'Hvem sitt håp snakker vi om?'

Jürgen Moltmann er en av etterkrigstidens største teologer, og hans håpsteologi har inspirert både politiske og sosiale bevegelser verdensvidt.

Tirsdag ble han kreert til æresdoktor på MF vitenskapelige høgskole. Til et fullsatt auditorium og med TV-overføring til kantinen foreleste 92 år gamle Moltmann om sin håpstenkning. Deretter ble det holdt paneldebatt om hva dette skal bety i 2018. Hva måtte skje med håpsteologien for at den skal kunne være relevant for mennesker som har opplevd traumer, eller der håpet om en forandring av livssituasjonen virker fjern?

LES OGSÅ: Frelseshåp som forandrer hverdagen

Historiesyn

Daniela Lucia Rapisarda som nylig avla sin doktorgrad ved MF, viste til erfaringer fra arbeid blant etiopiske kvinner som hadde kommet til Europa etter en farefull ferd over middelhavet. Hun spurte hvilket håp som var relevant for flyktninger på en slik båt.

– Er det et håp for livet etter døden? Eller er det håpet om et anstendig liv her og nå? Jeg mener ikke at dette er gjensidig utelukkende, men jeg spør hvordan teologien kan reflektere over håp som er relevant for disse menneskene, sa hun, og pekte på at den historieforståelsen som har preget håpsteologien ikke nødvendigvis gir mening for mennesker som er preget av traumer, og som sitter med en sirkulære tidsopplevelse, der fortiden stadig smelter sammen med nåtiden. Med utgangspunkt i innvendinger fra feministteologi, advarte Rapisarda mot å plassere håpet ved slutten av en lineær historiefortelling.

– Blir tradisjonell håpsteologi overhodet relevant for mennesker som sitter med traumeerfaringer?

– Hvis jeg skal si hva jeg mener kommer først, så er det håpet «her og nå»: Hva kan vi håpe på her og nå, er det mest brennende spørsmålet. Og da blir også spørsmålet hva kristen teologi har å si i forhold til dette? Vi har vært veldig fokusert på den lineære, positive historieteologien, og kanskje trenger folk også et mer langvarig tidsperspektiv. Men jeg mener vi må holde de to dimensjonene sammen, sier hun til Vårt Land etterpå.

– I hvilken grad er tradisjonen og tekstene i stand til å adressere en mer sirkulær tidsopplevelse?

– Bibelen sier veldig forskjellige ting, så spørsmålet er hvilke tekster du bruker. Da trenger du en hermeneutikk, og vi trenger også en traumehermeneutikk, samt en hermeneutikk som utvikles fra en migrasjonsteologi. Den kan si noe om hvilke tekster som snakker i denne situasjonen, og hvordan bruker vi dem best.

Håp for hvem?

Men hva var de mest brennende spørsmålene – som man trengte en håpsteologi til i dag? Klimaspørsmålet, flyktninger og forholdet til «de andre» ble nevnt i debatten. Men flere av respondentene mente utfordringene gikk langt utover politiske saker. Nytilsatt dogmatikkprofessor ved Teologisk Faktultet, Werner Jeanrond, pekte på et problem for teologien: Han viste til at Moltmann hadde pekt ut at teologien var aktuell på tre plan: I offentligheten, i kirken og i akademia.

– Men i dag er alle disse tre i forandring. Vi kan ikke anta at det finnes noen felles referanseramme. Vi kan ikke gripe disse tre offentlighetene lenger, sa han, og gjentok Rapisardas spørsmål:

– Hvem sitt håp snakker vi om? Hvor blir håp artikulert? Og for hvem? Er det bare mitt håp? Eller på hvems vegne? sa Jeanrond. Dette var hans første offentlige opptreden i Norge. Tyskeren er katolikk og har jobbet selv med håpsteologi.

LES OGSÅ: Troens muligheter kan tilta gjennom vitenskapen

Ikke prinsipp

Han konstaterte at han sto på Moltmanns skuldre, men la til at det var en aksentforskjell mellom hans egen tenking og Moltmanns i det han nærmet seg håpsteologien først og fremst fra et kjærlighetsperspektiv. Senere i samtalen markerte han avstand til Ernst Bloch, hvis trebindsverk Prinzip der Hoffnung var en viktig inspirasjonskilde for Moltmanns befatning med håpsteologien.

– Håpet er ikke et prinsipp. Det er derimot en invitasjon til tillit og kjærlighet, sa Jeanrond, og skjelnet mellom «håp», forstått som at man for eksempel vil ha et godt liv for barna sine, og et radikalt håp.

– Et radikalt håp innebærer at du lar deg bli transformert av håpet. Håpet går sammen med sjelens mørke natt. Det er en invitasjon til å stole på Guds tilstedeværelse, som kommer på uventede måte, som kommer når vi er til stede i hverdagen, sa han, og konstaterte at selv om mye i verden kunne se håpløst ut, «så er det håp»

– Og vi er alle subjekter for håpet. Vi blir alle blir invitert til å gi form til håpet – som Gud har gitt til oss alle, og ikke bare enkeltvis, sa Jeanrond.