Hjertene slår i takt

– Jeg må innrømme at det første året vi satt i koret tenkte jeg skal vi aldri bli eldre enn 17 år? Det er en viss røffhet eller bryskhet i omgangstonen. Det var nesten så jeg tenkte at jeg måtte få testosteronsprøyter for å bli en sånn mann som skjønte de vitsene, sier Gunnar Martinsen.

I mange år har han sunget i Mannskoret, som ble startet for omtrent femten år siden av blant andre DumDum-vokalist Prepple Houmb. Fordi mange av sangerne er kjente fra andre arenaer, har de vernet om det lukkede fellesskapet. Her har ingen sluppet inn. Før nå.

Kreften kom

Da korets dirigent Ivar Krogh Vold ble syk med uhelbredelig kreft, fikk regissørene Petter Sommer og Jo Amund Svendsen være med inn på øvelsene. For hvordan reagerer et slikt mannsfellesskap når livet plutselig er ved slutten for ham som leder dem?

– Det er nesten som om man tror at menn kommer fra billighyllen på Ikea, at vi er så enkle og ikke har følelser. Kanskje snakker vi ikke så mye om det, men vi er sammen om det. Da Ari Behn fikk sin første datter, sa han at han hadde lyst til å gå ut og skyte en bjørn. Det kjenner jeg meg igjen i. Man vet ikke hva man skal si, men man har lyst til å skrike, lyst til å gjøre noe, sier Martinsen.

Martinsen jobbet i tjue år med døende kreftpasienter ved Hospice Lovisenberg. Nå jobber han som familieterapeut.

– Man har funnet ut at kvinners lidelse kan bli mindre jo mer de snakker om krisen, men for menn blir lidelsen større jo mer de snakker om det. Det fine med koret er at vi bare kunne være sammen. Alle visste hva det handler om, hva som ville skje, og vi trengte ikke snakke om det. Det er så godt bare å kunne være sammen. Det blir et uuttalt fellesskap, sier Martinsen.

LES ANMELDELSEN: Sang, samhold og død

Farlig isolasjon

Da Krogh Vold ble syk, fikk sårbarheten plass midt i barskheten. Kameratene hadde tullet med at de skulle synge i hverandres begravelser, men ingen trodde det noen gang skulle skje. Selv publikum lo da de sa det fra scenen. Men i denne filmen gjør de det for første gang.

– Vi lever i en individualistisk tid, der lykken for mange blir et mål man skal oppnå. Kanskje gjør dette livsalvoret som en slik kultur skaper at gleden blir borte for oss. Men i dette korfellesskapet virker gleden så nærværende?

– Det å være hedonistisk og individualistisk, og hele tiden gjøre det du vil, fratar mennesker både evnen til og gleden over å være sammen. Jeg tror ikke vi noensinne har det bedre enn når vi har det sammen. Det som folk sliter med er følelsen av å være alene. Følelsen av å være alene gjør deg først redd, og deretter blir du likegyldig. Isolasjon er kjempefarlig. Ivar var den totale motsatsen til det – han var en som så folk, som bød på seg selv. Han visste at sammen er vi sterke, alene er vi ingenting.

Gutterom

Petter Sommer regisserte og filmet dokumentaren sammen med Jo Amund Svendsen. Han forteller at filmen gir et innblikk i et unikt mannsfellesskap der ingen har fått tilgang før.

– Det var forlokkende å undersøke hvordan menn er sammen med andre menn. Fordi mange i koret er kjente, har de vernet sterkt om dette private rommet, «gutterommet». Dynamikken er nok ganske lik enten det er et kor eller en fotballgarderobe. Slike «gutterom» er arenaer der man har en veldig karslig måte å være sammen på. Jeg var nysgjerrig på hva som ville skje når et sånt miljø fikk en stor livskrise i fanget, sier Sommer.

At han ikke selv har en sånn gjeng, gjorde det spennende for Sommer å undersøke fenomenet.

– Mange menn har ikke så stor vennekrets når de blir eldre. Underveis spurte meg selv om jeg egentlig har de vennene jeg trenger. Hvor nær skal man egentlig slippe kamerater innpå seg? Veldig mange menn er ikke så glad i å vise svakhet, men det har jo også sin pris, sier Sommer.

Kjempekick

– Det er noe med å synge sammen. Det å synge sammen er helt fantastisk, fordi du er del av en større enhet. Jeg skulle ønske jeg opplevde dette da jeg var tenåring. Jeg spilte ikke fotball, så jeg hadde ikke det fellesskapet. Det med å gjøre noe sammen som er større enn seg selv, det er helt fantastisk. Uansett hvem vi er, uansett hvor vi skal, så er det 27 røster som blir én røst, og det er det største kicket i verden. Da kjenner jeg at jeg glemmer tid og sted. Når vi går opp i den høyeste felles enheten – det er vakkert, sier Martinsen.

– Det er noe med sangen som er veldig ren, forløsende og personlig. Det binder folk sammen. Jeg har hørt noen si at «når man synger sammen i kor så begynner hjertene å slå i takt». Jeg vet ikke om det er sant, men det er et fint bilde, sier Sommer.

Spøkte med død

– Koret hadde en dirigent som kunne prate helt fritt om at han var syk og skulle dø, og spøkte ofte med det. Det gjorde at gutta orka å være med på det. Fellesskapet ble mye sterkere, de klarte å sette pris på det de hadde sammen, og å ikke ta det for gitt, sier Sommer.

– Vi hadde nok ikke laget denne filmen med en idé om at dette bare skulle være trist; det finnes jo mange filmer om folk som skal dø. Selv liker jeg filmer som veksler mellom alvor og humor, og dette er et kor med mye humor. De er hysterisk morsomme på konserter, og på øvelsene går det knapt et øyeblikk uten at noen får de andre til å le, sier Sommer.

– Ivar var en hel mann som viste han hadde følelser, og han gjorde det på en måte som gjorde at vi kunne følge etter. Det gjorde oss mer tolerante med hverandre. Vi ble mer oppmerksomme på hvem vi vil være, sier Martinsen.

– Arrester meg hvis jeg høres ut som en lærebok i sorg. Jeg vil ikke bli noen Per Fugelli light. Jeg vil bare være en mann blant menn, sier Martinsen og ler.