– Hjemme vitser vi med at mannen min tror om kvelden og tviler om morgenen, mens jeg tror om morgenen og tviler om kvelden

Ellen Merete Wilkens Finnseth, den nye boken din, Berøringen, handler om det umulige møtet mellom Gud og mennesket. Som du mener er mulig, uten altfor mye kav?

– Jeg tror det er mulig, og mener jeg har erfart det også. Kav er jo aldri bra, men dette å søke Gud kan jo heller ikke bli en «venstrehåndsting». Det ­involverer mitt dypeste jeg og øyeblikk av full oppmerksomhet.

– «Mysteriet» – skriver du – «er når det mektige og vakre åpner seg»?

– Det skjer kun sjelden, at det altfor store ­finner vei igjennom sansenes irrganger, sprenger åpne rom av klarhet og lar oss gjenkjenne en flik av ­underet. Dette som er så virkelig at min egen ­eksistens blir uvesentlig, dette som berører meg så tydelig at jeg kan slippe min klamring et kort øyeblikk, og falle på plass, akkurat på min plass i gledens tyngdepunkt.

– Du sier «kun sjelden». Jeg har en fornemmelse av at vi går rundt og snakker mysterium hele tiden – for tiden?

– Kanskje. Jeg tror mysteriet er der. Hele tiden. Men vi fatter det ikke hele tiden. Vi er blinde for det og forventer kanskje ikke at verden skal ha en dypere mening. Men kanskje er der, som jeg skriver, en som « ... venter på at jeg skal modnes og bli modig nok til å oppdage dette blikket som følger meg gjennom hverdagene, tålmodig som pusten selv». Kanskje er vi hele tiden båret av en som ­
« ... vogger meg taus og selvfølgelig som moderen vogger det ufødte barnet. Og venter på et møte».

– Ordet trosbevis står sterkt i mange kretser – dette at Gud manifesterer seg så kraftig gjennom «mirakler», hendelser og sammentreff at det er påfallende?

– Det gir meg ikke så mye mening. Nei, altså, jeg er helt åpen for at det finnes mennesker som har fått den gaven det er å ha en mye mindre komplisert tro, en slags god naivitet. Noen ganger ønsker jeg at jeg skulle hatt den. Og jeg tror at det er veldig viktig at de som har den er i verden, jeg vil på ingen måte underkjenne det. Men den gaven har ikke jeg fått.

– Så den flammende følelsen, dette at Gud ­brenner i sjelen, det er ikke deg?

– Slik vil jeg ikke uttrykke det. Sterke troserfaringer er også en del av min erfaring, heldigvis. Men det er ingen motsetning mellom det, og å oppleve perioder med tvil. Hjemme vitser vi med at mannen min tror om kvelden og tviler om morgenen, jeg tviler om kvelden og tror om morgenen. Jeg holder meg til at Gud er større enn mitt lille hjerte. Han kjenner meg bedre enn jeg våger å tro.

– Hvorfor er det så vanskelig å forholde seg til en personlig Gud i vår tid? Vi holder det på «teologisk» avstand. Forfatteren og essayisten Svend Kærup Bjørneboe er mildt nådeløs når han ­skriver om folk som spør ham hvilket gudsbilde han har? Da svarer han (fritt gjengitt): Det kan da ikke være enkelt å be aftenbønn til et «gudsbilde»?

– Det er jo nettopp det. I boken skriver jeg at det personlige er Guds bølgelengde. En av kirkefedrene jeg skriver om, Gregor av Nyssa, begynner en veiledning i bønn med å skrive om «den fullkomne veien», men konkludere med at det fullkomne er å være Guds venn. Det personlige elementet er en umistelig del av den kristne mystikken. Det er bare i en personlig relasjon at det er mulig å overgi seg. Jeg har også perioder hvor den biten blekner veldig. Men, igjen: Jeg tror også Gud er større enn det vi velger å definere som det personlige. Jeg møter ofte den tanken at Jesus-skikkelsen hører til i den konkrete verden, mens Gud er et mysterium, noe utenfor. Jeg vil si: Jesus er et mysterium, og det er vi mennesker også.

