– Hva ­ville skje om vi bare slappet av og ­tenkte at nå er det gått enda en dag

Anne Anita Lillebø - du er prest og veileder for meditasjonsmiljøet Pusterom i Paulus kirke. Hva vil du si til meg som konstant, hver dag, har dårlig samvittighet for at jeg ikke ber mer, mediterer mer?

– Da vil jeg si, det er et privilegium å kunne sette av 20 eller 40 minutter til å sitte stille hver dag. Alle får ikke det til. For noen gjør det godt, for andre er det kanskje bedre å løpe en tur, eller gå en tur for å få sol og lys og luft. For andre er driften mot det åndelige, mot Gud og det metafysiske å jobbe ­politisk, engasjere seg, arbeide for mindre fattigdom i verden, mindre urettferdighet, fredsarbeid eller arbeide for klimaet – det er kanskje mer nyttig for det store fellesskapet, enn at vi sitter stille. Det å vite at Gud er med i det.

– Sier meditasjonslæreren. Hvor er du på den på skalaen?

– Ja, nå mediterer jeg ikke fryktelig mye, ikke så mye som før. Og når jeg gjør det, gjør jeg det fordi det er godt. Jeg er prest, mamma, det er lekser, det er familieliv, det er ikke så mye tid til ro og stillhet. Da må jeg bare hvile i det som er. Meditasjon kan fort bli noe vi pynter oss med – «jeg har meditert i 20 år», liksom, det kan jeg jo si og det høres veldig fint ut. Jeg synes Notto Thelle treffer når han sier at meditasjon og åndelige øvelser er noe vi gjør for å utvikle oss selv – men hvis det ikke gagner andre, så kan jeg bare la være. Altså hvis meditasjon bare er noe vi sitter og pusler med. Det er klart han sier det mer nyansert, og det mener jeg også. Men jeg blir redd når åndelige øvelser og åndelig veiledning slår over i krav. Luther sier at nåden har vi fått, vi trenger ikke gjøre noen ting. Så: Hva ville skje om vi bare slappet av og tenkte at nå er det gått enda en dag i nåden. Nåde er nåde, det er godt nok.

– Vi leser og hører om prester som går i daglig stress og dårlig samvittighet fordi de ikke ber mer. Bør prester be mer?

– Ikke nødvendigvis. For bønn er ikke én, definert ting. Det kan være mye, vi er forskjellige, vår kropp og våre sinn er naturlig nok skrudd forskjellig sammen. Noen vil oppleve at de har så mye å tenke på at hjernen bare legger ut på tur, du klarer ikke å synke ned i noe som helst.

– Hjernen er på tur, den kjenner jeg igjen ...

– Ja, men sant, vi tror vi kan organisere virkeligheten, kontrollere virkeligheten slik at vi får ro eller at vi ... det stilles så mange krav til oss. Jeg er vel en av dem som får lov til å si at det blir for mange kristelige krav, også til fromhet. Det burde være nok bare å tro.

– Kristent liv er gjerne avhengig av en liten touch for ikke å miste fotfestet, et lite tegn, en liten berøring. Trenger du noe sånt, har du opplevd en slik berøring – at du kan si at «ja, dette var Gud!»?

– Nei. Men jeg opplever sterkt at Gud er mellom eller i de gode møtene og i det som driver meg til å akseptere andre, toleransen. Gud er den som utfordrer meg til å se andre med et kjærlig blikk, Gud er nok mer i det som møter meg i de menneskene jeg treffer – eller ved å se trærne bli grønne og at grunnen jeg står på er fantastisk. Gud er det som bærer – uten at jeg noen gang har sett eller kjent eller følt noe. For meg er ordet Gud uttrykk for dette større i tilværelsen som vi ikke har språk for, og så må vi på fattigslig vis prøve å sette ord på det. Gud for meg, det er insisteringen på at «jo, men det er kjærlighet i verden, jo det er gode mennesker, jo det er en vilje som vil godt, jo det er mennesker som bryr seg. Når jeg ikke tror på mennesker, så er det Gud. Når jeg ser noen som faller om på gata og noen hjelper, så tenker, ja, Gud er god. Denne store viljen til å gjøre en forskjell, den kommer fra Gud. Jeg tenker av og til at jeg er heldig, på sett og vis, siden jeg ikke sitter fast i noen fast kristendomsform.

– Tilbake til meditasjonen, du har sagt at den – hvis den praktiseres – også kan være en ­forsoningsøvelse, forsone seg med hvem og hva?

