Hjelper 
voldtatte med 
livet som innsats

Neste fredag kunngjør Nobelkomiteen hvem som i år får den prestisjetunge fredsprisen. 
Denis Mukwege er nominert både av KrFs Hans Olav Syvertsen og SVs Audun Lysbakken. Hos de internasjonale bettingselskapene er Mukwege blant de store favorittene.

Siden krigen i Kongo brøt ut i 1996, har Mukwege anslagsvis behandlet 35.000 kvinner som er blitt utsatt for seksuell vold. Den første autoriserte biografien om den kongolesiske gynekologen er ført i pennen av svensken Berthil Åkerlund. Vårt Land møter forfatteren på en kafé i Stockholm.

– Mukwege har vært nominert til Fredsprisen hvert år siden 2009, og jeg håper han får den i år. Det vil i så fall være høyst fortjent. Hans innsats for kvinner som blir utsatt for systematisk seksualisert vold, er formidabel. Jeg så det på nært hold i flere måneder, og ble dypt rystet, men også imponert over hva ett enkelt menneske kan utrette for disse kvinnene, sier Åkerlund.

LES OGSÅ: Hjelper Kongos voldtektsofre får pris

Tapre kvinner

Åkerlunds bok er først og fremst basert på samtaler med Mukwege gjort på Panzi-sykehuset, hvor den kongolesiske legen ofte jobber 18 timer i døgnet.

– Jeg hadde en liten krok utenfor kontoret hans, og Mukwege­ snakket med meg i pausene mellom operasjonene. Det var eneste mulighet, for han jobbet nesten døgnet rundt. Kom det en mishandlet kvinne sent på kvelden, var det aldri nei i hans munn. Det hendte han sovnet under samtalene våre. Jobben er utvilsomt en livsoppgave for ham, men jeg fikk også inntrykk av at han elsket dette livet, sier Åkerlund.

– Fikk du møte de voldtatte kvinnene som kom til hospitalet hans?

– Ja, og det kunne være smerte­fullt. Samtidig var de ofte utrolig tapre, og gjorde tilsynelatende det beste ut av situasjonen. I tillegg til selve behandlingen, er det viktig for Mukwege at syke­huset han etablerte skal være et samlingspunkt hvor de misbrukte kvinnene kan forenes.
 Det var ikke uvanlig å høre latter, midt i smerte og elendighet.

[ LES MIN TRO-INTERVJUET MED DENIS MUKWEGE ]

Passivt regime

De utbredte voldtektene mot kongolesiske kvinner dreier seg gjerne om gruppevoldtekter, og utføres av bevæpnede, ofte uniformerte,­ grupper. Berthil Åkerlund 
anslår at det finnes 40 slike grupper i Kongo.

– De slåss om mineralene i landet, blant annet coltan, kassiterit og gull, og de bruker seksuell vold for å fordrive konkurrerende grupper. Det er disse ­destruktive kreftene Mukwege utfordrer, med fare for sitt eget liv. Trakasseringen av kvinnene
er en belastning for regimet i landet, men ved å opptre passive, blir de medskyldige.

– Hvordan var det å intervjue ham?

– Han snakket godt engelsk, var tydelig og rett på sak. Etter­ å ha lest det første kapittelet uten å ha noen anmerkninger, opplevde jeg at han åpnet seg, og viste meg full tillit. Samtidig var han fullt klar over hvor farlig det kunne være for ham å uttale seg om visse ting, blant annet på tvers av den strenge stammekulturen i landet. Da henviste han meg til kilder han kjente, og jeg har møtt omlag 30 slike.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Hårsbredd fra døden

I innledningen til biografien om den 60 år gamle menneskerettighetsforkjemperen, som snart foreligger i norsk oversettelse på Cappelen Damm, beskriver Åkerlund hvordan et attentatforsøk 25. oktober 2012 kunne ha frarøvet Nobelpris-kandidaten livet.

– Mukwege hadde nettopp kommet hjem for kvelden, da bildøren hans blitt revet opp, og han fikk et maskingevær mot hodet. Deretter ble han dratt ut på gårdsplassen foran huset sitt. En livvakt som fikk kastet seg over attentatmannen bakfra, ble drept. Mens Mukwege på mirakuløst vis greide å komme seg i sikkerhet, forteller Åkerlund, som på det tidspunktet var i Sverige.

En og en halv time etter attentatet fikk han telefon fra en ­bekjent av Mukwege om hva som hadde hendt. Åkerlund satte seg på første fly til Kongo.

– Da jeg kom frem til Bukavu­ i Øst-Kongo, var Mukwege i ferd med å fly fra landet – til Sverige,­ skulle det vise seg. Vi krysset hverandres veier. Da jeg fikk kontakt med ham igjen, var jeg spent på om han ville fullføre bokprosjektet vi hadde jobbet med et års tid. Det ville han.

– Kan boka, som er oversatt til fransk, Kongos offisielle språk, medføre en ytterligere risiko for Mukwege?

– Jeg tror ikke det. Hadde derimot historien hans blitt lest opp på radio, kunne det vært farlig.­ Mange kongolesere hører på ­radio, men nesten ingen leser bøker. De har et uttrykk: «If you want to hide something, hide it in a book.»

Kontroversiell pastor

Berthil Åkerlunds svenske bok om Mukwege, En levnadsberättelse, er gitt ut på Weyler Forlag, et sekulært bokforlag. Likevel var det forfatterens bakgrunn fra og kunnskap om pinsebevegelsen som var utslagsgivende for at Mukwege mente han var skikket til å føre livshistorien hans i pennen. Foruten Kirkens Nødhjelp i Norge, som i mange år har gitt betydelig støtte til Panzi-sykehuset, har også pinsebevegelsen i Sverige bidratt økonomisk. Norske pinsevenner var i sin tid økonomiske støttespillere for misjonsarbeidet til Mukweges far.

– Predikantfarens arbeid var en direkte inspirasjon for sønnen til å hjelpe de samme menneskene rent fysisk. Ved siden av legevirksomheten er også Denis Mukwege pastor i en menighet med omlag 700 medlemmer. Men han er kontroversiell også der, fordi han er atskillig mer ­liberal enn de fleste som går der.