– «Dette blikket følger meg gjennom hver-­dagene», skriver du. Det er det himmel over. Det er lett å si det, vi sier det hele tiden, fordi vi er blitt fortalt at sånn er det. Mens det slett ikke kjennes sånn, alltid. Noen opplever det helt ­genuint og tror på det og lever med det helt ­bevisst. Har det noe med alder å gjøre?

– Det er kanskje noe som blir tydeligere med årene­ – det at vi virkelig kan tro at det er et blikk som følger oss. Når vi er unge har vi en slags ­fasitliste, kanskje. Og så opplever vi etter hvert at det handler om levd liv og at vi aldri kan «få tak» på Gud, knapt nok på oss selv, tenker jeg. Men jeg opplever også at de gamle kirkefedrene, Gregor av Nazianz ikke minst, har et så tydelig språk for dette med Guds ubegripelighet. Det er kanskje det som med årene gjør det mulig å ha en tro. Når hodet og hjertet forteller deg at hvis dette er noe, så er det en levende virkelighet som er mye større enn meg.

– Ja, hvorfor skulle vi ellers tro?

– Ikke sant. Hvis det ikke er noe som faktisk ser tilbake på deg og er «den dype sammenheng», som Grundtvig sier, så står du bare tilbake med den gjengse terapitroen.

– Jeg mener en tro man egentlig har gitt helt opp, men likevel fastholder for dens skjønnhet og trøst. Hadde det vært bare det jeg hadde hatt, så tror jeg at jeg hadde gått forbi for lenge siden. Den troen som er oppkalt etter Kristus, er et nærvær, en relasjon mellom mennesket og en helt ukontrollerbar Annen. Den vokser i den sulten og lengselen som strekker hånden ut etter liv. Derfor handler den også om ventetid, uvisshet og stadig nye vandringer i et ukjent landskap. Men også om overraskende møter og en etterlengtet berøring.

– Terapitro?

– Jeg tror ikke det er noe godt sted å lande. På sikt. Jeg tror vi kanskje av og til er der, alle – det er bølger, ikke sant, det der går jo frem og tilbake i livet. Men på sikt tror jeg at terapitroen bare skaper resignasjon. Det er et begrenset prosjekt, for å si det sånn.

– Hvor lenge kan vi leve med å kalle oss et «kulturkristent land», uten å ville ha så mye med det genuint kristne å gjøre – hvor lenge er det bærekraftig?

– Hva skal jeg si ... all historie flytter seg jo, ikke sant. Gradvis, så uthules de grunnsannhetene vi bygger på. Vi har lenge tatt en humanisme som i stor grad har vokst ut fra den kristne tradisjonen, for gitt – og så er det vel flere nå, som ser tydelige tegn på at det ikke lenger er en selvsagt ting, dette at man er opptatt av menneskeverd på den måten at vi har en felles grunn.

– Når du ber, du ber eller mediterer – jeg blir jo nysgjerrig på hvordan det skjer – er det med levende lys i en krok, kneler du, står på hodet, går tur ... det er mange muligheter, er det ikke?

– Nei, jeg sitter i min sofa. Det er best for meg. Jeg ber ofte på formiddagen. Jeg er så heldig å ha mulighet til det. Hvis det glipper for mange dager kjenner jeg at jeg mister mitt fotfeste.

– Ja, for det havarerer – vi får ikke satt oss, får det ikke til, rastløsheten kveler alle forsetter, vi går egentlig bare med kompakt dårlig samvittighet?

- Jo, av og til er det slik. Men for meg er ikke dette den dominerende erfaringen. Jeg har så ofte gått til Gud med hevet skulder og blitt overrasket over den kjærligheten som ser meg på dypet. For store krav og ambisjoner kan vi lett snuble i. Men det er lov å bare puste inn i øyeblikket og være hos Gud, forsøke ... og ta imot hans nåde og barmhjertighet over livet slik det nå er.