– Jeg har vært med på fem/seksdagersmeditasjoner hvor temaet var å forsone seg med sin historie og med mennesker – dette at en vil anerkjenne sin historie, også den vonde delen av den. For ­eksempel: Noen kan ha såret meg, med eller uten hensikt – vanligvis skyver vi dette ansiktet bare fra oss. Men da har jeg altså vært så stille i sjela at jeg kunne sanse hva dette ansiktet hadde gjort med meg, og at det gjør vondt. Jeg satt helt stille i meditasjon, kjente klumpen i magen jeg kjente hvor det ble vondt – og dagen etterpå hadde jeg gangsperre i låra fordi jeg hadde vært sint ... og tårene begynte å renne, de rant og jeg tørket dem ikke bort. Jeg satt stille og kjente at de tørket på kinnene og at huden brant av salt og vann. Og så er det så deilig med meditasjon at når det er over, så ringer klokka og da skal du gjøre noe annet, da skal du spise, drive i hagen, arbeide med å hjelpe andre, sove. Så meditasjon er en veldig fin øvelse i å legge fra seg ting, fordøye ting. Men det er et privilegium å ha tid, det vil jeg holde fast på.

– Når gikk det opp for deg at meditasjon var fint – for deg?

– Forelskelsen i meditasjon, tror jeg, kom da jeg drev med fjellklatring mens jeg var student, jeg kjente igjen konsentrasjonen og disiplinen – du må sjekke utstyret ditt, du skal gå herfra til dit, du må vite at du har med deg det du trenger, også for å komme ned igjen, du må huske mat og drikke for ellers kan det gå skikkelig galt. Konsentrasjonen du kommer i når du begynner å klatre gjør at du slipper å tenke, du har bare to hender, kropp og stein. Og det skal du holde styr på. Det jeg kjente igjen fra klatringen var at kroppen, eller jeg, samlet meg, jobbet sammen, eller kom i sammenheng med meditasjonen.

– Bibelen, naturligvis – men vi har alle noen «sidebekker» som renner til oss og utdyper det vi selv erkjenner, inspirasjon?

– Mitt liv er nok preget av filosofen Gianni Vattimo,som har skrevet boken Jeg tror at jeg tror ... veldig god tittel. Han er katolikk, kommunist og homofil (det siste fronter han ikke noe særlig). Han skriver om å gjenoppdage sin tro, han sier at det eneste han har, er at han tror at han tror. Han er opptatt av teologi – det står i Efeserne 4.6 eller Galaterne 4.6 eller 6.4, jeg er dårlig på sånt – at «Gud har tømt seg ut i verden». Det vi som mennesker har, er at Gud har tømt seg ut i relasjonene mellom oss, ved å bli inkarnert og å dø. Og ved å dø på korset, gjør han én gang for alle slutt på den voldelige guden eller den guden som har vært voldelig mot menneskene, slik vi kjenner det fra Det gamle testamentet. Det vi har nå, er at vi er utlevert til verden, til hverandre - caritas. Altså kjærlighet i praksis – eller diakoni, om du vil.

– Er du «prest» fra barnsben av?

– Jeg kommer ikke fra en prestefamilie, hvis det er det du mener? Jeg er fra ei lita bygd med 40 hus på Vestlandet. Ei venninne har fortalt meg at hun husker at mor hadde ei blå andaktsbok, som hun leste i hver dag. Far var på sjøen, og når det var storm i Nordsjøen, levde vi jo i uvisshet - var han kommet i land, hadde han kommet fram – hvor var han? Når det var storm eller orkan, fikk jeg ligge inne hos mor. Og da var det sånn at først skulle hun være stille og da skulle også jeg være stille, jeg syntes det var veldig anstrengende. Så tror jeg vi ba Fader vår og sang en godnattsang, og så takket hun for dagen som hadde gått og ba om at vi måtte alle få stå opp til en ny dag i morgen. Jeg har tenkt – det var der jeg fikk med meg respekten for ritene. Det er mulig jeg er naiv, men når vi takker for vennskap, landet vårt og maten, vi som er så rike ... hadde vi takket mer fra dypet, så hadde det kanskje vært litt lettere å dele, også.

– Er det i det hele tatt noe som skiller kristne mennesker i dag fra andre?

– For meg er gudstjenesten søndag ukens 
forankring, en syklus som går fra søndag til søndag. Da ber jeg om tilgivelse, der får jeg tilgivelse, der ­angrer jeg og får ta i mot velsignelse, altså en ­restart. ­Jeg bæres av et fellesskap. Hvis vi som kristne holder på med den individualiseringen som samfunnet er opptatt av ellers, så er vi jo med på en 

ukultur.