Kultur

Har skog, ­mangler røtter

Grantrær står for fall i filmen­ ­Hoggeren, hvor Anders Baasmo Christiansen gir ­ansikt til drømmen om å flytte på bygda. – Han hogger seg fast i sin egen fortid, sier regissøren.

Bilde 1 av 4

Den 39 år gamle halvstuderte­ ­røveren og uforløste poeten Anders­ har flyttet hjem til sin barndoms Rukkedalen. Der har han kjøpt seg øks og kakker løs på sin fars skog tilsynelatende uten mål og mening.

– Du kan dette? spør onkelen over en tallerken suppelapskaus.

– Kan og kan. Jeg er ikke ­ekspert. Men jeg synes jeg ­begynner å få teken, svarer Anders.

– Ja, det er helt tydelig, for det har kommet en bever oppi her, svarer onkelen syrlig.

Rydder sin indre skog

– I vår generasjon er det mange som har vokst opp på bygda, uten å arve foreldrenes kunnskap om å leve av og i naturen, sier ­regissør ­Jorunn ­Myklebust Syversen, som snart langfilmdebuterer med Hoggeren.

– Anders har ikke peiling på skogsdrift. For onkelen, Bjarne, er det reint hærverk det han driver med. Han hogger seg fast i sin egen fortid. For det får han gjennomgå.

Bjarne vokste opp i etterkrigstida, og har ifølge filmskaperen en litt kantete evne til å tilpasse seg Anders' generasjon. På et tidspunkt sier han «det er bare i din verden at man er helt aleine».

– Anders er aleine. Han har mistet familien sin, og slekta som er igjen forstår ikke hvor i livet han er. Kanskje bryr de seg ikke, samtidig mener de godt. De tilhører en mer tradisjonell familie­struktur. Kanskje er vi mer overlatt til oss selv i vår tid?

I embetsmannstaten på 1800-tallet ble det i hovedsak utdannet prester, leger og ­jurister. Mot slutten av århundret vokste høgskolebevegelsen fram. Folk skulle få høyere utdanning også i distriktene og nye yrker og utdanningsløp kom til.

LES OGSÅ: Menn som blir igjen

Tapte tradisjoner

Slik ble det vanligere at barn av bønder flyttet inn til regionale sentra for å gå på skole. Da det i etterkrigstida ble allmenn tilgang på studier, vokste en større middelklasse fram også utenfor byene.

– Foreldre i etterkrigsgenerasjonen har nok ønsket at ungene skal slippe gårdsarbeid. Mange har også vokst opp i byggefelt uten særlig kontakt med naturen. Der foreldregenerasjonen hjalp til i fjøset eller skauen, kjøres barna nå mellom ulike fritidsaktiviteter, sier Syvertsen.

Rural gambling

Journalist og forfatter Simen Tveitereid tilbrakte sin barndoms sommerferier på familiegården i Portør i Telemark. For seks år siden ­besluttet han og kona å flytte dit for godt.

– Jeg likte ikke fyren jeg ble i byen. Han var for opptatt av jobb, av skriveprosjekter og brant inne med viktige behov. Tilknytningen til gården i Portør går dypt. Jeg ville ikke flyttet til et hvilket som helst sted i bygde-Norge. Det tror jeg er risikabelt hvis du ikke har en konkret kobling, eller i det minste en jobb.

Tveitereid mener det er en vanlig oppfatning at det ikke skjer noe på bygda. At det finnes en større verdi i byens kulturtilbud, buler og kafeer.

– I byen skal vi konstant konsumere. Vi er ment å gå rundt og forsyne oss av et kulturelt koldtbord der andre har lagd rettene. På bygda må du lage dem selv. Interesserer du deg for å hogge ved og dyrke jorda og fiske, kan du leve et vel så rikt liv på bygda.

Miljøskifte

Flytter du til et lite sted må du også akseptere et ganske stort miljøskifte, mener Tveitereid.

– Det hender jeg savner et fellesskap som er mer likt meg selv. På bygda har du ikke samme mulighet til å velge deg en flokk. Men jeg tror det kan være sunt. Ungene har godt av å lære seg at folk er forskjellige.

Det er også en fordel å være nevenyttig, noe forfatter og journalist Tveitereid mener han ikke er. Derfor vil han gjerne at Vårt Land nevner at han har bygd et hønsehus egenhendig. Men har han møtt seg selv i døra?

– Tja, det er mye som skal gjøres og jeg er ikke handy på samme­ måte som naboen. Han har et redskap for alt. Men jeg har hogd litt i skogen i vinter, og har nok plank til å dekke veggen på ett av husa. Hvis du kjøper småbruk med en idé om at du skal leve av å selge grønnsaker, veve noen tepper og drive galleri og bruktsjappe, er det nok et mer relevant spørsmål.

LES OGSÅ: Dobbeltdebuterer med arbeiderlitteratur

Flokken er viktigst

Musiker Stein Torleif Bjella har sett Hoggeren og kjenner seg til dels igjen i Anders.

– Han er 39 år, like gammel som jeg var da jeg slapp debutplata mi. Anders er en halvstudert sosiolog som trekker rundt på en diktsamling han ikke har utgitt. Jeg var lenge også halvstudert med uforløste kunstprosjekter, forteller Bjella.

På plata Gode liv, fra i fjor, konkluderer jeg-fortelleren i låta «Utover Øvre-Ål» med «mitt namn er Bjella e lev godt her åleine ved Langfjella».

– Ja, han lander på at han har det bra der, under fjella, sier Stein Torleif Bjella, og fortsetter:

– Men han har brukt seks vers på å argumentere for det. Hvorfor må han prøve så hardt?

Bjella har selv i mange år hatt én fot i Oslo og én fot i Ål.

– Livet er like mye på bygda som i byen. Du kan fylle det med hva du vil. Jeg prøver å lage noen fine rammer rundt ungene mine. Jeg har ei mor her på 87 år, svigerforeldre som lever her. Flokken min er her på Ål, og det veier tyngst.

Romantisk lengsel

Jorunn Myklebust Syversens Hoggeren er også en refleksjon over at avstanden mellom mennesket og naturen blir større.

– Det er litt trist at vi mister gammel kunnskap om forvalting av jord og utmark. Samtidig ser vi en motreaksjon i en romantisk lengsel mot naturen, sier Syversen.

– Den lengselen kan lede ukvalifiserte folk til å flytte på småbruk for å dyrke jorda. Jeg tror de fort kan møte seg selv i døra.

LES OGSÅ: Improvisert familiedrama fra Sørlandet

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur