Hva er det vi tror på når vi tror på Gud?

Hva kan vi bruke Gud til? Hva om Gud ber oss gjøre noe vi ikke vil gjøre? Regissør Petter Næss tror de tre pingvinene i Arken sørger for at det vil bli stilt mange spørsmål.

«Fabulerende og underfundig om Guds eksistens og de store spørsmålene.» Slik oppfatter han Ulrich Hubs fortelling om de tre pingvinene som må dele på to billetter til Arken. Etter å ha smuglet tredje pingvin om bord venter 40 dagers seilas i frykt for hvilken straff de må ta.

Syv sanger i teksten trengte melodi, og Næss tenkte umiddelbart på Lars Lillo-Stenberg. De samarbeidet også i forbindelse med filmen om Elling og Kjell Bjarne.

LES OGSÅ: Johanna (11): – Gud er veldig, veldig slem

Naiv

Da Næss leste barne­boken om pingvinene, slo det ham at dette var noe Erlend Loe kunne ha skrevet – der det snakkes neddempet om de store tingene.

– Slik det er med Lars Lillo-Stenberg også – begge tør de være stille, naive og enkle. Begge to responderte og sa at dette var noe de kunne være med på. Her er vi inne på en tone som vi tre har felles, forteller Næss.

Denne trioen av «naive og enkle» har så tatt tak i den tyske barneboka og laget en barneforestilling for voksne.

– Eller kanskje er det en voksenforestilling for barn fra seks år og opp. I hvert fall er det blitt en familieforestilling som tør å ta dilemmaene på alvor uten å tilpasse dem for barn, sier regissøren.

Da Tredje Pingvin vil kverke en sommerfugl, blir den stoppet. Du skal ikke drepe, sier Første Pingvin, for det har Gud sagt. Da er de i gang. De har fått enda mer å krangle om. Hvem har skapt all isen og snøen rundt dem?

– Gud kan ikke ha vært særlig inspirert da han lagde dette, sier en av dem. Det er en umiddelbar og enkel måte å snakke på. Det er ikke sofistikert, men veldig sant, spontant og innholdsrikt. Slik barn kunne ha sagt det, sier Næss.

Passer støtt

Han minner om at det å bli voksen i stor grad handler om å bli flink til å lyve eller skjule bedre.

– Hvordan passer denne forestillingen om Gud inn nå?

– Passer bestandig. Gud dukker opp litt tilfeldig, og deretter er de i gang med å forklare Gud. Først som en motivasjon for ikke å drepe sommerfuglen. Det handler mye om hvordan vi bruker Gud etter behov og tilpasser Guds kvaliteter og krefter etter om man trenger ham til å true med eller behage noen eller stille sin egen frykt. Som det blir sagt «hvis vi ikke tror på Gud, hvorfor snakker vi så mye om ham?» Svaret kommer sånn: «Kanskje fordi vi ikke skal føle oss så mye alene.» Opplevelsen er at Gud handler om tilhørighet. I beste fall en tilhørighet til en større kraft, men denne kraften har vært misbrukt til alle
tider og misbrukes i vår tid for å oppnå makt.

Følelsen av ensomhet i den store eksistensen tror Næss er en evig aktuell størrelse. Som liten kan han huske hvordan han fikk mammaen til å stille angsten hans ved å fortelle om himmelen og livet etterpå.

– Om hun trodde på det selv vet jeg ikke, men det virket. Jeg fikk sove, forteller Næss.

LES OGSÅ: Da Gud tordnet og lynte

Aner ikke

Pingvinene ligger der i bunnen av båten og aner ikke at de er med i en av Bibelens urfortellinger om Noah og Arken. To av dem har hørt om Gud. Den tredje aner virkelig ikke. Først da reisen er endt, går det opp for dem at de ikke hadde behøvd å være med. De kan jo svømme. Det var panikken som drev dem om bord. Regissøren prøver å stille seg sammen med pingvinene.

– Tredje Pingvin går fra å være rabulisten til å bli den som ikke finner seg i at folk skal tolke Gud som de vil. Det er bare én måte å tolke Gud på. Der ser vi fødselen av en ekstremist. Hvordan gudstroen utvikler seg dem imellom fra en overbevisning til tvil, til frastøting – den konstante søken etter hvem Gud kan være for hver og en av oss.

Slik håper han at forestillingen kan stimulere til kritiske spørsmål om hva vi velger å bruke Gud til. Også betydningen av medmenneskelighet er sentral. Her er det tre pingviner, og det er en for mye. Kan man da jukse for å få med alle? Denne medmenneskeligheten tror han kanskje er den viktigste meldingen fra pingvinene.

– Hva bruker du Gud til?

– Jeg er et naturmenneske som finner tilhørighet og sammenhenger ute i naturen. Der kan jeg oppleve en tilknytning til et 
større hele. Nærmere kan jeg ikke definere det. Jeg bruker i hvert fall ikke Gud som et maktmiddel overfor andre.

LES OGSÅ: Martyrer – voldsomt godt teater

Matte menn

– Den naivistiske tonen, er det tidsånden på et vis?

– Det kan hende. Det har vært mye om tilkortkomne menn de siste tiårene, som Erlend Loe har beskrevet. Og Lars Lillo-Stenberg synger «mor hvor ble du av». Mye handler om bare å si ting rett ut og så blir det kunst fordi det er befriende at noen sier det rett ut. Vi likte Elling og Kjell Bjarne fordi de ikke var tilpassede vesener som var gode på smalltalk og smartness.

– Å tillate seg å tåle de enkle setningene har en kraft. Å strippe det ned til ren essens er noe jeg liker. Jeg har tidligere i livet brukt mye krefter på å være forstandig og pakke budskapet inn slik at jeg skal framstå som en smarting. Jeg sammenligner meg ikke med Picasso, men han sa: «Da jeg var barn, kunne jeg tegne som en voksen, og hele mitt liv har jeg brukt på å prøve å lære meg å tegne som et barn». Jeg nærmer meg 60, og liker å tenke at jeg vil prøve å gjøre ting så enkelt og kanskje naivt som mulig, sier Næss.