyte

Keiser Vilhelm II dro på sitt siste cruise sommeren 1914. I Balestrand i Sognefjorden fikk han telefon om at det hadde brutt ut krig på kontinentet.

1. verdenskrig var i gang, og snart brøt det tyske monarkiet sammen. Da nasjonalsosialistene så tok makten i 1933, ble lengselen mot nord for alvor til politisk propaganda: Norge sto for kjernen i myten om det germanske.

Dette hører man ekko av i tysk politikk også i dag, bemerker Norheim, som i boken samtidig svinger innom suksessen til AfD, og hvordan politiske grenser flyttes:

– Demokratiske krefter ser i dag med uro på hvordan dette høyrepopulistiske partiet, er i ferd med å bli et høyreekstremt parti. Mens i Norge er et høyrepopulistisk parti, Frp, nå i dag i regjering, med ansvar for innvandring, justis og finans. Og dét tror jeg ikke blir formidlet til tyske turister i Norge.

– Restriktivt

– Hva overrasket deg mest på turen?

– Det er vanskelig å se sitt eget land med friskt blikk. Men jeg kan nok bedre forstå fascinasjonen for Norge som turistland. Også ble det tydelig for oss hvor kontrastfylt Norge er, sier Norheim, og trekker frem en flyktning som de møtte i Bergen, og som Häusser kjente. Han var opprinnelig fra Afghanistan, og bodde i Norge. I dag er han flyttet til Hamburg, fordi kona ble nektet opphold i Norge.

– Hans historie forteller også om en side som turistoperatørene heller ikke vil formidle: At Norge er et veldig restriktivt land overfor alt som er fremmed. Jeg klarer ikke bare å se et land som natur, men vil se det som samfunn. Og da er jeg ikke bare stolt over å være norsk. Det er ikke bare idyll.

LES MER:

• Test deg selv: Hører du hjemme i Øst- eller Vest-Tyskland?

• Mange kristne sto først i kampen mot DDR. Men noen prester lukket døra for aktivistene

• Tyskland har ikke utnyttet muligheten som 1989 ga, mener frittalende teolog

---

Jørgen Norheim

• Romanforfatter, født 1952, oppvokst i Sollia og Vestre Slidre.
• Norheim er utdannet historiker, og bor i dag i Berlin.
• Adjutanten (2008) ble nominert til Brageprisen, mens Ingen er så trygg i fare (2002) ble nominert til Nordisk råds litteraturpris.
• Aktuell med Norwegerstraße (Samlaget, 2019), som han har skrevet sammen med sin tyske kollega Alexander Häusser.

---