Husker du Josef? Ikke han som elsket Maria, men han andre

Marianne Lystrup

Unggutten Josef er nok en av de mest slitte filtfigurene på søndagsskolens flanellograf. Han med den fine kappen som brødrene dro av ham, før de kastet ham i en brønn og etter litt betenkning solgte ham som slave til en forbipasserende karavane. Han som stolte på Gud, var supergod til å tyde drømmer og ble Faraos høyre hånd i Egypt – for å dra livshistorien i lovlig korte trekk.

Oldebarnets dramatiske liv. Men slik er det jo med en del av bibelhistoriene – de er ganske knapt fortalt i Bibelen. Josefs er faktisk ganske fyldig, sammenlignet med en del andre. Likevel er det enda mer kjøtt på beinet i den boka IKO-Forlaget gir ut nå, der den gode forteller Tor Åge Bringsværd legger ut om denne sønnen som Abrahams sønnesønn Jakob fikk med yndlingskona Rakel. Det er blitt en engasjerende fortelling som både barn og voksne vil kunne ha glede av å lese. For han har gått til kilder i både islam, jødedom og kristendom for å finne stoff om denne karakteren, som naturligvis er viktig i alle religionene med Abraham som urfar.

Dengang der, her og nå. Bringsværd plasserer fortellingen kjapt geografisk og tidsmessig. De bibelske navnene Kanaan og Ur «oversettes» til Palestina, Israel og Irak, som vi lett kan se for oss i dag. På den måten opplever vi at dette ikke er eventyr, men noe som faktisk har skjedd. Det er en god inngang til fortellingen, som etter hvert utfolder en rekke hendelser som åpenbart tilhører troens verden mer enn historikernes. Og det er vel nettopp i dette skjæringspunktet Abraham, Isak og etter hvert Josef befinner seg for mange i dag. For over hundre år siden var det vanlig å anta at Josefs oldefar Abraham var en historisk person, men utover på 1900-tallet ble det stadig mer vanlig å tenke at han kunne være en rent litterær skikkelse (kilde: Store Norske Leksikon).

Uansett, hvis man ikke leser Bibel, Koran og Tora fullstendig uten poetiske briller, kan man lett leve med at det finnes en omdiskutert historisk kjerne i fortellingene om disse personene. Det viktigste er faktisk hvilken betydning det overleverte budskapet har hatt gjennom århundrene. Og det vil antakelig være forskjellig avhengig av hvilken av de tre religionene man tilhører. For jødene er disse overleveringene, som i henhold til bibelvitenskapen fikk sin endelige form omtrent midt på 500-tallet før Kristus, å betrakte som et israelittisk nasjonalepos, som legitimerer deres identitet. Mens kristen forkynnelse ofte har brukt disse historiene til å underbygge sentrale sider ved troen – som tillit til Gud og lydighet mot Ham.

Sammensatt person. Så hva opplever vi ved å zoome inn på Josef i dag?

Tor Åge Bringsværd løfter ham elegant fram for oss, gjennom sin måte å gjenfortelle overleveringene på. Han trekker fram sånt som vi kan kjenne oss igjen i: misunnelse, forfengelighet, kjærlighet, ære, hevnlyst. Josef framstilles nøkternt som en sammensatt person, ikke en helgen som bare hadde positive sider. Bringsværd viker heller ikke unna å ta med den bestialske hevnen sønnene til Jacob setter i verk for å hevne ærekrenkingen av søsteren Dina.

Saklig er forfatteren også når han viderebringer noen av overleveringene om magiske hendelser Josef er blitt innhyllet i gjennom jødiske og islamske legender – som for eksempel en snakkende ulv, giftslanger som ikke skader ham og en engel som smetter en diger stein ned i brønnen Josef blir kastet i, slik at han ikke drukner. Små faktabokser kommenterer dette, samt en del fenomener i fortellingen som norske lesere ikke kan forventes å skjønne uten videre. Boksene har små vignetter som sier noe om innholdet. Disse er nøkternt tegnet av Thomas Falla Eriksen, som også har laget enkelte røffe, tegneserieaktige illustrasjoner i svart-
hvitt.

Beveger oss. Dermed blir boka både lærerik og engasjerende. Eventuelle budskap man måtte kunne trekke ut av den, må man finne selv. Det skulle til gjengjeld være enkelt, så dramatisk og sammensatt som historien er. Jeg gir Bringsværd rett, når han selv konkluderer slik: «Det er mye som beveger og interesserer oss i den, selv etter disse snart tre tusen årene».

En sann 
myte.