Anmeldelser

Han så Gud i naturen

Naturforskeren Gunnerus hevdet Gud var viktig for ­vitenskapen. Hvorfor har det festet seg et annet inntrykk av ham?

Det er dr.theol og førstebibliotekar ved NTNU-Gunnerus­biblioteket, Rolv Nøtvik Jakobsen, som spør.

Han er aktuell med boka Gunnerus og nordisk vitskapshistorie, den første grundige innføringen i livet og læren til trondheimsbiskopen Johan Ernst Gunnerus som var et vitenskapelig universalgeni, en fremstående ­filosof, teolog og rettslærd, men også en pioner i utforskningen av naturen. Gunnerus stiftet også Det Kongelige Norske Videnskabers Selskap, en institusjon som ­Jakobsen mener var viktig for at Trondheim kunne etablere seg som kunnskapsby.

– Fremstillingene av Gunnerus som opplysningstenker og naturforsker, har ofte tonet ned den teologiske profilen hans. Ingenting tyder på at Gunnerus hadde en radikal holdning til tro og teologi, som det er blitt hevdet. Tvert imot samarbeidet han med datidens toneangivende pietistiske teolog, Erik Pontoppidan. Innsatsen hans gir en god inngang til den brytningstiden som 1700-tallets vitenskapshistorie var, sier Rolv Nøtvik Jakobsen.

Ble fascinert

Ønsket om å finne ut mer om Johan Ernst Gunnerus, dukket opp mens J­akobsen skrev en doktorgradsavhandling om Johan Nordahl Brun, som i yngre år var sekretær for Gunnerus.

– Jeg syntes det var vanskelig å få tak på hva Gunnerus egentlig mente. Samtidig fascinerte han meg, ikke minst gjennom illustrasjonene til sine natur­vitenskaplige artikler. Mitt klare­ inntrykk var at det var forsket for lite på en mann som var så betydningsfull, i en tid hvor historie, naturfag, jus og teologi var deler av det samme vitenskapelige verdensbildet.

LES OGSÅ: – Ingen motsetning mellom vitenskap og Bibel

Nettverkbygger

Før han startet arbeidet med boken, syntes­ ­Jakobsen det var vanskelig å finne ut hvor en fremstilling av Gunnerus skulle starte.

– Vi vet lite om slekten hans, og hvor faren, stadsfysikus Rasmus Gunner, kom fra. Dét forteller likevel at han ikke hadde rike eller innflytelsesrike slektninger. For å komme seg fram i verden, måtte Gunnerus selv skape seg et navn som lærd, finne betydningsfulle kontakter, og få kongens gunst.

Jakobsen sier Gunnerus hadde en unik evne til å få innpass hos mennesker med innflytelse.

– Han dediserte konsekvent bøkene sine til dem som til en hver tid hadde mest makt. Slik bygde han nettverk som hjalp ham å etablere seg som en ­vitenskaplig autoritet på mange fagfelt.

LES MER: Portrettintervju med Nobelvinner Edvard Moser

Personlig tro

Mens Erik Pontoppidan i 1737 skrev det Jakobsen betrakter som en av de viktigste bøkene i norsk kulturhistorie, nemlig katekismen Sandhed til Gudfrygtighed, har Gunnerus i ettertid mest blitt betraktet som en opplysningsteolog.

– Det kan gi et feilaktig inntrykk av Gunnerus. Pietismen var en del av den mangfoldige opplysningen på den tiden. Da Gunnerus underviste i teologi i København fra 1755 til 1758, var han nabo med Pontoppidan, og de holdt også kontakten etter at Gunnerus ble biskop. Både i hyrde­brevet og i andre skrifter, viste Gunnerus til Pontoppidan som en teologisk autoritet som prestene kunne lære både teologi og prekenkunst av. Til gjengjeld fremhevet Pontoppidan Gunnerus’ store bok om gudsbeviser fra 1748 som et teologisk og filosofisk pionerverk.

– Hvordan ville Gunnerus bevis­ Guds eksistens?

– Både Gunnerus, Pontoppi­dan og flere andre av deres samtidige, hevdet man kunne lære noe om Guds egenskaper både ved å studere Bibelen og skaperverket. Og at det var en god Gud som stod bak universet. For Gunnerus viste Guds storhet seg blant annet gjennom hans ­detaljerte skildring av slimålen. Hvordan den lite tiltalende fisken på forunderlig vis rensker opp i sjøen, var for Gunnerus et tydelig gudsbevis.

Naturen

Jakob­sen forteller at 1700-tallets­ teologer og vitenskapsmenn, også Carl von Linné, som Gunnerus brevvekslet med, var opptatt av å navngi og systematisere ­naturen.

– I et dikt skildrer Nordahl Bruun deres virke som en fortsettelse av Adam, som ga navn til alle dyrene.

Senere, gjennom det tidsskillet som blir markert for eksempel filosofen som Kant, hevder Jakobsen denne tverrfaglige 
interessen for naturforskning fikk dårlige kår.

– Teologene og humanistene trakk seg tilbake til studiet av mennesket, og overlot naturforskningen til folk som var lite opptatt av humanistisk forskning og kunst. Heldigvis ser vi at det er endringer på gang i disse miljøene. Man innser at det er nødvendig med en tverrfaglig holdning på tvers av vitenskapsgrensene, ikke minst på grunn av den menneskeskapte klimakrisen og de massive naturødeleggelsene.

LES OGSÅ: Oppdagelsen som gruser Gud?

Dawkins lite representativ

Teologen Rolv Nøtvik Jakobsen har i mange år også vært opptatt av særlig historie og litteratur. Det har vært befriende å se at hans egne fordommer til naturvitenskapsfolk har vært mangelfulle.

– Mange av kollegaene mine ved NTNi Trondheim er kristne,­ uten at det kommer i veien for forskningen deres, sier han.

Den engelske atferdsbiologen­ og evolusjonsteoretikeren Richard­ Dawkins' bok, Gud – en vrang­- forestilling, mener Jakobsen er lite representativ for dagens forskere.

– Få av dem synes det er noe poeng å skulle motbevise Gud, enten de er agnostikere eller ateister. I et framtidig tverrvitenskapelig samarbeid om naturen rundt oss, tror jeg det vil bli tydelig at både teologer, humanister, kunstnere og naturvitere vil kunne gi nødvendige bidrag, sier Rolv Nøtvik Jakobsen.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Solvang

Olav Solvang

Olav Solvang var kulturjournalist i Vårt Land i en årrekke, med særlig interesse for musikk. I 2019 utga han boka «Rytmer rett i hjertet - en beretning om den kristne populærmusikkens historie i Norge». Han anmelder populærmusikk for Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser