– Muren var det ytre tegnet, men det som muren betød psykologisk, er ikke borte. Og den indre gjenforeningen er langt vanskeligere enn den ytre, sier Thomas Jeutner til Vårt Land.

I lørdagens hovedsak i Vårt Land kan du lese den dramatiske historienom Berlinmurens fall, og møte både Jeutner og Aram Radomski, den kjente fotografen som var først til å krysse grensen mellom øst og vest den dramatiske novembernatten i 1989.

9. november er det blitt 30 år siden selve symbolet på den kalde krigen forsvant.

Dødsstripe

På Jeutners arbeidsplass markeres dette. Han er prest i et helt spesielt kapell midt i Berlin, Forsoningskapellet.

Det ble reist i år 2000 og står nøyaktig på det som en gang var dødsstripa til Berlinmuren.

Hvis du beveget deg innenfor dette området kunne du være ganske sikker på én ting: Det var strengt ulovlig, og hvis du var heldig å slippe unna med livet i behold, kunne du være garantert å straffes på andre måter. Og her, i dødsstripa, sto det opprinnelig en annen kirke, Forsoningskirken.

Foto: Versöhnungsgemeinde, gjengitt med tillatelse

Kirken ble liggende midt i dødsstripen som skilte Øst- og Vest-Berlin. Alle historiske bilder: Forsoningsmenigheten, Berlin.

Dette var en nygotisk mursteinsteinskirke med et 75 meter høyt tårn fra 1894, reist i det som den gang var et arbeiderstrøk.

Da Berlinmuren ble bygget i 1961, ble menigheten delt i to.

LES OGSÅ: 30 år etter murens fall er den kjente forfatteren lei av å bli regnet som en 'underklasse'

Symbol på en umulig forsoning

13. august dette året begynte DDRs myndigheter å reise det som etterhvert skulle bli et stort festningsanlegg, en mur som skilte Vest-Berlin fra Øst-Tyskland. Kirkegjengerne som hørte til Forsoningskirken bodde i bydelene Prenzlauer Berg og Wedding, som havnet på hver sin side av muren.

Og snart ble både kirken og kirkegården fysisk murt inne mellom en ytre og en indre mur. Den var ikke lenger et symbol på forsoning, men snarere på hvor umulig forsoningen syntes.

Foto: Versöhnungsgemeinde, gjengitt med tillatelse

Arbeidet med å sikre grensen mellom øst og vest førte til at bygårder ble jevnet med jorden. I slutten av januar 1985 var turen kommet til kirken. Grepet skulle sikre fri skuddlinje for grensevaktene.

Kirken ble dermed sprengt. Først kirkeskipet, deretter gikk det høye tårnet i bakken:

LES OGSÅ: Kirken levde på nåde i DDR-tiden

For å sikre en fri skuddlinje langs Berlinmuren måtte alle bygninger vekk. I 1985 var turen kommet til Forsoningskirken.
Foto: Versöhnungsgemeinde, gjengitt med tillatelse

For folk som bodde i nærheten av kirken var dette en skjellsettende opplevelse. De følte seg maktesløse. Da menigheten året etterpå tok farvel med sin gamle kirke under en gudstjeneste, ble det holdt en egen 'Murpreken'. Her ble det sagt følgende:

'Når vi tror på symbolhandlinger, så vet vi at symboler har en stille kraft, de kan forvandle det umulige til muligheter'.

LES OGSÅ: Da DDR kollapset skjedde 'komplottet' under kirkens tak

(saken fortsetter under bildet)

Foto: Versöhnungsgemeinde, gjengitt med tillatelse

Minnes Berlinmurens ofre

Mange mennesker døde ved Berlinmuren. Og hver dag holdes en minnestund i Forsoningskapellet for de som mistet livet, fordi de ble skutt, eller fordi de var uheldige – slik som de to små jentene som falt ut i grenseelven Spree. Ingen turde å hoppe ut for å redde dem av frykt for å bli drept av grensepolitiet. Da redningstillatelsen endelig kom, var jentene druknet.

Også andre ofre for urett i verden blir husket på under disse minnestundene.

(saken fortsetter under bildet)

Thomas Jeutner er prest i Berlins forsoningskapell.
Foto: Heidi Marie Lindekleiv

 

Thomas Jeutner er prest i Forsoningsmenigheten. Foto: Heidi Marie Lindekleiv

Fortsatt finner Jeutner og kollegene rester av både kirketårnet og den gamle gravlunden rundt Forsoningskapellet.

Her har de anlagt en hage. Den heter 'ingenmannsland', og er et helt praktisk forsoningsarbeid, forklarer Jeutner:

– Kirken kan ikke bare være et sted for åndelig flukt, eller en religiøs butikk. Den skal ikke bare bidra bare med fysiske rom, men også med diskusjonsrom. Og hagen vil vi at skal være et sted for hvor folk kan møtes, snakke sammen, og lære hverandre å kjenne.

LES OGSÅ: Han var først til å krysse grensen i 1989. I dag synes ikke Aram Radomski at det er rart at ytre høyre står sterkt i det tidligere DDR.